Redigerer Srebrenica-massakren (avsnitt)

=== Folkemengden i Potočari ===

Da de forstod at Srebrenica var under bosniskserbisk kontroll flyktet tusenvis av bosnjakiske innbyggere til den nærliggende landsbyen Potočari for å søke tilflukt i FN-leiren der. Innen kvelden 11. juli 1995 var det ca. 25&nbsp;000 bosnjakiske flyktninger som var samlet i Potočari. Mange tusen hadde presset seg innenfor selve FN-leiren, mens resten var spredt utenfor i fabrikker og på åpne sletter. Til tross for at den store majoriteten var eldre, kvinner og barn og handikappede, har 63 vitner estimert at det var ca. 300 menn i FN-leiren og 600–900 utenfor leiren.<ref>Jfr. paragraf 37 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

==== Den humanitære krisen i Potočari: 11.-13. juli 1995 ====
Forholdene i Potočari var kummerlige. Det var veldig lite mat og vann og sommervarmen var kvelende. En av FN-offiserene beskrev situasjonen som dette: 

{{Sitat|De var i panikk, de var redde, og de presset hverandre inntil soldatene, mine soldater, FN-soldatene som forsøkte å roe dem ned. Folk som falt ble tråkket på, det var en kaotisk situasjon.<ref>Jfr. paragraf 38 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>|}}

12. juli ble General Mladić filmet mens han delte ut godteri til små barn i folkemengden. Bortsett fra dette ene filmklippet finnes det ingen bevis for at de bosniskserbiske styrkene gjorde noe for å lette situasjonen for flyktningene.<ref>Jfr. paragraf 40 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

==== 12.-13. juli: Forbrytelser begått i Potočari ====

Utover dagen 12. juli 1995 økte panikkfølelsen hos flere innbyggerne i Potočari. Flyktningene i leiren kunne se at serbiske soldater tente på hus og høystakker i nærheten. Gjennom hele kvelden den 12. juli blandet serbiske soldater seg i folkemengden. Et øyevitne husker å ha hørt serbiske soldater som forbannet befolkningen og ba dem å dra fordi dette var serbisk land; de ville bli slaktet. Drap ble begått.<ref>Jfr. paragraf. 41-42 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Sent om morgenen 12. juli så et vitne en haug med 20–30 lik bak transportbygningen i Potočari, ved siden av en traktorlignende maskin. En annet vitne refererte en hendelse kl. 12.00 den 12. juli: ifølge dette vitnet drepte en serbisk soldat et barn med kniv midt inne i folkemengden. Samme person hevdet også at han var vitne til at serbiske soldater henrettet mer enn hundre bosnjakiske menn i området bak sinkfabrikken og at de lastet kroppene opp i en lastebil. Men informasjon som Tribunalet har bestrider påstander om antall mord og metodikken bak mordene, Tribunalet mener at hendelsene var mer sporadiske enn det vitnene hevder.<ref>Jfr. paragraf 43 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Utover kvelden ble terroren verre. Skrik, skuddsalver og andre fryktlige lyder kunne høres gjennom natten og det var få som fikk sove. Soldater plukket enkelte ut av folkemengden og tok dem av sted, noen kom tilbake, andre ikke. Flere vitner har beskrevet hvordan tre brødre ble tatt ut i natten; en var kun et barn, de to andre tenåringer. Da deres mor lette etter dem, fant hun dem med strupen kuttet.<ref>Jfr. paragraf 44 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Den natten kom en sanitetssoldat fra Dutchbat over to serbiske soldater som voldtok en ung kvinne: 

{{Sitat|Vi så to serbiske soldater, en av dem holdt vakt, den andre lå på jenta med buksene av. Og vi så en jente liggende på bakken på en slags madrass. Det var blod på madrassen, til og med jenta var dekket av blod. Hun hadde blåmerker på beina, det rant blod nedover dem. Hun ble helt gal.|}} 

Bosnjaker i nærheten var vitner til voldtekten, men kunne ikke foreta seg noe da VRS-soldater var i nærheten. Andre hørte kvinner som skrek og så kvinner som ble ført bort. Noen var så redde at de begikk selvmord ved å henge seg. Gjennom hele natten gikk ryktene om at drap og voldtekter blant folkemengden og terroren i leiren eskalerte.<ref>Jfr. paragraf 45 og 46 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

