Redigerer Sovjetunionen (avsnitt)

== Historie ==

Sovjetunionen anses vanligvis som etterkommer av [[Det russiske keiserdømmet]] og de kortlivede provisoriske regjeringene til [[Georgij Lvov]] og senere [[Aleksandr Kerenskij]]. Den siste tsaren, [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]], styrte Russland frem til mars 1917 da han ble tvunget til å gå av. I november 1917 tok [[Vladimir Lenin]] makten i det som ble kjent som [[Den russiske revolusjon|oktoberrevolusjonen]]; grunnen til navnet på begivenheten ligger i at Russland på den tid ennå brukte den julianske kalender. Fra 1917 til 1922 var [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk]] og de andre sovjetrepublikkene uavhengige land, før de gikk sammen i Sovjetunionen i desember 1922.

=== Revolusjonen og dannelsen av Sovjetstaten ===
{{Utdypende artikkel|Den russiske revolusjon|Den russiske borgerkrigen}}

Moderne revolusjonære tendenser i det russiske riket begynte med [[dekabristopprøret]] i 1825. Selv om [[livegenskap]]et ble avskaffet i 1861 var det på dårlige vilkår for bøndene, noe som gav næring til revolusjonære bevegelser. I kjølvannet av [[1905-revolusjonen]] ble et parlament – [[Statsdumaen (Det russiske keiserdømmet)|Statsdumaen]] – opprettet i 1906, men tsaren motstod forsøket på å omdanne landet til et [[konstitusjonelt monarki]]. Den sosiale uroen fortsatte, og problemene ble etter hvert forsterket av tapene i [[første verdenskrig]] og matmangelen i de større byene.

En spontan folkeoppstand i [[St. Petersburg|Petrograd]] i mars 1917 gjorde slutt på tsarens styre, i det som ble kjent som [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]]. Tsarens autoritære styre ble erstattet av en mer liberal, provisorisk regjering, men denne trakk ikke landet ut av verdenskrigen. Samtidig vokste det opp arbeiderråd (såkalte «[[arbeiderråd|sovjeter]]») i hele landet, der bolsjevikene under Lenins ledelse arbeidet for en ny, sosialistisk revolusjon. I [[oktoberrevolusjonen]] i november 1917 tok bolsjevikene makten fra den liberale regjeringen. Oktoberrevolusjonen ble etterfulgt av [[den russiske borgerkrigen]], en blodig krig som på tross av utenlandsk intervenering endte med seier for sovjetstyret i 1921. En [[Den polsk-sovjetiske krig|krig med Polen]] ble avsluttet med [[Riga-freden]] samme år, og fastsatte landets nye grenser i vest.

=== Samlingen av sovjetrepublikkene ===

I slutten av desember 1922 gikk delegasjoner fra [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk]], [[Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk]], [[Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk]] og [[Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk]] sammen og fremforhandlet en unionsavtale. Avtalen ble godkjent av [[sovjetkongressen|Den første sovjetkongress]] og endelig undertegnet den 30. desember. Den første fremmede staten som anerkjente Sovjetunionen var [[Den irske republikk]]. Den 1. februar 1924 ble Sovjetunionen anerkjent av [[det britiske imperiet]].

Allerede fra starten av satte bolsjevikene i gang en massiv omveltning av samfunnssystemet. I 1920 kom [[GOELRO]], en plan som blant annet innebar en intensiv elektrifisering av landet og en påfølgende omstrukturering av økonomien. Gjennom planen ble det bygget ut en lang rekke store [[vannkraft]]verk, blant annet [[Dneproges]] i Ukraina, og vannkraften muliggjorde en påfølgende industriutbygging. GOELRO ble prototypen for de senere [[femårsplan]]ene.

=== Stalin kommer til makten ===
[[Fil:Christ saviour explosion.jpg|miniatyr|Rivningen av [[Frelseren Kristus-katedralen]] i Moskva i 1931. Organisert religion ble undertrykket i Sovjetunionen, og mange kirkebygg ble lagt i ruiner eller omgjort til andre formål.]]

Etter den russiske revolusjon ble [[Stalin]] valgt til generalsekretær i [[Sovjetunionens kommunistiske parti]] i 1922. Mot slutten av Lenins liv var han ofte i konflikt med Stalin. Lenin mente blant annet at Stalin var en alt for grov type til å passe som generalsekretær.

Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen med det uoffisielle tilnavnet ''triumviratet''. Den bestod av Stalin, [[Lev Kamenjev|Kamenjev]] og [[Grigorij Zinovjev|Zinovjev]]. Zinovjev var leder for [[Komintern]], mens Kamenev fungerte som leder for [[Politbyrået i Sovjetunionen|Politbyrået]] i Lenins sykefravær. Kort før oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Zinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevikenes planer om revolusjon for den borgerlige regjering. Dette ble imidlertid avverget av Stalin. Triumviratets hovedmotstander var [[Lev Trotskij]].

16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. ''Triumviratet'' befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Lenin døde i 1924, og det var duket for maktkamp.

I et skriv til sentralkomiteen, anklaget Trotskij ''triumviratet'' for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn [[krigskommunisme]]ns regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde til å slippe frem de yngre generasjoner. Dette endte med at Trotskij selv ble ekskludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først forvist til sovjetrepublikken [[Kasakhstan]], og senere landsforvist fra Sovjetunionen.

Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Zinovjev kom i opposisjon til Stalin, som fant nye støttespillere i [[Nikolaj Bukharin]], [[Jan Rudzutak]], [[Mikhail Frunze]] og [[Feliks Dzerzjinskij]]. Kamenev og Zinovjev ble fjernet fra maktposisjonene i 1926. Under [[Moskvaprosessene]] rundt ti år etter ble de dødsdømt og henrettet.

I 1927 hadde Stalin fått all makt i Sovjetunionen. Offisielt nøyde han seg med vervet som generalsekretær i kommunistpartiet, men alle avgjørelser av betydning måtte innom Stalin.

=== Industrialisering, kollektivisering og utrenskninger ===

Etter den såkalte [[krigskommunisme]]n under borgerkrigen hadde Lenin innført [[NEP]]-politikken i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen til en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta [[femårsplan]]er for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, grunnlaget for militær opprustning.

Som del av denne politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. Store deler av de rikeste bøndene («[[kulakker]]» i offisiell språkbruk) ødela avlingene og slaktet dyrene så de ikke skulle bli overtatt av staten. Tvangskollektiviseringen førte til at store deler av kulakkene ble sendt i [[GULag|tvangsarbeidsleirer]] eller drept.

Industrialiseringen var i stor grad vellykket. Sovjetunionen bygget ut store industrivirksomheter og kraftverk som forsynte bedriftene og husholdningene med strøm. Fra 1925 til 1940 økte industriproduksjonen kraftig, selv om den offisielle statistikken antagelig overdrev veksten betydelig.

Kollektiviseringen av landbruket møtte stor motstand, men denne ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932–1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektiviseringen. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommissærer, [[NKVD]] og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at den oppsatte produksjonskvoten ble møtt. Det ble innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble en [[Hungersnøden i Sovjetunionen 1932–1933|hungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga]] som krevde millioner menneskeliv. [[Jens Petter Nielsen]] anslår dødstallene til 6–7 millioner.<ref name="JPNielsen">[[Nielsen, Jens Petter]] (2012): ''Døden løser alt. Nye perspektiver på Stalins terror''. Oslo: Scandinavian Academic Press. isbn 978-82-304-0094-4</ref> Ifølge historikeren [[Alan Bullock]] var kornhøsten ikke verre enn den i 1931. Det var ikke uår, men de hensynsløse innkrevinger fra staten som kostet mange millioner ukrainske bønder livet. Stalin nektet å frigi store reservelagre av korn som kunne ha lindret hungersnøden, og fortsatte med å eksportere korn til utlandet. Han var overbevist om at ukrainske bønder gjemte unna korn og sørget for at svært strenge («drakoniske») nye antityverilover ble håndhevet på kollektivbrukene.<ref>Alan Bullock: ''Hitler and Stalin: Parallel Lives'', London: HarperCollins, 1991, s. 269</ref><ref>[http://www2.warwick.ac.uk/fac/soc/economics/staff/faculty/harrison/reviews/davies-wheatcroft2004.pdf The Industrialisation of Soviet Russia – The Years of Hunger: Soviet Agriculture, 1931–1933] Palgrave Macmillan, 2004</ref> Det er strid om dette skal regnes som folkemord. Det finnes ifølge HL-senteret ikke noe bevis som tyder på at Stalin bevisst forsøkte å tilintetgjøre ukrainske bønder.<ref>{{Kilde www|url=http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/andre-folkemord/den-store-hungersnoden-1932-1933-og-tilintetgjorelsen-av-kulakkene-i-sovjetunion.html|tittel=Den store hungersnøden 1932–1933 og tilintetgjørelsen av kulakkene i Sovjetunionen – HL-senteret|besøksdato=2017-08-06|språk=no|verk=www.hlsenteret.no|arkiv-dato=2017-05-27|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20170527162127/http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/andre-folkemord/den-store-hungersnoden-1932-1933-og-tilintetgjorelsen-av-kulakkene-i-sovjetunion.html|url-status=yes}}</ref>

