Redigerer Sporvei (avsnitt)

===Trikker (elektriske sporvogner)===
Den elektriske sporvogn, kalt «elektrikken» eller simpelthen «trikken», med strømtilførsel fra ekstern kraftkilde og [[kontaktledninger]], betød fra 1880-årene sporvognens gjennombrudd i det urbane trafikkbildet. Den veldige økningen av trekkraften gav større hastigheter og lengre rekkevidde - trikken gjorde det mulig å skyve bygrensene utover, og noen steder bygget en trikkelinjer fra by til by (mellombytrikk). Motorvognene kunne også tilkobles ikke-motoriserte vogner, [[bivogn]]er (tilhengere). Også de første trikkene var toakslede, men snart begynte enkelte produsenter å fremstille større vogner med [[boggi]]er. De første trikkene hadde ofte to [[elektromotor|motorer]]. I begynnelsen anvendtes ofte tidligere hestesporvogner som bivogner.

I Storbritannia og i de [[Det britiske imperium|britiske kolonier]] tok utviklingen dog en annen retning, idet dobbeltdekkeren her forble nesten enerådende, nå med fullt utbygget overetasje. På grunn av den senere nedleggelse av nesten alle britiske sporveier er denne vogntypen i dag meget sjelden og er begrenset til [[Hongkong]] (toakslede) og [[Blackpool]] (boggivogner).

Som et levn fra hestesporvognens tid hadde de første trikkene åpne [[Perrong|endeperronger]]. Da vognføreren i motsetning til hestesporvognenes [[kusk]] imidlertid ikke var nødt til å stå under åpen himmel, bevirket den økte reisehastigheten dog at man forholdsvis hurtig utviklet lukkede perronger for å skjerme vognføreren mot fartsvinden.

Elektriske sporvogner kunne i et tidlig stadium være forsynt med to [[trolleystang|trolleystenger]], hvorav den ene fungerte som [[strømavtaker]], den annen som strømavgiver, henholdsvis fra en [[Pluss (elektrisitet)|plussledning]] og til en [[Minus (elektrisitet)|minusledning]] over sporvognen. Da man etterhånden innså at elektromotorens returstrøm kunne føres gjennom vognens hjul til skinnene, uten at elektrisiteten skadet for eksempel byens kloakkledninger, ble sporvogner alene med strømavtager (stang eller [[pantograf]]) fra plussledning nesten enerådende. En har også brukt en 3. skinne til strømforsyningen. Dette har likevel vist seg upraktisk i gatene, mens de fleste [[tunnelbane]]r - som gjerne er uavhengig av annen trafikk - bruker en 3. skinne.

Som regel brukes 600-750 [[Volt|V]] [[likestrøm]]. Enkelte sporveier har brukt høyspent likestrøm, men [[høyspenning]] viste seg farlig i bygatene. [[Vekselstrøm]] ble brukt enkelte steder i trikkens barndom, men krevde dengang uforholdsmessig tunge motorer. I moderne tid har imidlertid [[kombitrikk]]er av [[Tram-Train]]-typen fått to strømsystemer - både vanlig trikkestrøm i bygatene, og høyspent vekselstrøm ved kjøring på det ordinære jernbanenett.

Elektriske sporvogners [[Elektromotor|motorer]] er oftest plassert under vogngulvet, hvorimot de elektriske [[Motstand (elektrisitet)|motstander]] som styrer akselerasjonen av hensyn til luftkjøling er plassert på taket. Den elektriske drift gir dessuten mulighet for å vende strømmen gjennom motoren, hvorved den brukes som elektrisk brems og [[dynamo]]. Hertil kommer den [[elektromagnetisme|elektromagnetiske]] brems, den såkalte ''skinnebrems'', hvorved en strømførende bremsekloss ved nødbremsing bringes i direkte kontakt med sporet. Sporvogner har i tillegg en mekanisk brems.

Elektriske sporvogner betjener sporskiftene ved hjelp av en kontakt på [[Kjøreledning|kjøretråden]], som aktiverer skiftet når vognen passerer med motoren tent.