Redigerer Strilekrigen (avsnitt)

===Kommisjonens arbeid===
[[Fil:Bergenhus festning, Håkonshallen og Rosenkrantztårnet.jpg|thumb|Bergenhus festning slik den så ut i tiden rundt strilekrigen. Tegning av [[Johan Joachim Reichborn]].]]
Undersøkelseskommisjonen kom til Bergen 12. juli 1765. Det første den gjorde, var å utplassere et [[Orlogsfartøy|orlogsskip]] til sikring av byen. Da skipet var på plass, ble festningen pusset opp og utstyrt med nye kanoner med ammunisjon, og det ble bygget en ny arrest med seks rom. Dette ble gjort fordi den svake festningen ble sett på som en av de viktigste grunnene til at det kunne gå slik det gikk 18. april. For ytterligere å styrke det militære nærværet i Bergen kom kommisjonen til byen eskortert av to krigsskip og fem [[kompani]]er soldater.<ref>Slettebø, s. 66</ref> Etter ankomsten ble flere av de antatte hovedmennene arrestert. Det ble sendt soldater for å hente Ole Erichsen Svindal og Jonas Rognvaldsen Sletten i Lindås, og Ole Johnsen Hevigen ble pågrepet i København.<ref name="trenullen">Koht, s. 301</ref>

Deretter startet kommisjonen å proklamere sitt budskap. Den fikk hengt opp plakater og arrangerte høytlesninger både i byen og på landet, og den hadde mange samtaler med bonderepresentanter fra de ulike skipreidene. Representantene skulle legge fram bøndenes klager og formidle informasjon fra bøndene, samt ta med informasjon tilbake til distriktene. Denne fremgangsmåten gjorde at kommisjonen møtte bøndene i små grupper i stedet for én stor masse, og dette fungerte sannsynligvis til en viss grad avskrekkende for dem som møtte opp på vegne av de ulike skipredene.<ref name="sekstisekstilni">Slettebø, s. 66-69</ref> 

====Informasjonsarbeid====
Informasjonen kommisjonen fremførte på vegne av kongen, var i hovedtrekk den samme som hadde blitt formidlet gjennom reskriptet av 13. mai, altså at kommisjonen skulle undersøke alle sider av det som hadde skjedd. I tillegg ble det sagt at kongen var svært misfornøyd med hendelsene. Han hadde allerede før opptøyene bestemt seg for å gi skatteletter, en beskjed som nådde Bergen først to dager etter oppløpet 18. april, noe som satte kongen i en svært vanskelig situasjon. I tillegg ble det informert om at skipreidene skulle sende sine representanter for å møte kommisjonen. Senere ble det informert om at skattepengene som var tilbakebetalt til bøndene i forbindelse med opptøyene, nå måtte innbetales til futen igjen. Disse oppgavene skulle, i likhet med klagemål og informasjon, utføres av utsendinger fra de enkelte skipreidene, slik at det fremsto som om alle parter var ansvarlige for det som hadde skjedd. Samtidig fikk kongen anledning til å opptre som en tilgivende part, en som til tross for forbrytelsene lyttet til sitt folks klager og var villig til å tilgi de angrende så sant de betalte tilbake. På denne måten skulle allmuen forstå at det var nytteløst å ty til vold for å tvinge sin vilje gjennom. Etter at skattepengene var betalt tilbake, presenterte kommisjonen det slik at den heretter ville gå forbønn hos kongen på vegne av allmuen, men for at dette ikke skulle være forgjeves, måtte folk fremover betale den pålagte ekstraskatten. Kommisjonen lovet samtidig å få utarbeidet en ny forordning som sa hvor mye som virkelig skulle betales i ekstraskatt.<ref name="sekstisekstilni"/> 

[[fil:Prospekt av Bryggen J.J. Reichborn 1768.jpg|thumb|[[Bryggen i Bergen]] slik den så ut i perioden undersøkelseskommisjonen jobbet i byen. Tegning av [[Johan Joachim Reichborn]].]]
Et av kommisjonens viktigste arbeidsområder var å formidle kongens bestemmelser rundt ekstraskatten. Dette gjorde den både gjennom plakatoppslag og samtaler med bonderepresentantene. I tillegg instruerte den alle skatteinnkrevere for å få en mer ordnet form på innkrevingen. Kommisjonen bad om at det ble satt en stopper for utpanting av folks nødvendige eiendeler, og den instruerte om å registrere restansene i stedet. Noen grupper ble fritatt for innkreving, mens enkelte jordeiere og benefisærer fikk ansvar for å betale skatten for sine leilendinger. Kommisjonen gav også en kortfattet forklaring av tanken bak de ulike skattene alle var pålagt. 

