Redigerer Tysklands historie (1918–1933) (avsnitt)

== Årsaker til sammenbruddet ==
Enkle forklaringsmodeller som forsøker å forklare Weimarrepublikkens fall ut fra én enkelt årsak kommer til kort. Fallet skyldes verken utelukkende en institusjonell svikt i Weimarforfatningen eller [[den store depresjonen]]s massearbeidsløshet som drev store velgerskarer i armene på nasjonalsosialistene. Den forsømte demokratiseringen av rettsapparatet, forvaltningen og militærvesenet kan heller ikke regnes som eneste årsak, ei heller de feilvurderinger som ble gjort av enkeltindivider innen republikken. Dessuten hadde Hitler og [[NSDAP]]s velgerappell kulminert ved årsskiftet 1932/33. Den første tyske republikkens fall skyldes et helt knippe årsaker og de ulykksalige forbindelsene dem i mellom.

Veien inn i diktaturet var ikke uunngåelig selv om forskningen stiller hovedaktørene i Weimarrepublikkens siste fase i et overveiende negativt lys: delvis forblindet av personlige ambisjoner og offer for overvurdering av egne evner, banet de veien for Hitlers vei til makten. Til slutt sto forsvarerne av republikken uten relle alternativer.

Etter at Hitler var utnevnt klarte ikke de demokratiske partiene å enes om en felles strategi; selv det politiske sentrum vurderte mulighetene for en politisk koalisjon med NSDAP. Republikkens siste rikskansler, [[Kurt von Schleicher]], forsømte på sin side å gi presidenten alternativer til en grunnlovsstridig utsettelse av nyvalg. Dermed ville det for eksempel bli mulig for ham å sitte som leder for et forretningsministerium selv om han fikk et [[mistillitsvotum]] mot seg. Dersom de som framsatte mistillitsvotumet ønsket å danne et regjeringsdyktig flertall, ville de kunne avvises med henvisning til at når det gjaldt regjeringsskifte var Riksdagen bundet av et «konstruktivt mistillitsvotum», selv om Weimarforfatningen ikke hadde forutsett dette. Konseptet med et «konstruktivt mistillitsvotum» forelå allerede fra 1927, og Schleichers rådgivere foreslo at et tilsvarende argument ble brukt mot Hindenburg.

Weimarrepublikken framstilles ofte som et «demokrati uten demokrater», men dette er en alt for enkel framstilling av problemet. Likevel treffer beskrivelsen godt når det gjelder flere ledende figurer i tidens stat, næringsliv og forvaltning, samt en stor del av partiene og velgermassen. En tendens til å latterliggjøre Tysklands fiender for deres demokratiske styresett var den gang vanlig i den tyske befolkningen, og dette var noe nazipartiet profiterte på.

Hitler ble rikskansler på en tid da partiet hans var i alvorlig krise med indre konflikter etter flere tilbakeslag. Det som nasjonalsosialistene, for å signalisere styrke, omtalte som ''[[Machtergreifung]]'', blir av mange{{hvem}} heller sett på nærmest som en maktovergivelse, det vil si at republikken selv valgte å gi opp.

<center>
{| class="wikitable" align="center"
|colspan="2" style="background:#ffdead;" align="center" | '''Årsaker til Weimarrepublikkens fall'''
|-
| align="left"|'''Antidemokratisk tankegods'''
| align="left"|Svak demokratisk tradisjon<br />Demokratiet ble ansett som pådyttet utenfra<br />Antidemokratiske elementer i forvaltning, hær, justisvesen og næringsliv<br />Kommunistfrykt<br />Valg av den antidemokratiske  Paul von Hindenburg til president i 1925 og 1932<br />Antidemokratiske krefter kontrollerte deler av media, eksempelvis Hugenbergkonsernet
|-
|align="left"|'''KPD og splittelse i arbeiderbevegelsen'''
|align="left"|Radikalisiering (kommunisme)<br />Gateslag<br />Ledelsen av [[Kommunistische Partei Deutschlands|KPD]] betegnet sosialdemokratene som «sosialfascister». Derfor ble det ikke dannet en antifascistisk enhetsfront.
|-
|align="left"|'''Strukturelle svakheter i det politiske systemet / regjeringen'''
|align="left"|Problematisk maktbalanse mellom president, regjering og parlament<br />Ikke-konstruktivt mistillitsvotum<br />Rene forholdstallsvalg gjorde det vanskelig å danne parlamentariske flertall<br />Politikk drevet av kriseforordninger<br />Intriger og hemmelighold rundt president Hindenburg<br />Mangel på en konstitusjonell domstol<br />Ingen grunnleggende eller juridisk bindende rettigheter
|-
|align="left"|'''[[Versaillestraktaten]]'''
|align="left"|Ødelagt forhold til Frankrike<br />Feilslått revisjonspolitikk<br />Bakvaskelser fra venstre og høyre<br />Krigserstatningen<br />Økonomiske ulemper<br />Påtvunget ensidig nedrustning<br />Flertallet tyskere betraktet Versaillestraktaten som et fornedrende diktat («Schanddiktat»)
|-
|align="left"|'''Økonomisk krise'''
|align="left"|Følger av inflasjon<br />Verdensomspennende depresjon<br />Arbeidsløshet<br />Overbelastede trygdesystemer<br />Middelklassens sosiale fall<br />Ønske om større marked for næringslivet etter at velferdsstaten og arbeiderbevegelsen var ødelagt
|-
|align="left"|'''NSDAP'''
|align="left"|Undervurdering av NSDAP<br />Massiv propaganda og agitasjon fra NSDAP<br />Hitlers såkalte ''Legalitätskurs''<ref>''Legalitätskurs'': Hitler forpliktet seg til kun å bruke legale midler for å oppnå makt, men omgikk denne lovnaden. Eksempelvis omgikk han Versaillestraktatens forbud mot å ruste opp ved å styrke den paramilitære organisasjonen [[Sturmabteilung|SA]] som brukte ulovlige midler til å destabilisere Weimarrepublikken.</ref><br />Gateslag<br />Deler av næringslivet bidro med generøse donasjoner
|}
</center>

