Redigerer Svalbards geologi (avsnitt)

==Store endringer i karbon og perm==
[[Fil:Alkefjellet (js) 19.jpg|thumb|250px|Alkefjellet i Lomfjorden ved Hinlopenstredet, er typisk for karbon-perm-lagene på nordøstre Spitsbergen. Mørk slam- og sandstein fra karbon er overdekket av lysere sand- og kalkstein fra perm. Vi ser at porøse sedimenter egner seg godt som [[fuglefjell]], med tilhørende frodig, godt gjødslet vegetasjon rett nedenfor reirplassene. {{byline|Jerzy Strzelecki}}]] 
[[Fil:Sassenfjorden.jpg|thumb|250px|Sassenfjorden har vannrett lagdelte, mørke skiferavsetninger av slam og silt fra perm.]]
I karbon og perm sprakk landskapet opp, og Grønland og Norge begynte å drive fra hverandre. Det ble dannet riftbassenger på Svalbard og i Barentshavets kontinent. Bassengene skulle etter hvert utvide seg, og elvebassenger og -sletter la mye av Svalbard under elver eller grunne sjøer. Nord-Atlanteren var lukket, men det var åpent hav i nordøstre Barentshavet, og de brede elvedalene førte regnvann og sedimenter fra Svalbard, Grønland og Norge i retning dette havet.{{Sfn|Ramberg|2007|s=266–267}} I karbon stod grunnfjellet langs vestkysten og fjellene fra Andrée Land og sørover over elveslettene, det samme gjaldt Wedel Jarlsberg Land. I dypbassenger og elvesletter mellom disse sonene skjedde det avsetninger av slam- og sandstein i karbon, og sand- og kalkstein i perm. Det vokste flere titalls meter høye [[bregner|bregne]]- og [[mangrove]]-sumpskoger i området, og de nederste, mørke lagene fra karbon er delvis [[kull]]-førende.{{Sfn|Elvevold|2007|s=30}} Formasjonene fra perm preger [[Billefjorden]], [[Tempelfjorden]], [[Lomfjorden]] og andre steder på begge sider av [[Hinlopenstredet]]. Utviklingen var ganske lik lengre sør i Barents-området ned til [[Finnmark]]. I perioden skjedde en langsom stigning av havnivået som først snudde mot slutten av perm, da sørlige og østre Svalbard sto under relativt grunt hav. Slamstein avsatt i grunnsjøer rike på [[alge]]r, kan føre [[råolje|olje]] og [[naturgass|gass]] og gir grunnlag for petroleumsletingen i områdene, inklusive Svalbard og [[Bjørnøya]].

Ikke minst oppstod et basseng i vest langs Hornsundforkastningen, en gammel struktur som langt senere også dannet grensen hvor Grønland og Svalbard revnet fra hverandre i nyere tid. Her ble sandstein og konglomerat avsatt i store vifter østover, og kan fortsatt ses i 1,5&nbsp;km tykkelse i [[Hornsund]].{{Sfn|Ramberg|2007|s=266}} Hele dagens sentral-Spitsbergen var et grunt elve- og sumpområde ''(Adriabukt)'' hvor det ble avsatt sand og slam rikt på plantemateriale, med torv og sporeplanter som siden ble til kull. Det var også stor bergartsdannelse øst for Lomfjord-Agardhbukt-forkastningen, dvs helt øst på Spitsbergen og sør på Nordaustlandet. Det var antakelig sideveis bevegelser nord–sør både mellom Norge og Grønland, og lokalt på Svalbard langs de gamle før-devonske forkastningssonene.

Midt i karbon sprakk det opp et riftbasseng langs Billefjord-forkastningen, og denne 15 kilometer brede [[Billefjordgrabenen]] la grunnen for de karbonske og permiske avsetningene som går i nord-sørlig retning øst for Isfjorden, i [[Torell Land]] og [[Sabine Land]]. Det tørre og varme klimaet ga opphav til rød sandstein ''(Gipsdal)'', men det ble også avsatt grå [[anhydritt]] og mørk [[dolomitt]]. Mange av overgangene mellom disse avsetningene kan ses i fjellene bak byen [[Pyramiden]], hvor de grå kullførende lagene fra tidlig karbon ligger under gule, røde og grå sedimentlag fra senere karbon. Her ble kulldriften forøvrig gjort på kullførende lag fra karbon. Liknende forhold kan man se lengre nord innerst i Austfjorden (Wijdefjorden), og lengre sør ved Bjørnøya og i Barentshavet.