I siste halvdel av 1930-tallet startet [[Moskvaprosessene]]. En lang rekke mennesker ble dømt for mer eller mindre fiktive forbrytelser. Mange ble dømt til døden. Blant annet ble mye av eliten, både innen hæren og i [[intelligentsia]]en, utryddet under disse prosessene. Omkring 1 million mennesker ble myrdet i «[[Den store terroren]]», og et tilsvarende antall døde i arbeidsleirene.<ref name="JPNielsen" />

=== Andre verdenskrig ===
{{Utdypende|Østfronten (andre verdenskrig)}}
[[Fil:Yalta summit 1945 with Churchill, Roosevelt, Stalin tight crop.jpg|miniatyr|Bilde fra [[Jaltakonferansen]] 1945. Fra høyre: Stalin sammen med [[Franklin D. Roosevelt|Roosevelt]] og [[Winston Churchill|Churchill]].]]

Den sovjetiske utenrikspolitikken hadde hatt som mål å unngå en ny krig med de kapitalistiske stormaktene, og om mulig etablere en buffersone av kommunistiske satellittstater rundt Sovjetunionen.{{Tr}} Etter at forsøket på å inngå avtaler med [[Storbritannia]] og [[Frankrike]] hadde mislyktes, undertegnet landet i august 1939 [[Molotov–Ribbentrop-pakten|en ikke-angrepspakt]] med [[Adolf Hitler|Hitler]]. Samtidig med at Hitler angrep [[Polen]] vestfra, okkuperte [[Den røde armé]] den østlige delen av landet, og innlemmet området i Sovjetunionen. Deretter okkuperte landet de baltiske statene og Nord-Romania ([[Moldova]]), som etter Molotov-Ribbentropavtalen var definert som Sovjetunionens interessesfære. Et forsøk på å okkupere [[Finland]] mislyktes under [[Vinterkrigen|den finske vinterkrigen]].

Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til 22. juni 1941, da [[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|Tyskland invaderte Sovjetunionen]]. Den sovjetiske hæren var dårlig organisert og ikke forberedt på angrepet, og tyskerne rykket raskt dypt inn på sovjetisk territorium og [[Slaget om Moskva|nådde utkanten av Moskva]] i desember [[1941]]. Da krigslykken gradvis snudde utover i 1942, skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret Den røde armé en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr, særlig lastebiler og uniformer, fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle. Sovjetledelsen tonet også ned sin klassekampretorikk og fremholdt at nasjonen var i fare, det var livsviktig at alle samfunnslag forsvarte landet.

[[Fil:RIAN archive 44732 Soviet soldiers attack house.jpg|miniatyr|Den sovjetiske seieren i [[slaget om Stalingrad]] ble vendepunktet på østfronten under andre verdenskrig.]]

Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen mellom [[Storbritannia]] og [[Frankrike]] i kampen mot [[Tyskland]] og [[Italia]]. Under ledelse av dyktige generaler som blant andre [[Georgij Zjukov|Zjukov]] presset de sovjetiske styrkene etter hvert tyskerne tilbake, etter at krigslykken hadde snudd etter [[slaget om Stalingrad]]. På [[Teherankonferansen i 1943|toppmøtene i Teheran]] (1943) og [[Jaltakonferansen|Jalta]] (1945] ble det lagt et avgjørende grunnlag for flere av de territorielle erobringer som Sovjetunionen skulle gjennomføre i etterkant av krigen. Sovjetunionen annekterte byen [[Königsberg]] med omgivelser fra Tyskland, og presset også vestgrensen vestover på bekostning av Polen. [[Latvia]], [[Litauen]] og [[Estland]] var også blitt innlemmet i Sovjetunionen sommeren 1940. Grenseforflytningene førte med seg en omfattende etnisk rensning, der millioner av mennesker ble deportert eller drept.
60 millioner døde under andre verdenskrig

=== Den kalde krigen, Sovjetunionen som supermakt ===

{{Utdypende|Den kalde krigen}}

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen og dens allierte, kalt [[Østblokken]]. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som [[Vestblokken]]. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi den aldri førte til direkte kamper eller en «varm» krig. Begge parter støttet likevel andre land og organisasjoner, både økonomisk og militært, som kriget mot den andre parten eller krefter som den andre parten støttet. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da [[Murens fall|Berlinmuren falt]], eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Som resultat av seirene på slagmarken tok Den røde armé kontrollen over store deler av Øst- og Sentral-Europa. Den sovjetiskkontrollerte delen av Tyskland ble senere til [[Den tyske demokratiske republikk]] («Øst-Tyskland»), mens sovjetvennlige kommunististregimer ble installert i de andre østeuropeiske landene. [[Finland]] ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. I [[Hellas]], [[Italia]] og [[Frankrike]] hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.