Denne skattepolitikken ble forklart av Christian Magnus De Falsen, som i ettertid har blitt sett på som det sentrale medlemmet i kommisjonen. Han mente ekstraskatten var fremmed for norske bønders egenart og tenkemåte, men at de var lojale og derfor ville betale skatt om de ble behandlet med varsomhet. Dette, mente han, hadde de ikke blitt i forkant av strilekrigen. Da hadde de blitt møtt med væpnede angrep (1. mars), militær innkreving av skatter, uregelmessig innkreving og dårlig informasjon. Alt dette hadde forvirret bøndene, mente han. Falsen så på strilene som kongetro, men dog fattige, og han mente derfor de måtte behandles varsomt. De fattige i byen hadde han derimot mindre tro på, og for å kreve inn penger fra «pøbelen» mente han det måtte brukes militærmakt. Blant disse regnet han ikke med det var like mye lojalitet, da «en deel af denne Stads Beboere kand ikke saa just regnes for Kiernen af det Norske Folk».<ref>Slettebø, s. 75-77</ref> 

17. januar 1766 fikk kommisjonen ordre fra kongen om å innkalle to eller tre menn fra hvert fogderi for å gi dem beskjed om kongens avgjørelser i saken. Kongen sa da at alle var skyldige i det som hadde skjedd, både de som aktivt hadde utøvd vold og de som hadde unnlatt å hindre voldsutøvelsen. Samtidig ville han være nådig på grunn av den anger som folket viste i ettertid. Dette kom som følge av kommisjonens direkte anbefaling. Den skrev i en rapport til kongen 22. oktober 1765 følgende:<ref>Slettebø, s. 69-70</ref>

{{Sitat|[A]t vi maate blive glædede med Eders Kongl. Majestæts allernaadigste Befaling, at indkalde til en bestemt Tid, her udi Bergen, 2 eller 3 af hvert Skibrede, for allerunderdanigst at tilkjendegive dem, at Eders Kongl. Majestæt, i allernaadigst Hensigt til Allmuens{{sic}} viste Fortrydelse og Afskye over alt det, som er foregaaet ved Samlingen den 18de April, og til vores for Almuen allerunderdanigst gjorte Forbøn, for denne Gang og med de Vilkaar, allernaadigst ville oversee samme, og fritage dem [...] fra den ellers velfortjente Straf, saafremt de herefter udi alle Tilfælde vise den Lydighed, Ærbødighed og Fortrolighed, som de ere deres Foresatte skyldige.<ref>Slettebø, s. 70</ref>}}

====Strategi====
Kommisjonens strategi var å spille på forestillingen om kongen som en streng, men tilgivende far.<ref name="sjuen"/> De bøndene som hadde forbrutt seg, fikk muligheten til å angre og be om nåde, og gjennom nåden kom de i et forhold til kongen der de skyldte ham større troskap enn tidligere. Medlemmene i kommisjonen rapporterte fortløpende til København, og de gav i disse rapportene uttrykk for hvilke tanker de gjorde seg rundt kommunikasjonen med allmuen. Falsen gav uttrykk for et håp om at dersom folket fikk oppfylt noen sentrale ønsker, som en forordning som klart gav uttrykk for hva de egentlig skulle betale og i tillegg fikk noen lettelser, ville dette roe situasjonen både i Bergens omland og i resten av riket. 

Siden situasjonen engang var blitt som den var, mente Falsens at kommisjonen måtte finne den rette balansen mellom mildhet og strenghet. Alle forhold skulle belyses og de mest skyldige straffes, samtidig som de mindre aktive forbryterne ble møtt med mulighet for tilgivelse og lettelser, men bare om den nye lydigheten ble opprettholdt. Kommisjonen la vekt på at den ikke var en domsmyndighet, men kun et organ som kommuniserte med kongen og slik kunne påvirke det endelige resultatet. Dette gjorde bøndene vennlig stemt overfor kommisjonen og fremmet samarbeidet.<ref>Slettebø, s. 71-74</ref> I tillegg hjalp kommisjonen og Falsens positive innstilling til bøndenes sak på forholdet mellom partene. Falsen gav i et personlig brev uttrykk for at han mente bøndene burde slippe hele ekstraskatten, og hele nemnden viste stor vilje til å ta klagene deres på alvor.<ref name="trenullen"/>