Redigerer Torvtak (avsnitt)

=== Legging av never ===
Never ble alltid lagt med den gule, grønne eller etter hvert brune innsiden opp og ut. Da vil kanten bøye seg nedover, slik at vannet renner lettere av. Innsiden er også mest vannavvisende. Fargen vil snart blekne til hvitt. Bare ved takkantene er det noen steder tradisjon for å legge det underste neverlaget med utsiden opp for å styrke og understøtte den utstikkende kanten.

Neveren ble lagt direkte på taktroet nedenfra (fra ''ufsen'') og oppover, i overlappende skikt eller ''flo'' med noen tommers avstand. Fire til seks lag har etter tradisjonen vært det vanlige i mange bygder, men opptil 16 lag er nevnt som et ideal. Da skulle taket vare i 80 til 100 år. Det må være et slikt tak [[Rikard Berge]] refererer til når han skriver om Telemark: «Paa troi la dei daa næveri og det so tykt at den nemnde aarestoga fraa Hestehaga hadde ein halv aln tykt næverlag. Med det same eit slikt tak var lagt, tottest næveri stande paa ende, so tykt var laget».<ref>Rikard Berge. ''Vinje og Rauland''. Bd 3-4. Stavanger, 1975 ISBN 82-7096-001-2</ref> 

Gammel never var en verdifull ressurs som helst ble brukt om igjen. Gammel og ny never ble brukt sammen, med flak av god ny never mellom gamle. Små og dårlige neverflak ble brukt til utfylling. Ifølge Hjelmeland (1993) skilte vestlendingene mellom ulike kvaliteter til ulike formål, som møningsnever, yfsinganever eller korpenever (til nedre kant av taket), lågnever eller slettnever (til generell bruk) og røytenever (gammel never til utfylling).

Neveren ble aldri stiftet til undertaket. Friksjonen mot taktroet og tyngden av torven var nok til å holde den på plass. Derfor kunne det bare arbeides med små felter av gangen før torven ble lagt på. Øverst måtte neverflakene være så lange at de kunne brettes over mønet.  

Nederst ved raften (ufsen) ble det første laget lagt med god overlapp sideveis og med et utstikk på 2–3" utenfor bordkanten. Neveren skulle krølle seg pent rundt bordkanten så det dannet en dryppnese. De neste lagene stakk også utenfor kanten for å gjøre den mest mulig solid og kompakt. Denne «rullen» som avslutter taket er det tydeligste visuelle uttrykket for et tradisjonelt torvtak.

''Torvvolen'' som holdt torven på plass nederst langs takkanten ble også som regel kledd med never på oppsiden og inn mot torven. Under tre- eller jernkrokene som holdt torvvolen ble det også lagt neverflak, mens den egentlige nevertekkingen ble lagt oppå krokene. 

På gavlene var mange ulike løsninger i bruk, varierende med tid og sted. De eldste takene hadde neppe [[vindski]]er, eventuelt bare «krossflak» over mønet. Senere ble det i noen bygder festet vindskier under eller inntil taktroet på åstak. De stakk sjelden høyere opp enn bordtaket, og da kunne neveren legges som på tak uten vindskier. Mange steder ble neveren langs kanten lagt som ellers på taket, men med et par tommers utstikk. Andre steder ble den ytterste raden med never lagt på tvers så den krøllet seg rundt takkanten. Kanten kunne også forsterkes ved først å legge en rad never på tvers og opp-ned, for å motvirke nedbøyning. Med tiden ble det vanlig med oppstikkende vindskier, kanskje påvirket av tegltak, og ofte når det ble lagt «åved» eller bordtak oppå torven. Neveren måtte da brettes opp mot vindskiene, og et dekkbord ble lagt oppå.