De vestalliertes samkjøring av okkupasjonssonene i [[Vest-Tyskland]] og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under [[den greske borgerkrig]] endret styrkeforholdene. Som de hadde lovet vestmaktene, så gav ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrkene i Hellas. Derimot blokkerte Stalin [[Vest-Berlin]], som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes [[Luftbroen til Berlin|luftbro]]. I 1949 skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden. 
[[Fil:Ford_signing_accord_with_Brehznev,_November_24,_1974.jpg|miniatyr|[[Gerald Ford]] og [[Leonid Bresjnev]] undertegner [[Salt-avtalene|SALT I-avtalen]]]]

Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Da krigen mot Tyskland var over, hadde Sovjetunionen erklært krig mot [[Japan]], og i [[Operasjon Auguststorm]] okkuperte de den japanske delen av øygruppen [[Kurilene]] nordvest for [[Hokkaido]]. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. [[Mao Zedong]]s [[det kinesiske kommunistparti|kinesiske kommunister]] klarte med sovjetisk støtte i 1949 å beseire det pro-vestlige og veststøttede [[Kuomintang]]-styret under [[den kinesiske borgerkrig]]. Sovjetunionen anerkjente raskt [[Folkerepublikken Kina]], som ble en tro Stalin-alliert. Både i [[Korea]] og i [[Vietnam]] fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser.

Sovjetunionen hadde allerede fylt tomrommet etter at Japans dominans på den koreanske halvøya hadde tatt slutt, og støttet både de [[Nord-Korea|nordkoreanske]] kommunistenes etablering av en egen stat og [[Koreakrigen|den etterfølgende krigen]] mot det USA-støttede [[Sør-Korea]].

==== Khrusjtsjov og Bresjnev ====
{{Utdypende artikkel|Sovjetunionens historie (1953–1985)|Cubakrisen}}
I maktkampen i Sovjetunionen etter Stalins død i 1953 tapte Stalins fraksjon. [[Nikita Khrusjtsjov]] ble Sovjetunionens nye leder, og konsoliderte sin stilling i [[Om personkulten og dens konsekvenser|en tale til den tyvende sovjetkongress i 1956]] der han kritiserte Stalins forbrytelser. Dette startet [[avstaliniseringen]], og markerte begynnelsen på en periode med et åpnere kultur- og samfunnsliv i Sovjetunionen. Khrusjtsjov-epoken var preget av store innenrikspolitiske eksperimenter, blant annet med vidtrekkende jordbruksreformer slik som [[Jomfrulandplanen]]. Khrusjtsjovs utenrikspolitikk huskes best for [[U2-affæren]], der et amerikansk spionfly på vei fra Pakistan til Bodø i Norge ble skutt ned over sovjetisk luftrom, og Cubakrisen, der verden var på randen av atomkrig.

Khrusjtsjov satt frem til 1964, da han ble kastet fra makten av [[Leonid Bresjnev]] og [[Nikolaj Podgornyj]]. Sammen med [[Aleksej Kosygin]] dannet disse et nytt lederskap. Bresjnev gjenopptok Stalins linje med fokus på tungindustri. Han forsøkte også å myke opp forholdet til [[USA]], blant annet gjennom [[Salt-avtalene]]. [[Avspenningspolitikk]]en tok slutt omtrent ved inngangen til 1980-årene, da [[Den afghansk-sovjetiske krig|krigen i Afghanistan]] og sovjetisk opprustning førte til en ny og kaldere periode i forholdet til USA. Bresjnev-epoken så også økonomisk stagnasjon, noe som førte til folkelig misnøye mot statsledelsen.

==== Romkappløpet ====

{{Utdypende artikkel|Romkappløpet}}

Parallelt med [[våpenkappløp]]et var den også et kappløp mellom USA og Sovjet om å komme først til månen. Romkappløpet var en uformell rivalisering mellom USA og Sovjetunionen som varte fra rundt 1957 til 1975. Stormaktene konkurrerte om å utforske verdensrommet og få første kunstige satellitt og menneske ut i rommet, og deretter få mennesker til månen.

