Redigerer Tysklands generalstab (avsnitt)

== Andre verdenskrig ==
Under [[andre verdenskrig]], og særlig etter innledningen av [[Operasjon Barbarossa]] sommeren [[1941]], ble den overordnede, operative koordineringen delt mellom OKH og OKW, hvor førstnevnte hovedsakelig koordinerte innsatsen på [[Østfronten (andre verdenskrig)|Østfronten]], mens sistnevnte koordinerte operasjonene på alle de andre frontavsnittene. Dette førte til at en i realiteten hadde to generalstaber og en uheldig rivalisering, og at sentrale spørsmål berodde på Hitler, noe som ytterligere styrket hans personlige makt.

Hitler lyktes delvis i å underminere generalstaben ved avskjedigelser og nyutnevnelser. Likevel forble den den eneste motstanderen han aldri fikk bukt med. I ''[[Mein Kampf]]'' beskrev han i [[1924]] den tyske generalstab som «det mektigste redskap, verden noen gang har sett». Men da han kom til makten, oppdaget han at generalstaben ikke hadde til hensikt å tjene som noe redskap for hans politikk; den hadde sin egen. Han kunne bestikke [[industri]]en, snakke kirken rundt og likvidere [[fagforening]]ene; men hæren lot seg hverken skremme eller bestikke eller snakke rundt. Tvert om var han nødt til å forsterke den, fordi han trengte den til sine formål. I 1934 tvang hæren ham attpåtil til å knuse den radikale [[NSDAP]]-fraksjonen under [[Ernst Röhm]]. Den tyske hæren ønsket riktignok - som Hitler selv - [[revansj]] etter første verdenskrig, og som han ønsket generalstaben å se Tyskland som en stormakt igjen. Men for hæren var det snakk om en gjenopprettelse av forholdene i keisertidens Tyskland. Etter erobringen av [[Polen]] og [[Frankrike]] tidlig i andre verdenskrig var revansjen oppnådd, og generalstaben tilfreds; men disse seirene hadde bare skjerpet Hitlers maktbegjær. Generalstabens mål var for ham kun et middel. Ofte sa han at han misunte [[Stalin]]s forutseenhet og grundighet, da han sørget for å likvidere sin generalstab før han innlot seg på krig. Operasjon Barbarossa var ikke ønsket av den tyske generalstaben; den var konsekvent motstander av krig mot [[Russland]], som [[junker]]ne tradisjonelt hadde vært alliert med. Den [[russiske revolusjon]] i [[1917]] hadde ikke endret noe ved denne alliansen; tvert om var det etter avtale med den [[bolsjevik]]iske regjeringen at generalstaben hadde klart å opprettholde en skyggehær på tross av [[Versaillestraktaten]].<ref>[[Hugh Trevor-Roper]]: ''Hitler sidste dage'' (s. 68-70), forlaget Cicero, København 2002, ISBN 87-7714-489-9</ref>

Etter [[20. juli-attentatet]] omga Hitler seg i stigende grad med folk fra marinen og [[flyvåpen]]et. ''[[Kriegsmarine]]'' var ikke svært synlig i krigen, men plettfri hva [[forræderi]] angikk; og om ''[[Luftwaffe]]'' ikke hadde svart til forventningene, kunne bare [[Göring]] lastes for dette. I hæren identifiserte Hitler seg i stigende grad med de menige på bekostning av offiserene. Bortsett fra [[Wilhelm Keitel]] og [[Wilhelm Burgdorf]], som snakket ham etter munnen, stolte han til slutt ikke på noen av generalene. Straks en hær gikk tilbake eller mistet et støttepunkt, skrek han ankalger om forræderi og sendte rasende [[telegram]]mer med [[strategi]]ske [[forelesning]]er. Selv i sitt [[testament]] fant han plass til en siste fordømmelse av hæren. Ved å trekke seg bort fra generalstaben og omgi seg med etterplaprere, ble Hitlers hovedkvarter omdannet fra et krigskabinett til et østerlandsk [[hoff]] av smigrere.<ref>Hugh Trevor-Roper: ''Hitler sidste dage'' (s. 92-93)</ref>