Redigerer Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms (avsnitt)

=== Frivillig evakuering ===
Terboven ønsket at Quisling skulle ta den politiske belastningen med evakuering av Finnmark.<ref name="ReferenceB">[[#refDagbok|''Krigens dagbok'' (1984)]], s. 462</ref> Det var lite koordinering mellom norske og tyske myndigheter. Quislings regjering ble holdt utenfor beslutninger tatt av tysk overkommando. I oktober er det kaotiske tilstander i Kirkenes.<ref>[[#refFjortoft1984|Fjørtoft (1984)]], s. 25.</ref> I september 1944 tok Quisling i et ministermøte opp emnet om en frivillig evakueringen av Finnmark. Den 8. oktober ble så politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] utnevnt til styrelsesmann for Finnmark og sosialminister [[Johan Andreas Lippestad]] til stedfortredende styrelsesmann. De to kom til Kirkenes 11. oktober. Samme dag hadde de et møte med sjefen for 19. armekorps [[Ferdinand Jodl]] (bror av [[Alfred Jodl]]) som gjorde det klart at beskjed om evakuering kun skulle gis som en «hviskekampanje».<ref name="F17" /> Ifølge Fjørtoft var møtet med Landrot Neven, Terbovens representant i Kirkenes. Neven tillot at politiet gikk fra dør til dør med oppfordring om evakuering. Bakgrunnen var at Rendulic ikke ville ha en strøm av sivile langs veiene der allerede tusenvis av soldater var på vei for å unnslippe krigsfangenskap.<ref>[[#refFjortoft1984|Fjørtoft (1984)]], s. 26.</ref>. Jodl tillot ikke bruk av radio eller oppslag. Tyske militære tillot heller ikke at [[Europavei 6 (Norge)|Riksvei 50]] ble brukt til evakuering, da denne skulle brukes til tilbaketrekningen av de militære styrkene. Den 16. oktober godtok øverstkommanderende for 20. Gebirgsarme [[Lothar Rendulic]] at det ble igangsatt tvangsevakuering. Den 17. oktober ga Lie sin «Forordning om evakuering av enkelte deler av Nord-Norge».<ref name="F17" /> Rendulic og SS-offiser Neumann la detaljplaner for evakueringen 14. oktober.<ref name="NRK2014" />
{{sitat|Befolkningen i Øst-Finnmark må ansees tapt dersom ikke hvert skip og minste fartøy i Troms og Nordland blir rekvirert og dirigert til Hammerfest de nærmeste 14 dagene. Enhver sabotasje mot skip og mannskap må hensynsløst slås ned. Alt rullende materiell må snarest sendes østover. Befolkningen i Øst-Finnmark må sendes på marsj til Tana ved hjelp av hviskepropaganda da dette er eneste tillatte middel. Oslo er fullstendig feilinformert.|Jonas Lies telegram til Quisling (original på tysk)<ref>[[#refRodder1990|Rødder (1990)]], s. 171.</ref>}}
Lie konstaterte at riksvei 50 var blokkert tyske militær transport, marsjerende soldater og krigsfanger til fots. De militære lederne ønsket heller ikke sivile blandet inn i kolonnen. Båttransport var ellers den eneste mulighet for evakuering. Lippestad returnerte til Oslo 12. oktober og fikk i møte med Quisling tillatelse til evakuering av Finnmark og Nord-Troms. Holtskog la frem sin gamle evakueringsplan for Jonas Lie som forkastet denne som ubrukelig. Lie mente Finnmark øst for [[Nordkinnhalvøya]] var mest kritisk og ville sette i gang evakuering der først. I Oslo skaffet Lippestad vel 40 NS-politimenn som ble sendt nordover for å bistå i evakueringen.<ref>[[#refRodder1990|Rødder (1990)]], s. 171-172.</ref> Politifolkene sørfra arbeidet stort sett i Tromsø med administrasjon av flyktningene og transport videre.<ref name="Ringdal" />{{rp|=311}} Fra Vardø og Vadsø hadde sivile trukket sørover fra slutten av september.<ref>[[#refFjortoft1984|Fjørtoft (1984)]], s. 21.</ref>

Midt i oktober kjørte Jonas Lie og hans tidligere adjutant, politipresident [[Gard Holtskog]], rundt i Øst-Finnmark og appellerte til befolkningen om å ta beina fatt vestover. Lie var svært frustrert over liten respons. De som hadde søkt tilflukt i gruvene ved Bjørnevatn ønsket ikke å legge ut på veien til fots til Tana, de mente tunnelen var det tryggeste stedet.<ref>[[#refRodder1990|Rødder (1990)]], s. 173-174.</ref> Lie og Holtskog kom 21. oktober til tunnelen i Bjørnevatn der over {{formatnum:3000}} mennesker hadde søkt tilflukt. Etter å ha oppfordret flyktningene til å dra vestover, dro Lie videre vestover til [[Indre Billefjord]].<ref name="JL" /> Fra Sør-Varanger ble det evakuert omkring 600–700 personer, av disse var mange nazister eller sympatisører som fryktet straff.<ref name="Lunde" /> Lippestad fikk båten D/S «Alta» til disposisjon, men bare 22 personer møtte 22. oktober opp i Kirkenes til første tur som ble den eneste.<ref name="ReferenceC">[[#refRodder1990|Rødder (1990)]], s. 175.</ref>

Bjørnevatn og Kirkenes ble frigjort av sovjetiske styrker 25. oktober. Omkring 3000 mennesker som hadde søkt tilflukt i tunnelene ved [[Bjørnevatn]] gruver til frigjøringen 25. oktober.<ref>{{Kilde avis|tittel=70 år siden russerne frigjorde Finnmark|avis=Dagbladet.no|url=http://www.dagbladet.no/2014/10/19/nyheter/innenriks/russland/finnmark/35813737/|besøksdato=2018-06-20|dato=2014-10-19|språk=no}}</ref> Ti barn ble født inne i gruvegangene. Noen kyr og geiteflokk skaffet melk.<ref name="ReferenceD">[[#refDagbok|''Krigens dagbok'' (1984)]]</ref> Sovjetiske styrker var informert om at befolkningen hadde gjemt seg i gruvegangen og en fortropp oppsøkte Bjørnevatn for å komme i kontakt med lokalbefolkningen.<ref name="Fjørtoft 1984">[[#refFjortoft1984|Fjørtoft (1984)]], s. 43.</ref>