==== Møtene på Hotel Fontana i Bratunac ====
Etter hvert som situasjonen eskalerte i Potočari innkalte general Mladić UNPROFOR-ledere til det første av tre møter på Hotel Fontana i Bratunac. Til stede på dette møtet var flere fra VRS og oberst Karremans fra UNPROFOR. Møtet varte i en time og essensen var at Karremans søkte bekreftelse på at UNPROFOR og de rundt 10&nbsp;000 sivile skulle få fritt leide ut av området. Mladić forsikret at UNPROFOR og de sivile ikke var mål for hans militære operasjon, og at UNPROFOR skulle arrangere busser som skulle frakte dem ut.<ref>Jfr. paragraf 126 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>
[[Fil:Evstafiev-ratko-mladic-1993-w.jpg|thumb|[[Ratko Mladić]]]]
Under dette første møtet spurte også Mladić om å møte representanter for de bosniske styrkene samt en for de sivile bosnjakene. Verken Mladić eller Karremans visste hvor de bosniske styrkene oppholdt seg og fant det derfor vanskelig å finne en representant. Møtet avsluttet med en avtale om å møtes igjen klokken 23.00.<ref>Jfr. paragraf 127 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Under det andre møtet deltok læreren Nesib Mandžić som representant for den sivile befolkningen. Han var så å si plukket ut på måfå i mengden. Igjen var det flere representanter fra VRS der. Under møtet kunne de høre en gris bli slaktet rett utenfor vinduet. Alle påtalemyndighetens vitner mente dette ble gjort med hensikt for å skape frykt. Mladić plasserte et ødelagt skilt fra rådhuset i Srebrenica på bordet, noe som Mandžić mente var et signal om at Srebrenica var tatt og at muslimene aldri ville kunne komme tilbake.<ref>Jfr. paragraf 128 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Planene om å transportere bosnjakene ut av området var hovedpoenget for møtet. Karremans fortalte nå Mladić at det var totalt 15&nbsp;000 til 20&nbsp;000 sivile; for det meste kvinner, barn og eldre i og utenfor leiren. Mladić forlangte at alle bosniske styrker i området måtte overgi seg, hvis ikke ville hele den bosnjakiske befolkningen stå i fare. Mladić forklarte at han ville ha et klart standpunkt fra den sivile befolkningen om den ville «overleve, bli, eller forsvinne». Før han snudde seg til Mandžić og sa: «forstår du meg Nesib, fremtiden for ditt folk ligger i dine hender, ikke bare for dette området». Etter Mladić ble forklart at Mandžić ikke hadde noen som helst kontakt med de bosniske styrkene og heller ingen muligheter til å få dem til å etterfølge kravet svarte Mladić: «det er deres problem, få folk hit som kan forsikre meg om overgivelse av våpen og redde ditt folk fra utryddelse». Med dette avsluttet han møtet og de avtalte å møtes igjen neste morgen.<ref>Jfr. paragraf 129 og 130 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Møtet neste morgen den 12. juli, startet ca. klokken 10.00. Igjen dominerte Mladić møtet. I tillegg til Nesib Mandžić og Karremans var det ytterligere to sivile representanter, økonomen Camila Omanović og forretningsmannen Ibro Nuhanović, på møtet. Mladić presiserte igjen at overlevelsen til befolkningen var avhengig av en overgivelse av militære styrker. Mladić sa: 

{{Sitat|Dere kan enten overleve eller forsvinne … for deres overlevelse krever jeg at alle deres væpnede menn som har angrepet og begått krigsforbrytelser, og mange har gjort det – mot vårt folk, overgir sine våpen til VRS. Etter dette er gjort kan dere … velge å bli i området … eller, hvis det passer bedre, gå hvor dere vil. Ønsket av hvert individ vil bli observert, uansett hvor mange dere er.|}}

Videre sa han at han ville sørge for kjøretøy, men at noen andre måtte stå for drivstoffet, og foreslo UNPROFOR.<ref>Jfr. paragraf 131 og 132 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Mladić erklærte også at alle menn mellom 17 og 70 år ville bli sjekket for deltakelse i eventuelle krigsforbrytelser.<ref>Jfr. paragraf 134 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

==== Transporten av bosnjakiske kvinner, barn og eldre fra Potočari ====

Den 12. og 13. juli ble noen kvinner, barn og eldre fraktet ut av Potočari med busser under kontroll av VRS. Da de første bussene ankom stormet folk til for å gå ombord. De ønsket kun å komme seg bort fra området, uten engang å vite hvor de skulle. Noen soldater slo og skjelte ut dem som gikk om bord i bussene. Vitner fortalte at bussene var overfulle og ekstremt varme. På veien ble de hånet av landsbybeboere med den serbiske tre-fingerhilsenen (tommel, pekefinger og langfinger), og det ble kastet stein på bussene. De ble sluppet av flere kilometer fra Kladanje og tvunget til å gå gjennom «ingenmannsland» mellom VRS og bosniske styrker.<ref>Jfr. paragraf 49 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Dutchbat–soldater forsøkte å eskortere bussene og lyktes med den første. Deretter ble alle bilene stoppet og VRS–styrker tok ut Dutchbat–soldatene.<ref>Jfr. paragraf 50 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Kvelden den 13. juli patruljerte FN–soldater i Srebrenica og rapporterte at det ikke var bosnjaker i live igjen i Srebrenica.<ref>Jfr. paragraf 51 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

==== Atskillelsen av bosnjakiske menn i Potočari ====

Fra morgenen 12. juli begynte serbiske soldater å skille ut menn fra folkemengden og holdt dem i separate lokaler. Videre, da bosnjakene begynte å gå om bord i bussene som skulle evakuere dem, skilte serbiske soldater systematisk ut menn i militær alder som forsøkte å gå om bord. Av og til ble yngre og eldre også stoppet. Disse ble tatt til en bygning i Potočari kalt «Det hvite hus». Da bussene med kvinner, barn og eldre kjørte nordvest mot bosnisk territorium, ble de stoppet på veien og igjen ble det søkt etter menn. Så tidlig som på kvelden 12. juli 1995 fikk major Franken fra Dutchbat beskjed om at ingen menn ankom med bussene i Kladanj.<ref>Jfr. paragraf. 53 og 57 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref> 

13. juli var enkelte Dutchbat-soldater vitner til definitive bevis på at serbiske soldater henrettet bosnjakiske menn. For eksempel så korporal Vaasen to soldater føre en mann bak «Det hvite hus». Han hørte så to skudd og de to soldatene kom tilbake alene. En annen Dutchbat–offiser så serbiske soldater henrette en ubevæpnet mann med et enkelt skudd mot hodet. Han hørte også 20–40 skudd gjennom hele kvelden. Da Dutchbat-soldater fortalte korporal Joseph Kingori, en militær FN-observatør i Srebrenica-området, at menn ble ført bak «Det hvite hus» og ikke kom tilbake, gikk korporal Kingori for å undersøke. Han hørte skudd da han nærmet seg, men ble stoppet av serbiske soldater før han fant ut hva som foregikk.<ref>Jfr. paragraf 58 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>