=== Samfunns- og historievitenskapelige vurderinger ===
På grunn av de katastrofale følgene av Weimarrepublikkens fall, har historikere og samfunnsvitere belyst fenomenet fra flere ulike synsvinkler. [[Eberhard Kolb]] påpeker i sin oppsummering at de ulike historikeres tyngdepunkt og framholdte årsakssammenhenger ikke er en nødvendig følge av kildematerialet, men like mye av forskernes interesser og perspektiver, faktisk også hvilken generasjon forskere de tilhører. Nedenfor følger fortolkningene til en del forskere som har beskjeftiget seg mye med Weimarrepublikken – av uunngåelige grunner er det en god del redundans. 

[[Eberhard Kolb]] legger vekt på de komplekse årsakssammenhengene og nevner spesielt følgende momenter:<ref>Eberhard Kolb: ''Die Weimarer Republik'', i: Oldenbourg Grundriss der Geschichte, 6. Auflage, München 2002, s. 250 f.</ref><ref name="derUntergang" />
* De ''institusjonelle rammebetingelsene'', det vil si presidentens konstitusjonelle rettigheter og muligheter, spesielt i fravær av et klart parlamentarisk flertall.
* Den ''økonomiske utviklingen'' førte til store endringer i de politiske og samfunnsmessige maktforholdene.
* ''Særtrekk ved den politiske kulturen'' i Tyskland, som eksempelvis til dels gav seg utslag i at elitene ikke støttet republikken – elitene var overveiende fiendtlig innstilt til et flerparti-demokrati.
* ''Forandringer i den sosiale strukturen'', eksempelvis fikk [[middelklassen]]s sosiale fall konsekvenser for den politiske orienteringen og valgatferden i typiske middelklassekretser.
* ''Ideologiske faktorer'', som den autoritære tradisjonen i Tyskland, ekstrem nasjonalisme forsterket av nederlaget i [[første verdenskrig]], [[dolkestøtlegenden]] og propaganda om at Tyskland ikke var skyld i krigen.
* ''Forventning om en fører'' og en lengsel etter den «sterke mann» som beredte grunnen for en karismatisk leder av  Hitlers type.
* ''Massepsykologiske momenter'', massesuggererende propaganda hadde for eksempel gode muligheter for å lykkes fordi store befolkningsgrupper var blitt rotløse og politisk labile.
* ''Rollen til enkeltpersoner'' i ansvarlige posisjoner, først og fremst Hindenburg, Schleicher og Papen.

[[Heinrich August Winkler]] peker på følgende vesentlige årsaker til fallet:<ref>Heinrich August Winkler: ''Weimar 1918–1933. Die Geschichte der ersten deutschen Demokratie'', Beck, München 1993, s. 609 f.</ref><ref name="derUntergang" />
* Valget av ''Hindenburg'' til rikets president. Han var antidemokratisk av innstilling og fremmed for forfatningens ånd.
* ''En rekke motstandere og ingen besluttsom forsvarer'': det store flertallet av makteliten var imot og de demokratiske partiene stilte seg ikke besluttsomt bak republikken. 
* ''Radikalisering'' som en uomgjengelig reaksjon på depresjonen og på den [[utøvende makt]]s uavhengighet.
* ''Manglende antitotalitær konsensus'' mellom presidentmakten og parlamentets demokratiske mindretall i parlamentet.
* ''Sosialdemokratene ble stadig mer isolert''
* ''Manglende støtte hos borgerskapet''.

