Redigerer Svensk (avsnitt)

=== Gammelsvensk ===
{{Utdypende|Gammelsvensk}}
[[Fil:Västgötalagen blad 21.jpg|thumb|Det tidligste kjente eksempelet av [[Vestgøtaloven|Äldre Västgötalagen]] fra 1280-tallet, en av de tidligste eksemplene på svensk skrevet med [[det latinske alfabetet]].]]
På 1100-tallet begynte dialektene som ble brukt i nåværende Sverige og Danmark å skille seg fra hverandre, og på 1200-tallet delte de seg i [[gammelsvensk]]e og [[gammeldansk]]e dialekter. En viktig forskjell er at gammeldansk, i motsetning til gammelsvensk, fullstendig hadde [[monoftong]]ert de primære diftongene ''æi'', ''au'' og ''øy'' til ''e'' og (de to siste) ''ø''.<!-- I skriftspråket rådde derimot større likheter mellom disse to dialektene, hvilket blant annet innebar at diftongene var uvanlige i gammelsvensk skrift til tross for den talespråklige støtten.-->

Gammelsvensk er betegnelsen som brukes om det middelaldersvenske språket som hadde sin begynnelse rundt 1225. Blant de viktigste dokumentene fra denne perioden er den eldste av [[landskapslov]]ene, ''[[Vestgøtaloven]]'', som finnes bevart i fragmenter datert til 1250. Den største innflytelsen på denne tiden kom med etableringa av [[den katolske kirke]]n og dens ulike klosterordener, som introduserte mange nye lånord fra [[gammelgresk|gresk]] og [[latin]]. I og med [[hansa]]ens oppsving som økonomisk, politisk og militær stormakt på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet satte [[tysk]], spesielt [[nedertysk]], tydelige spor i både svensk og dansk. Hansaens innflytelse bidro til at Sverige tok imot et stort antall tyskspråklige innvandrere innen tjenester som handel og administrasjon. Foruten et stort antall lånord med tilknytning til krigføring, handel, håndverk og byråkrati, ble også grunnleggende begreper, som grammatiske endelser og til og med [[konjunksjon]]er, tatt rett inn fra tysk. ''Be-'', ''ge-'' og ''för-'' i begynnelsen av dagens svenske ord kommer ofte fra nedertysk ''be-'', ''ge-'' og ''ver-''. Mange ord med tilknytning til sjøfart ble også lånt inn fra [[nederlandsk]].

Den tidlige middelaldersvensken skilte seg markant fra det moderne språket. De kanskje tydeligste forskjellene var grammatiske, med et mye mer komplisert [[kasus]]- og [[grammatisk kjønn|kjønnssystem]]. [[Substantiv]]er, [[adjektiv]]er, [[pronomen]] og visse telleord ble bøyd i fire kasus, som utenom de moderne [[nominativ]] og [[genitiv]] omfattet [[dativ]] og [[akkusativ]]. Kjønnssystemet minte mer om det som finnes i moderne tysk. De fleste av hankjønns- og hunkjønnssubstantivene falt senere sammen i ett kjønn, [[felleskjønn]]. Verbbøyninga var også mye mer kompleks, da man hadde både [[indikativ]] og [[konjunktiv]], og verb ble bøyd både etter person og antall. Mot 1500-tallet hadde grammatikken i hverdagsspråket og i litteraturen blitt forenkla og mer lik dagens svensk. De gamle bøyningene ble imidlertid brukt i en viss utstrekning i høytidelig prosa fram til 1600-tallet, og i visse genuine dialekter finnes de fortsatt.

En forandring i det latinske alfabetet som ble brukt i Norden var bruken av [[Ligatur (typografi)|ligaturer]], som ''æ''. Kombinasjonene ''aa'' og ''oe'' ble ofte skrevet ved at den ene bokstaven ble skrevet over den andre, og disse ble senere til bokstavene ''å'', ''ä'' og ''ö''.