Redigerer Statskirke (avsnitt)

==Den norske kirke som statskirke==
[[Den norske kirke]] er ikke lenger statskirke i Norge, etter vedtak behandlet i Stortinget 21. mai 2012.<ref name=vedtekt2012>[http://stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=41039 Grunnlovsforslag om ny organisering av forholdet mellom staten og Den norske kirke]</ref> Før dette sa § 2 i [[grunnloven]] at den [[Den evangelisk-lutherske kirke|evangelisk-luthersk]]e religion var definert som statens offentlige religion. Som en følge av dette var [[biskop]]er og [[prest]]er i Den norske kirke statlige [[embetsmann|embets]]- og tjenestemenn.

Før 2012 var det i Norge et krav at halvparten av [[Norges regjering|regjeringen]] skulle være medlemmer av statskirken, da regjeringen var Den norske kirkes øverste styre ([[kirkelig statsråd]]).<ref name=":0">{{Kilde oppslagsverk|tittel=§ 4|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/9788215054179-2021-012|utgiver=Universitetsforlaget|oppslagsverk=Grunnloven|dato=2021-07-22|besøksdato=2023-07-21|isbn=978-82-15-02258-1|side=152–159|doi=10.18261/9788215054179-2021-012|språk=no|fornavn=Torbjørn|etternavn=Backer Hjorthaug|redaktørfornavn=Ola|redaktøretternavn=Mestad}}</ref> [[Norges konge]] var Den norske kirkes overhode. Han var forpliktet til å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion, og til å håndheve og beskytte denne (Grunnloven § 4).<ref name=":0" />

En del tilhengere av statskirkeordningen legger vekt på at Kongen i [[kirkelig statsråd]] er et kirkelig organ. Andre mener dette organet utøver politisk styring av kirken. Dette var ifølge [[Norsk senter for menneskerettigheter]] problematisk for kirkens egen religionsfrihet.

Det har i mer enn 100 år vært diskusjoner om Den norske kirke fortsatt skal være statlig eller om man skal skille kirken fra staten. I denne sammenheng har den siste statlige utredningen ([[Gjønnes-utvalget]]) presentert et tredje alternativ: Lovforankret folkekirke. Etter dette alternativet er Den norske kirke fortsatt forankret i lovverket, men samtidig er den et eget rettssubjekt med selvstendig beslutningsmyndighet. En tilsvarende løsning ble valgt i [[Sverige]] fra 2000.

{| class="wikitable"

|-
! Grunnlovens bestemmelser som regulerer statskirkeordningen i Norge
|-
| § 2<br />Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.
<br />§ 4<br />Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne.
<br />§ 12 andre ledd<br />Af Statsraadets Medlemmer skulle over det halve Antal bekjende sig til Statens offentlige Religion.
<br />§ 16<br />Kongen anordner al offentlig Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om Religionssager, og paaser, at Religionens offentlige Lærere følge de dem foreskrevne Normer.
<br />§ 21 første punktum<br />Kongen vælger og beskikker, efter at have hørt sit Statsraad, alle civile, geistlige og militære Embedsmænd. [...]
<br />§ 22 første og andre punktum<br />Statsministeren og de øvrige Statsraadets Medlemmer samt Statssekretærene kunne, uden foregaaende Dom, afskediges af Kongen, efterat han derom har hørt Statsraadets Betænkning. Det samme gjælder for [...] civile og geistlige Overøvrigheds-Personer [...].
<br />§ 27 andre ledd<br />Medlem af Statsraadet, der ikke bekjender sig til Statens offentlige Religion, deltager ikke i Behandlingen af Sager, som angaa Statskirken.
|- 
| <br />Dertil kommer henvisning til at kongens person er «Hellig» i § 5, og henvisning til «Gud den Almægtige og Alvidende» i edsavleggelse etter §§ 9 og 44. <br />Etter § 106 første punktum skal midler fra Opplysningsvesenets fond «blot anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme». Dette er bestemmelser som ikke direkte gjelder statskirkeordningen, men som kan sees i sammenheng med denne.<br />De særlige bestemmelsene om statskirken må sees i sammenheng med de alminnelige reglene om statsmaktenes kompetanse som også får betydning for styringen av Den norske kirke. Dette omfatter bl.a. § 3 om at den utøvende makt er hos Kongen (i kirkelig statsråd), og § 75 a og b om Stortingets lovgivnings- og bevilgningsmyndighet.
|}