Redigerer St. Olavs skrin (avsnitt)

== Hva skjedde med St. Olavs levninger? ==

Bare den innerste kisten av tre, med Olavs levninger, ble stående igjen på Steinvikholm da danske soldater hadde knust de to ytterskrinene og fraktet sølv, edelsteiner og andre verdisaker til København. Om det ble valfartet til Olavs kiste på Steinvikholm etter at erkebiskopen reiste i påsken 1537, er uklart. Men i 1552 var den første lutherske biskopen i Trondheim – dansken [[Hans Gaas]] – i København for å høre kongens mening om å flytte Olavs levninger tilbake til Nidarosdomen.

24 år etter at trekisten var blitt satt igjen på Steinvikholm, førte Den nordiske syvårskrigen til at svenske styrker våren 1564 okkuperte området. Svenske soldater flyttet nå trekisten fra borgen til [[Fløan kirke]] like inne på fastlandet. Allerede 8. juni samme år, etter at de svenske styrkene var blitt drevet tilbake, ble kisten med Olavs legeme "med stor Proces" ført fra [[Fløan]] tilbake til Nidarosdomen, og satt ned i en murt grav inne i kirken. Det er i dag ikke sikkert hvor i kirken denne graven er.

Forskjeller mellom tre 1500-tallsbeskrivelser av Olavs legeme kan tyde på at det kan ha vært en annen som ble ført tilbake til domkirken i 1564. Av de tre beskrivelsene er det bare den første – kordegn og senere lagmann [[Jon Simonsson]]s beskrivelse fra 1521, nedtegnet av sogneprest [[Peder Claussøn Friis]] i 1570-årene – som omtaler at kongen har  skjegg. Erkebiskop Olav Engelbrektssons beskrivelse fra da skrinet ble flyttet til borgen, trolig i 1536, sier at kongen ikke har skjegg, mens slottspredikant [[Absalon Pedersson Beyer]]s beskrivelse fra 1567 ikke berører temaet skjegg. Om en utskiftning har funnet sted etter 1521, kan erkebiskop Olav Engelbrektsson ha funnet det riktig for ettertiden å skjule Olavs legeme på borgen, eller også i domkirken før han flyttet skrinet til borgen, og i stedet legge et annet legeme i kisten.

Alle de tre beskrivelsene omtaler et helt, inntørket legeme uten tegn til forråtnelse. Olav Engelbrektssons beskrivelse fra 1536 lyder slik, i en nyere oversettelse:

*''"... i det innerste skrin lå Hellig Olavs legeme helt med huld (kjøtt) og hud og ben, så intet lem var skilt fra det annet. Legemet var svøpt i dobbelt lerret. Det lerret som var nærmest kroppen, var noe morkent, men det annet lerret var aldeles sterkt. Øverst over legemet var det bredt et silkestykke, gult og rødt med innvevde blomster, som ved første blikk kunne se ut som et gyllenstykke. Det var aldeles ufordervet og syntes som det ikke var mer enn tre år gammelt. Midt på samme silkestykke, langsetter, var festet to kors av rødt karmesi. Ansiktet på St. Olav var aldeles helt med kjøtt og hud, øynene noe sunkne inn i hodet, hårene på øyenbrynene syntes grannelig (tydelig). Brusken fremst på nesen var delvis forsvunnet, leppene var vrengt litt oppover, tennene sto i deres leie og var hvite. Haken var hel på alle måter, men der var intet skjegg på den. Når man tok på lårene hans, kjentes huld og hud grannelig. På fotbladene syntes også grannelig alt huld, tærne og senene var ufordervet. Men når man tok på tærne, da kjentes det liksom de var visne. En god duft gikk derav, og det fulgte ingen vederstyggelse med. Dette så alle som var til stede, åpenbarlig. Og han har vært en lang mann".''

Året etter tilbakeføringen fra kapellet på Fløan til domkirken, i 1565, ble trekisten tatt opp fra den murte graven i domkirken. Levningene ble nå lagt i en ny trekiste og satt ned i en annen, trolig ny, grav i domkirken. Heller ikke denne graven vet man i dag hvor er. Mange som var til stede, skal ha kastet gull og sølv i graven, til Guds og Olavs ære.

Våren tre år senere, i 1568 – 31 år etter reformasjonen, lot den danske riksråd [[Jørgen Lykke]] "skyde Jord i Graven til St. Oluffs Liig", for å sette en endelig stopper for valfartene til det som til da hadde vært en kjent grav i kirken. Om det var 1565-graven som nå ble lukket, eller om levningene ble flyttet nok en gang til en grav som færre fikk vite om, er uklart. Etterhvert som de som hadde sett graven som ble lukket i 1568, døde, ble stedet for denne graven uansett glemt. Sent på 1900-tallet fikk imidlertid daværende sogneprest [[Olav Müller]] i St. Olav katolske domkirke i Trondheim, vite at kunnskapen om denne graven fortsatt levde i enkelte slekter i Trondheim. Müller har opplyst offentlig at dette skulle være et sted i oktogonen.