Bakgrunnen til romkappløpet var spenningene mellom supermaktene etter andre verdenskrig. Kappløpet startet da Sovjet skjøt opp [[Sputnik 1]] den 4. oktober 1957. Romkappløpet ble en viktig del av den kalde krigen, og bidro blant annet til å høyne moral og utvikle ny våpenteknologi. Sovjeterne tapte kampen om å komme først til [[Månen]], men var blant annet først ute med å sende et menneske ut i verdensrommet ([[Jurij Gagarin]] i 1961) og først ute med en romvandring ([[Aleksej Leonov]] i 1965).

=== Gorbatsjovs reformer og Sovjetunionens fall ===
{{Hovedartikkel|Oppløsningen av Sovjetunionen}}
[[Fil:Reagan and Gorbachev hold discussions.jpg|miniatyr|Sovjetunionens siste leder [[Mikhail Gorbatsjov]] (til høyre) i samtale med USAs president [[Ronald Reagan]], 1985.]]
På 1980-tallet var Sovjetunionens økonomiske situasjon dyster, og det ble etter hvert satt i gang et lappeteppe av reformer for å forbedre situasjonen. Etter Bresjnevs død hadde man et kort mellomspill med [[Jurij Andropov]] og [[Konstantin Tsjernenko]], før [[Mikhail Gorbatsjov]] ble generalsekretær i 1985. Gorbatsjov igangsatte omfattende økonomiske reformer (''[[perestrojka]]''), og myket også opp systemet med offentlig sensur (''[[glasnost]]'').

På slutten av 1980-tallet begynte delrepublikkene i Sovjetunionen prosessen med å løsrive seg fra unionen, da den sovjetiske grunnloven åpnet for utmelding. Den 7. april 1990 ble det vedtatt en ny lov som gav delrepublikkene lov til å melde seg ut etter folkeavstemninger med minst to tredjedels flertall for uavhengighet. Mange delrepublikker holdt også for første gang i unionens historie frie valg til nasjonalforsamlingene samme år. De nyvalgte nasjonalforsamlingene vedtok snart lover som gikk i mot det sentrale lovverket. I 1989 ble [[Boris Jeltsin]] valgt til leder i det nyopprettede russiske parlamentet, og den 12. juni 1990 erklærte det russiske parlamentet av russiske lover skulle ha forrang foran sovjetiske lover. Den uoversiktlige juridiske situasjonen fortsatte i 1991 mens sovjetrepublikkene sakte, men sikkert ''[[de facto]]'' ble uavhengige.

Den 17. mars 1991 ble det avholdt en folkeavstemning om hvorvidt unionen skulle fortsette. I ni av femten sovjetrepublikker ble det flertall for fortsatt union, noe som styrket Gorbatsjovs stilling noe. Sommeren 1991 ble det fremforhandlet en ny unionsavtale, som ville omdanne Sovjetunionen til et løsere forbund av halvveis uavhengige stater.

Selv om åtte av sovjetrepublikkene godtok avtalen ble avtalen ødelagt av [[Augustkuppet|kuppforsøket]] mot Gorbatsjov i august 1991. De konservative kuppmakerne ønsket å stoppe Gorbatsjovs reformprosess, og var beredt til å bruke makt til å holde unionen samlet. Kuppet feilet, men Gorbatsjov var likevel den store taperen på bekostning av Jeltsin. Maktbalansen var nå i delrepublikkenes favør, og i 1991 fulgte [[Estland]] og [[Latvia]] [[Litauen]]s eksempel fra året før og erklærte sin uavhengighet. De 12 gjenværende sovjetrepublikkene fortsatte forhandlingene om en ny union, uten å bli enige.

Den 8. desember 1991 undertegnet presidentene i [[Russland]], [[Ukraina]] og [[Belarus]] [[Minsk-avtalen]]. Denne etablerte [[Samveldet av uavhengige stater]] (SUS). Den 21. desember ble det undertegnet en lignende avtale mellom alle sovjetrepublikkene unntatt [[Georgia]], noe som førte til at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Den 25. desember gjorde Gorbatsjov det uunngåelige og gikk av som Sovjetunionens president. Dagen etter valgte [[Det øverste sovjet]] å oppløse seg selv, samtidig som de godtok oppløsningen av unionen. Selv om mange offentlige sovjetiske institusjoner bestod en tid til før de ble overført til de nye, uavhengige landene regnes 26. desember 1991 som dagen for [[Oppløsningen av Sovjetunionen|Sovjetunionens oppløsning]].