Platebevegelsene og riftdanningene stoppet opp i sen karbon, og etter hvert ble et stabilt landskap stående under havvann. Unntaket var langs Hornsundforkastningen, hvor det var en aktivitet som blant annet hevet Bjørnøya oppover. Siden mange høyfjellsområder nå ble oversvømt, ble det lite eller ingen sedimentdannelse i området, med unntak av Billefjordgrabenen som fortsatt ble fylt opp av sedimenter. Mengden koraller, dyr, kalkalger og bløtdyr var stor, så bergdannelsen i Svalbards grunnhav preges derfor i sen-karbon og tidlig perm av kalkstein og dolomitt, som fortsatt kan sees som en tynn kappe over eldre sandstein. Allerede i [[1827]] fant [[Baltazar Mathias Keilhau]] på sin ekspedisjon [[armfotinger|armfotingen]] ''Spirifer keilhavii'' på Bjørnøya, og enkelte steder er det funnet rester av undervannsrev. Lengre ut i tidlig perm ble området tørrlagt og oversvømt igjen noen ganger, og det ble dannet anhydritt og [[gips]]. I Billefjorden ble det for mer enn hundre år siden startet prøvedrift på gips ved [[Gipshuken]] innerst i Isfjorden. Fjellet [[Skansen (Svalbard)|Skansen]] i Skansbukta i [[Billefjorden]] består av gips og anhydritt under 260–250 millioner år gamle lag av [[kisel]] fra sen perm ''(Tempelfjord)''. Slike kisel-lag danner også [[Akseløya]] i [[Bellsund]], de er så harde at isbreene som gravde ut Van Mijen-fjorden ikke maktet å bryte ned dette tverrstilte kisellaget.

I karbon lå Svalbard fortsatt i de nordlige tropene, og sumpskoger skapte avsetning av [[kull]] som finnes nord i [[Billefjorden]] (Pyramiden). Laurasia drev nordover og skapte et stadig mindre tropisk og mer subtropisk eller temperert klima. Klimaendringene ga stadig nye avsetninger med innslag av tropisk, kullførende sump- og elvelandskap i tidlig-karbon ''(Billefjord)'', via ørkenfargede avsetninger i sen-karbon ''(Gipsdal)'', og senere kalkavleiringer og deretter sand- og kalkstein i perm ''(Tempelfjord)''. Området lå etter hvert på 30–40° nord. Det oppstod avanserte [[karsporeplanter]] og tidlige [[frøplanter]], og det skjedde en veritabel eksplosjon i mangfoldet av [[insekter]]. Dyrelivet utviklet seg fra [[panserpadder]] til [[reptiler]].

===Nord-Atlanteren åpnes i perm===
I perm [[variskiske orogonese|støtte]] Laurasia og Gondwana sammen til [[Pangea]], som i nord ble separert fra Laurentia ved at Nord-Atlanteren åpnet seg mellom Grønland og Norge, og hele Barentshavet inklusive Svalbard ble oversvømt av hav. Det nordlige Svalbard var et grunt strandområde, resten var havbunn med sand- og slamavsetning ''(Tempelfjord)'' snarere enn kalksteinsdannelse. Dette tyder trolig på kaldere og fuktigere klima med mye kiselsvamper i et dypere og kaldere hav, som dannet svært harde bergarter. Noen topper stod opp av havet eller var bare såvidt oversvømt, og kun her ble kalkslam avsatt basert på rikere marint liv i grunnhavene.

Viktige fossilfunn er [[armfotinger]], [[krinoider]], [[korall]]er og [[bryozoer]] ''(Kapp Starostin)''. Enkelte geologer mener at deler av Barentshavet igjen ble landfast i noen millioner år i slutten av perm, en indikasjon på at det stadig stigende havnivået i karbon-perm ble bragt på retur.{{Sfn|Ramberg|2007|s=280}}{{Sfn|Elvevold|2007|s=15}} Sandsteinsformasjoner som oppstod på grunt vann kan muligens inneholde olje, noe et funn på Finnmarksplattformen lengre sør i [[1993]] viste. Perm avslutter jordens oldtid med en [[Masseutryddelse|masseutsletning]] som markerer en ny epoke ved inngangen til mesozoikum.