Redigerer Slaget ved Sedan (1940) (avsnitt)

=== Franske styrker ===
I områdene [[Longwy]], Sedan og [[Namur]], hvor Ardennene og elven Meuse møtes, var den franske 9. armé og 2. armé stort sett satt  opp med divisjoner av dårlig kvalitet. Forsterkninger var minimale, og enhetene var tildelt gamle våpen. Ressursene til de to B-divisjonene - 55. infanteridivisjon og senere 71. infanteridivisjon - som møtte den tyske hovedstyrken, var begrensede. De hadde få regulære offiserer og som enhet hadde de ingen tidligere erfaring fra krig, eller kontakt med fienden.<ref>Ellis 2004, s. 38.</ref>

Den 55. infanteridivisjon som forsvarte Sedan hadde lite tid for å trene, siden den ble benyttet for å bygge stillinger. Divisjonen besto for det meste av reservister, de fleste av dem over 30 år gamle. Lite ble gjort for å forbedre stridsevnen til divisjonen. En offiser, [[løytnant]] Delas ved 1. bataljon, 147. festningsregiment (underlagt divisjonen), ble arrestert og fikk 15 dager fengsel for å beordre øvelsesskyting med en 25 mm panservernkanon i en nærliggende steinbrudd.<ref name="Frieser 2005, p. 150">Frieser 2005, s. 150.</ref> Brigader Henri Lafontaine, divisjonens øverstkommanderende, stolte mer på befestninger enn øvelser, han anså at det ville kompensere for divisjonens svakheter. Mannskapene i divisjonen manglet tiltroen og viljen til å kjempe da angrepet kom.<ref name="Frieser 2005, p. 150"/>

Organiseringen av den 55. infanteridivisjonen var kaotisk. De fleste enhetene hadde drevet med bygging av befestninger og ble stadig flyttet til forskjellige taktiske posisjoner. Av de 9 kompaniene i posisjon den 10. mai 1940, hadde få av de holdt sine respektive stillinger for selv noen få dager, og var ikke godt kjent med de. En av divisjonens bedre enheter, 213. infanteriregiment, ble tatt ut av linjen og ble erstattet med 331. infanteriregiment. I noen tilfeller ble infanteriregimenter satt sammen av kompanier fra ulike bataljoner og ulike regimenter. 295. infanteriregiments 2. bataljon, var satt sammen av fire kompanier, fra tre ulike bataljoner, som hørte til tre ulike regimenter.<ref name="Frieser 2005, p. 151">Frieser 2005, s. 151.</ref>

Slike tiltak skadet samholdet i enhetene, som innledningsvis var sterk. 147. festningsregiment var ryggraden i 55. infanteridivisjon, og var avsatt til å besette bunkerne langs elven Meuse. Da enheten ble mobilisert i 1939 var moralen høy og samholdet godt. Grunnet de stadige endringene av organisasjonen, ble regimentets bataljoner «brutt opp  igjen og igjen».<ref name="Frieser 2005, p. 151-152">Frieser 2005, s. 151–152.</ref>

For å støtte 55. infanteridivisjon ble 71. infanteridivisjon beordret ut av reserve og inn i frontlinjen. Innsettingen av 71. infanteridivisjon kortet inn frontlinjen fra 20 til 14 kilometer langs Meuse. Dette ville øke konsentrasjonen av kampkraft i området, men var bare delvis klart den 10. mai, da det var planlagt til å være fullført den 13.–14. mai, tre dager etter det tyske angrepet vestover.<ref name="Frieser 2005, p. 153">Frieser 2005, s. 153.</ref> Selv om de to divisjonene hadde 174 kanoner, mer enn de tyske angriperne, så måtte de dele de mellom seg. Begge divisjoner manglet panservernkanoner og luftvernkanoner, en kritisk mangel.<ref>Mansoor 1988, s. 68.</ref>