Etter de omfattende restaureringene av Nidarosdomen på 1800-tallet, har man regnet med at ett av to er skjedd med levningene i graven som ble lukket i 1568: Enten havnet de i 1860-årene i en umerket grav nord på kirkegården, da innholdet i etter-reformatoriske graver under kirkegulvet ble fjernet, eller så ligger de fortsatt i en av de intakte – men siden 1880-årene anonymiserte – middelaldergravene under domkirkens gulv. En tredje mulighet er at Olavs levninger er blant før-reformatoriske levninger som sent på 1800-tallet ble tatt opp på grunn av byggearbeider, og som ble lagret i en trekasse i krypten og senere flyttet til domkirkearkitektens kontor. Disse levningene ble omtalt av direktør [[Steinar Bjerkestrand]] i [[Nidaros domkirkes restaureringsarbeider]] i et innslag i [[NRK-Trøndelag]] 5. april 2013. Bjerkestrand sa da at ferske undersøkelser har vist at levningene stammer fra 14 personer. Levningene var like før blitt tilbakeført til domkirkens krypt i en ny metallkasse, i påvente av videre undersøkelser.

Trondheims-arkitekten [[Bodvar Schjelderup]] foreslo høsten 1993 at man burde lete etter den mulige Olavsgraven på to konkrete steder i Nidarosdomen: i en murt gravkasse under gulvet nær dagens prekestol, og under gulvet i et område nord i høykoret (oktogonen). Daværende Nidarosbiskop [[Finn Wagle]] og daværende riksantikvar [[Øivind Lunde]] valgte den gang å ikke følge opp saken.

I 2003 skrev Øystein Ekroll at et mulig sted for Olavs grav, om helgenkongen fortsatt hviler inne i kirken, kan være under 1600-tallsgravlegginger under gulvet i et av de tre oktogonkapellene. Disse områdene er ikke undersøkt. Det finnes også andre områder under domkirken som ikke er utgravet. 5. april 2013 sa Nidarosbiskop [[Tor Singsaas]] til NRK-Trøndelag at han hilser nye undersøkelser i domkirken velkommen.

24. januar 2014 meldte NRK-Trøndelag at Nidaros domkirkes restaureringsarbeider hadde startet undersøkelser i oktogonen, blant annet i østre oktogonkapell. Med georadar var arkeologer fra NTNU i gang med å lete etter uregelmessigheter under gulvet, i samråd med domkirkearkeolog Øystein Ekroll og fulgt av NRKs populærvitenskapsprogram Newton. Til NRK-Trøndelag sa biskop Tor Singsaas i Nidaros at han var glad for at dette nå var mulig.

23. februar 2014 meldte NRK populærvitenskapelige program Newton at NTNUs georadarundersøkelser hadde påvist en mulig grav 1,5 meter under gulvet i østre oktogonkapell, delvis under alteret. Ekroll sa i programmet at dette kan være Olavs grav, og at dette nå bør undersøkes nærmere - helst ved at gulvet åpnes for arkeologiske undersøkelser. Georadarundersøkelsene hadde også bekreftet at det finnes en grav under gulvet nord for søndre oktogonkapell, der skriftlige kilder sier at [[Magnus den gode]], Olav Haraldssons sønn, ble gravlagt. Endelig viser georadarundersøkelsene at koret allerede i den første trekirken på stedet, som lå innenfor den nåværende oktogonen, kan ha vært åttekantet som i andre martyrkirker.

Den eneste kjente Olavsrelikvie i nyere tid er den såkalte [[Helligdomsarmen]] som i 1862 ble gitt som gave av kong [[Oscar I]] til den nye [[St. Olav domkirke (Oslo)|katolske domkirken]] i Oslo. Relikvien, som er et leggben og ikke et armben, hadde da befunnet seg i [[Det danske Nationalmuseet|Nationalmuséet]] i København siden sent på 1600-tallet. Det er mulig relikvien kom til København blant flere Olavsrelikvier som kong [[Christian II]] av Danmark-Norge rekvirerte fra Nidaros etter sin kroning i Oslo sommeren 1514.

Ifølge Øystein Ekroll var det imidlertid først tidlig på 1800-tallet man begynte å omtale denne relikvien som en Olavsrelikvie. Før det er dens historie ikke sikkert dokumentert.

Relikvien ble i 2012 undersøkt av rettsmedisiner [[Per Holck]], etter initiativ av religionshistoriker [[Øystein Morten]] og med tillatelse fra biskop [[Bernt Eidsvig]] i [[Oslo katolske bispedømme]]. Resultatene ble offentliggjort av Morten og Holck 16. mars 2013. Undersøkelsene viser at relikvien er venstre skinneben av en mann som døde i et tidsrom som omfatter slaget på Stiklestad i 1030, og som har vært i kamp. Personen ble omtrent like gammel som Olav Haraldsson, og er oppvokst i innlandet. Den døde har vært uvanlig høy for sin tid, rundt 180 centimeter. Man fant også vevsrester som tyder på at benet kan stamme fra en inntørket kropp som ikke har ligget i jorden.

Samlet kan dette være indisier på relikviens ekthet, da liket av Olav den hellige ikke ble begravet, men i flere hundre år lå svøpt i tøyer i sitt skrin, først i [[Klemenskirken]], og så i [[Nidarosdomen]].

I skinnebenet i St. Olav domkirke i Oslo ble det funnet verdier for [[mitrokondrielt DNA]], som kun arves gjennom morslinjen. Et opplagt neste undersøkelsesskritt vil være å sammenholde dette med tilsvarende DNA-verdier fra levningene av Olav Haraldssons halvbror på morssiden, kong [[Harald Hardråde]]. Han ligger etter all sannsynlighet fortsatt i sin grav i ruinene av kirken i [[Elgeseter augustinerkloster]] (Helgeseter) på Øya i Trondheim, under asfalten i Klostergata mellom eiendommene Klostergata 47 og 60-62. Undersøkelser her forutsetter et initiativ fra [[Riksantikvaren]].