Redigerer St. Augustine’s Abbey (avsnitt)

=== Oppløsningen av klostrene ===
Det tidlige 1500-tallet og fram til [[Oppløsningen av Englands klostre|oppløsningen av klostrene]] har blitt beskrevet som «dager med dekadanse».<ref> Boggis, Robert James Edmund (1901): [https://archive.org/details/historyofstaugus00bogguoft/historyofstaugus00bogguoft/ ''A History of St Augustine’s Monastery''], Canterbury : Cross & Jackman</ref> Selv om klosteret eide eiendommer i hele Kent på 19 862 dekar, har historikere konkludert med at «historiske bevis beviser definitivt at selv om [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] aldri hadde oppløst dem, var de engelske klostrene allerede dømt ved at pavedømmets «utpressende krav» ville til sist ha ført til [[konkurs]].<ref> Boggis, Robert James Edmund (1901): [https://archive.org/details/historyofstaugus00bogguoft/historyofstaugus00bogguoft/ ''A History of St Augustine’s Monastery''], Canterbury : Cross & Jackman, s. 11-118, 122</ref>

Imidlertid skjedde den engelske reformasjonen ledsaget av oppløsningen av klostrene før konkursen inntraff. Fra et politisk forhold var det uholdbart at folket tjente to herrer, kongen og paven, og at kirken eide store eiendommer som innbar store rikdommer ble ført ut av landet og til Roma. Fra et religiøst forhold førte reformasjonen til paven ble erstattet (en geistlig) med en monark (en lekmann) ved at paven ikke lenger var den øverste leder av den engelske kirke, men kongen. Parlamentets [[Underhuset (Storbritannia)|underhus]] styrket lekfolkets makt kontra presteskapets makt. Disse handlingene var en del av den engelske reformasjonens store overføring av makt, både økonomisk og religiøs, fra kirkelige til sekulære myndigheter.<ref>Dickens, A.G. (1991): ''English Reformation'', Pennsylvania State University, s. 167.</ref>

Som en del av den nye maktfordelingen, ga parlamentet kong Henrik VIII myndighet til å oppløse klostrene og konfiskere de religiøse eiendommene til fordel for kronen. Den rasjonelle begrunnelsen var «at de religiøse husene hadde sluttet benytte deres eiendommer til de særskilte religiøse bruksområdene som de opprinnelige ble gitt for.»<ref name="Dunkley"/>

Den 30. juli 1538 ankom kongens kommissærer for å overta myndigheten av St Augustine's Abbey. Den siste abbeden og munkene bøyde seg og forlot klosteret. Klosteret med dets bygninger, varer, eiendommer, landområder og alle andre eiendeler, ble kronens eiendom. Denne oppløsningen avsluttet over 940 år med tilstedeværelse av klostre over hele England, og således opphevet den uavhengige staten (kirken) i staten.<ref>Roebuck, Judith (1888): ''St Augustine's Abbey'', s. 11. Utgitt av English Heritage i 1997.</ref><ref>Maclear, G.F. (1888): [http://anglicanhistory.org/england/sac/maclear1888/ ''S. Augustine's, Canterbury: Its Rise, Ruin, and Restoration''], Wells Gardner, Darton, & Co., s. 27.</ref>