[[Hagen Schulze]] ser mentaliteten, innstillingen og tankegangen som viktigste årsak: ''«En kortfattet konklusjon er at befolkningen, grupper, partier og enkelte myndighetspersoner sviktet republikken fordi de tenkte feil og derfor handlet feil»''<ref>„Lapidar lässt sich […] schließen: Bevölkerung, Gruppen, Parteien und einzelne Verantwortliche haben das Experiment Weimar scheitern lassen, weil sie falsch dachten und deshalb falsch handelten.“</ref><ref>Hagen Schulze: ''Weimar. Deutschland 1917–1933'', Berlin 1994, s. 425.</ref><ref name="derUntergang" />
* ''Manglende aksept'': befolkningsflertallet var i det lange løp ikke innstilt på å støtte Weimarrepublikkens politiske system.
* Paramentarismen ''overbeskattet'' partier og politiske samarbeidspartnere
* ''Valgrettsordningen'' favoriserte denne negative gruppementaliteten

[[Detlev Peukert]] mente at Weimarrepublikkens fall skyldes ''«fire ødeleggende prosesser som enkeltvis nok kunne vært mestret.»''<ref>„vier zerstörerische Prozesse, die einzeln wohl hätten gemeistert werden können“</ref><ref>Detlev J. K. Peukert: ''Die Weimarer Republik. Krisenjahre der Klassischen Moderne.'' Frankfurt/M. 1987, s. 269 ff.</ref><ref name="derUntergang" />
* ''Destabilisering:'' de kompromissene som det var nødvendig å inngå for å få republikken opp og stå burde gitt de politiske myndighetene et større handlingsrom. Den vedvarende krisen i nærings- og samfunnsliv innsnevret handlingsfriheten ytterligere, men den sosioøkonomiske strukturkrisen (satt på spissen i [[den store depresjonen]]) førte også til en destabilisering av republikkens politiske og sosiale system.
* ''Tap av legitimitet:'' den allmenne og kontinuerlige tilbaketrekningen av grunnleggende kompromisser bidro til at den nye ordningen tapte legitimitet. Nedbyggingen av [[velferdsstat]]en er et eksempel som under [[novemberrevolusjonen]] ble grunngitt i et kompromiss mellom arbeid og kapital ([[Zentralarbeitsgemeinschaft|ZAGs]] ''[[Stinnes-Legien-avtalen]]''). 
* ''Tilbakevending til den autoritære tiden'' («Politik der autoritären Wende»): De gamle republikkfiendtlige elitene ødela med vitende og vilje de vaklende parlamentarisk-demokratiske institusjonene i den hensikt å kunne reetablere en stat styrt av kongemakt og adel. Dette fenomenet fant man i hele Europa i 1930-årene, men i Tyskland forelå det to spesielle forhold: 
:* Intet annet sted var ''på samme tid'' både det gamle [[Tysklands historie (1871–1918)|keiserrikets]] og de nye republikanske verdiene mer rystet enn i [[mellomkrigstiden]]s Tyskland. Dette reduserte mulighetene for et kompromiss mellom liberale og konservative krefter.
:* Intet annet sted var offentligheten blitt så ekstremt politisert og radikalisert som i Tyskland, og dermed var det ikke mulig å få til en stabil regjering uten et bredt flertall i ryggen.
* ''De ytterliggående partiene NSDAP og KPD fikk økende innflytelse:'' stilt overfor krisen kunne NS-bevegelsen mellom 1930 og 1933 spille ut et [[Totalitarisme|totalitært]] integrasjonpartis fulle dynamikk.<ref>Et integrasjonsparti er et parti med særlig sterk forankring i et bestemt samfunnsmessig skikt, og som i stor grad påvirker medlemmenes daglige liv. Sosialdemokratiske partier ble lenge regnet som paradeeksempler på integrasjonspartier. Motsetningen er ''representasjonspartier''.</ref> De kunne gjøre seg til talsmenn for krisefrykten til en drøy tredjedel av alle tyskere, men alene hadde de ikke klart å styrte republikken. Etter at de republikkfiendtlige partiene [[Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei|NSDAP]], [[Deutschnationale Volkspartei|DNVP]] og [[Kommunistische Partei Deutschlands|KPD]] fikk over 50 % representantene i Riksdagen var det ikke lengre mulig å danne en parlamentarisk-demokratisk flertallskoalisjon.