Redigerer Theramenes (avsnitt)

==Historiografi==
[[Fil:Xenophon.jpg|thumb|right|Historikeren [[Xenofon]] skrev en svertende beretning om Theramenes sine handlinger etter Arginusai, men berømmet ham for hans motstand mot de tretti tyranner.]]
Theramenes levde et kontroversielt liv, og hans død endte ikke diskusjonen om hvordan hans handlinger skulle tolkes. I årene etter hans død, ble hans rykte emnet da tidligere forbundsfeller av ham forsvarte seg mot forfølgere under det gjeninnsatte demokratiet. (Regimet til de tretti varte bare til 403 f.Kr.) Det virket som om de forsvarte seg foran demokratisk–sympatiserende athensk jurymenn. Theramenes' tidligere kamerater i oligarkiet forsøkte å bli frikjent ved å forbinde sine handlinger med de til Theramenes og ved å portrettere ham som en stødig forsvarer av det athenske demokrati. Eksempler på dette finnes i Diodorus Siculos' verker og i «Theramenes' pergament», et fragmentarisk verk som ble oppdaget i 1960–årene.<ref>Harding, ''The Theramenes Myth'', 107–9</ref> Et eksempel på angrepene som dette portrettet skulle forsvare seg mot, finnes i to av [[Lysias]]' taler, ''Mot Erasthones'' og ''Mot Agoratos''. Der portretteres Theramenes som forrædersk og selvopptatt, og der han gjorde voldsom skade mot den athenske sak gjennom sin manipulering.<ref>Perrin, ''The Rehabilitation of Theramenes'', 664</ref> Xenofon adopterte en lignende fiendtlig holdning i de tidlige delene av sitt verk, men ser ut til å ha skiftet mening i løpet av det kronologiske oppholdet i sammensetningen som deler den andre boka i ''[[Hellenica]]''. Hans portrett av Theramenes under regimet til de tretti tyranner, tegner ham i et mer positivt lys enn i de tidlige årene.<ref>Andrewes, ''The Arginousai Trial'', 114–115</ref> Et siste portrett av ham tegnes av [[Aristoteles]] som i sin ''[[Politikk (Aristoteles)|Politikk]]'', fremstiller Theramenes som en moderat og forbilledlig borger.<ref>Perrin, ''The Rehabilitation of Theramenes'', 668–9</ref> Historikerne har diskutert opprinnelsen til denne beretningen, der noen behandler den som et produkt av propaganda i det 4. århundre f.Kr. av et moderat «theramensk» parti, mens andre som Philip Harding, ikke ser beviser for en slik tradisjon og hevder at Aristoteles behandling av Theramenes skyldes hans egen revurdering av mannen<ref>Harding, ''The Theramenes Myth'', 110–11; se også Keaney, ''A Source/Model of Aristotle's Portrait of Theramenes'', 40–41.</ref>

Få, om noen, antikke personligheter har gjennomgått så dramatiske endringer i moderne forskeres vurdering som Theramenes har siden sent i det 19. århundre. Før den tiden ble Xenofons og Lysias' kritiske beretninger vidt akseptert, og Theramenes ble fremstilt som en værhane og fikk skylden for henrettelsen av generalene etter Arginusai.<ref>Harding, ''The Theramenes Myth'', 101–2</ref><ref>Andrewes, ''The Arginousai Trial'', 112</ref> Oppdagelsen av Aristoteles' ''Politikk'' i 1890 reverserte denne trenden til fordel for en bredere vurdering av Theramenes' karakter<ref>Harding, ''The Theramenes Myth'', 101</ref>, og Diodorus' presentasjon av Arginusai–rettssaken har blitt foretrukket av forskere siden Antony Andrewes undergravet Xenofons' beretning i 1970–årene. Diodorus, selv om han fremdeles blir ignorert i sine mer melodramatiske øyeblikk, slik som hans utbroderte presentasjon av Theramenes' siste øyeblikk<ref>Andrewes, ''The Arginousai Trial'', 120</ref>, er nå foretrukket i et antall saker og særlig i Arginusai–rettssaken.<ref>Hornblower, ''The Greek World'', 151</ref> [[Aristofanes]], i ''[[Froskene]]'', gjør narr av Theramenes' evne til å sno seg ut av vanskelige situasjoner, men gir ingen av de skarpe irettesettelsene en kunne forvente mot en politiker viss syn i de sjokkerende hendelsene etter Arginusai ble regnet som særlig kritikkverdig, og moderne forskere har sett i dette en mer nøyaktig beretning av hvordan Theramenes ble sett på i sin tid. Lysias som angrep Theramenes nådeløst ved mange anledninger, har på den andre side ikke noe negativt å si om etterspillet til Arginusai.<ref>Andrewes, ''The Arginousai Trial'', 121–22</ref>

Nyere verk har universelt akseptert bildet av Theramenes som moderat, forpliktet til idealet om et hoplittbasert bredt oligarki. [[Donald Kagan]] har sagt om ham at «...hele hans karriere avslører ham som patriot og en ekte moderat, oppriktig forpliktet mot en konstitusjon som gav makt til hoplittklassen, enten i form av et begrenset demokrati eller et bredere basert oligarki».<ref>Kagan, ''The Peloponnesian War'', 379</ref> John Fine har bemerket at «som mange personer som fulgte en middelvei, var han hatet av ekstreme i begge leirer».<ref name="Fine, The Ancient Greeks, 521">Fine, ''The Ancient Greeks'', 521</ref> Konstitusjonen av de 5000 er anerkjent som hans politiske mesterverk.<ref>Fine, ''The Ancient Greeks'', 506</ref> Hans forsøk på å innføre en lignende endring mot moderalisme i 404 førte direkte til hans død. Dødsfallet har blitt berømt for sitt drama, og fortellingen om Theramenes' siste øyeblikk har blitt gjentatt om igjen og om igjen gjennom klassisk historiografi. «På grunn av at han møtte sin døde ved å opponere mot en tyrann,» bemerker John Fine, «er det lett å idealisere Theramenes».<ref name="Fine, The Ancient Greeks, 521"/> I årtusenet etter hans død har Theramenes blitt både idealisert og kritisert. Hans korte syv år lange karriere som berørte alle de viktigste kontroversene i de siste årene av Peloponneskrigen, har vært gjenstand for en myriade av forskjellige tolkninger. Fra de polemiske samtidige verkene som beskriver hans karriere, har det dukket opp konturene av en kompleks figur som staket ut en farlig kurs gjennom kaoset sent på det 5. århundrets athenske politiske scene. Selv om historikere fra antikken til dagen i dag har gitt langt mer spesifikke portretter i en eller annen form, vil en med sikkerhet kanskje aldri få mer enn et omriss.