Redigerer Sofja Kovalevskaja (avsnitt)

===Død===
Hun fikk ikke lang glede av sin livstidsstilling, da hun den 10. februar 1891 døde av [[russisk snue|influensapandemien]] som da raste, og som kompliserte [[lungebetennelse|lungebetennelsen]] som hun hadde pådratt seg på en togreise på vei tilbake sammen med Maxim fra en ferie fra [[Nice]].<ref name="ahk1">{{cite book|last1=Koblitz|first1=Ann Hibner|title=A convergence of lives: Sofia Kovalevskaia: scientist, writer, revolutionary|url=https://archive.org/details/convergenceofliv0000kobl_x2r9|date=1993|publisher=Rutgers University Press|location=New Brunswick (New Jersey)|isbn=9780813519630|edition=Reprinted in hardcover.}}</ref>{{rp|255}}} Hun var akkurat blitt førtien år gammel, og nyheten om hennes tidlige død rystet matematikkollegene hennes i hele Europa.{{Tr}} Hun ble begravet i [[Solna]] på [[Norra begravningsplatsen]], rett ved Stockholm.

Matematikeren [[Leo Koenigsberger]] skrev i ''Mein Leben'', s. 116f.:
{{Sitat|Jeg så fru v. Kovalevsky bare en gang igjen etter mer enn tjue år, da jeg etter min gjenutnevnelse fra Wien til Heidelberg fikk besøk av henne på tilbakereisen fra Petersburg til Stockholm, hvor hun pådro seg en alvorlig forkjølelse, hvilken hun ikke lenge etter, 41 år gammel, døde av. Da jeg kom tilbake fra en spasertur, fant jeg en dame i salongen sammen med min kone, som møtte meg med ordene «så lykkelig jeg er i å se Dem igjen, Herr Professor». Da jeg noe forlegent hilset henne, så hun godt at jeg ikke lenger kjente henne igjen – hun hadde fremdeles sin ungdommelige sjarm; hun lot meg gjette, men da jeg hjulpet av den russiske aksenten forgjeves lette i min hukommelse blant min kones slektninger, ga hun seg endelig til kjenne. Jeg ba henne bli med meg til mitt arbeidsrom, og det uviklet seg naturlig ganske snart en vitenskapelig samtale, som hun imidlertid førte med en viss trøtthett – det var et beveget liv formørket av skjebnens slag. Da jeg, foranlediget av enkelte bemerkninger fra hennes side, av full overbevisning sa min mening at hun kunne se tilbake på sitt liv med stolthet og tilfredshet – hun kom jo akkurat fra Petersburg hvor hun var blitt høyt feiret av akademiet – ga hun meg et svar som ga meg mye å tenke over, og som senere har hatt innflytelse på mange av mine beslutninger: «en kvinne er bare lykkelig når mennene ligger ved hennes føtter; kanskje ville jeg ha vært lykkeligere om jeg hadde blitt forfatterinne!»}}