Redigerer Slaget ved Midway (avsnitt)

== Slaget ved Midway, 3. til 7. juni 1942 ==

=== Styrkeoversikt, japanske og amerikanske skip og fly ===
Den japanske marinen kunne stille 4 hangarskip, 150 andre fartøy (deriblant 2 mindre hangarskip, 7 slagskip, 9 kryssere, 22 jagere og 15 ubåter), 248 hangarskipsbaserte fly og 16+12 sjøfly.<ref name="Japan_Forces_Midway"/> Mot det mønstret US Navy 3 hangarskip, 50 andre fartøy (blant dem 8 kryssere, 15 jagere og 19 ubåter), 233 hangarskipsbaserte fly og 115 landbaserte fly stasjonert på Midway.<ref name="US_Forces_Midway"/> Bortsett fra fly og ubåter hadde altså den japanske marinen styrkeoverlegenhet før angrepet.<ref>[http://www.navweaps.com/index_oob/OOB_WWII_Pacific/OOB_WWII_Midway.php «Battle of Midway and Aleutians»], fra nettstedet navweaps.com</ref>

<gallery mode="slideshow">
Pacific War - Coral Sea and Midway - Map.jpg|Kart som dekker både slaget i Korallhavet og slaget ved Midway {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }} ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/8/81/Pacific_War_-_Coral_Sea_and_Midway_-_Map.jpg stor versjon])
Battle of Midway, Movement of Fleets (ENG).svg|Flåtebevegelser før slaget
Midway aircrafts.svg|Skisse av fly som deltok i slaget
Battle of Midway Map from dean.usma.edu 2015.png|Kart over styrker og området for slaget {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Battle of Midway map - attacks on Japanese occupation force 3-4 June 1942.png|Flyangrep, fra Midway, mot den japanske okkupasjonsstyrken, 3. og 4. juni 1942{{Byline|US Navy}}
Battle of Midway map - attacks of Midway based aircraft on 4 June 1942.png|Flyangrep, fra Midway, mot de japanske hangarskipene, 4. juni 1942{{Byline|US Navy}}
</gallery>

=== Innledende angrep fra amerikanske fly ===
[[Fil:B-26 Susie-Q.jpg|miniatyr|Torpedoflyet Martin B-26-MA Marauder «Susie-Q» tilhørende 18th Reconnaissance Squadron, 22nd Bombardment Group USAAF ble fløyet av løytnant James Perry Muri under slaget om Midway 4. juni 1942.]]
[[Fil:Battle of midway-deployment map.svg|miniatyr|Utviklingen av slaget, ifølge William Koenig i ''Epic Sea Battles'']]
{| class="wikitable floatright" style="text-align:left; width:410px;"
|+ Tidslinje for slaget ved Midway, ifølge William Koenig
|4. juni
|-
|
* '''04:30''' Første japanske fly tok av mot Midway
* '''04:30''' 10 fly fra «Yorktown» begynte søk for japanske skip
* '''05:34''' Japanske skip oppdaget av fly fra Midway
* '''07:10''' 6 TBF Avenger og 4 USAAF B-26 fra Midway angrep
* '''07:50''' 67 stupbombere, 29 torpedofly og 20 Wildcat tok av (Spruance)
* '''07:55''' 16 stupbombere fra US Navy (fra Midway) angrep
* '''08:10''' 17 B-17 (fra Midway) angrep
* '''08:20''' 11 bombefly fra US Navy (fra Midway) angrep
* '''09:06''' 12 torpedobombere, 17 stupbombere, 6 Wildcat tok av («Yorktown»)
* '''09:18''' Nagumo endrer kurs til nordøst
* '''09:25''' 15 torpedobomber («Hornet») angrep
* '''09:30''' 14 torpedobombere («Enterprise») angrep
* '''10:00''' 12 torpedobombere («Yorktown») angrep
* '''10:25''' 30 stupbombere («Enterprise») angrep «Akagi» og «Kaga»
* '''10:25''' 17 stupbombere («Yorktown») angrep «Soryū»
* '''11:00''' 18 Val og 6 Zeke tok av fra «Hiryū»
* '''11:30''' 10 fly («Yorktown») tok av for å søke etter japanske skip
* '''12:05''' Første angrep på «Yorktown»
* '''13:30''' «Hiryū» oppdaget av fly fra «Yorktown», 24 stupbombere tok av mot «Hiryū» (Spruance)
* '''13:31''' 10 Kate og 6 Zeke tok av fra «Hiryū»
* '''13:40''' «Yorktown» igjen underveis, fart 18 [[knop]]
* '''14:30''' Andre angrep mot «Yorktown»
* '''15:00''' «Yorktown» evakuert
* '''16:10''' «Soryū» senket
* '''17:00''' Stupbombere angrep «Hiryū»
* '''19:25''' «Kaga» senket
|-
| 5. juni
|-
|
* '''05:00''' «Akagi» senket
* '''09:00''' «Hiryū» senket
|}

Omtrent klokken 09:00, den 3. juni, fløy fenrik Jack Reid et [[Consolidated PBY Catalina|Catalina]] amfibiefly fra US Navys patruljeskvadron VP-44,<ref name=VP44Mid>{{cite web | url=http://vp44goldenpelicans.com/VP-44%20Ford%20Island%20&%20Midway.htm | title=VP-44 at Ford Island and the Battle of Midway | last=Watson | first=Richard | accessdate=5. oktober 2013 | archive-url=https://web.archive.org/web/20131207195452/http://vp44goldenpelicans.com/VP-44%20Ford%20Island%20%26%20Midway.htm | archive-date=7. desember 2013 | url-status=dead }} {{Kilde www |url=http://vp44goldenpelicans.com/VP-44%20Ford%20Island%20%26%20Midway.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2020-10-20 |arkiv-dato=2013-12-07 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131207195452/http://vp44goldenpelicans.com/VP-44%20Ford%20Island%20%26%20Midway.htm |url-status=yes }}</ref> da han oppdaget den japanske styrken som var avsatt til å okkupere øygruppen. Den japanske styrken var da 500 [[nautisk mil|nautiske mil]] vest-sørvest av Midway. Fenrik Reid antok, feilaktig, at dette var hovedstyrken.<ref>{{harvnb|Lundstrom|2006|p=238}}</ref>

Klokken 12:30 tok ni [[Boeing B-17 Flying Fortress|B-17]] av fra Midway for det første amerikanske luftangrepet på den japanske styrken. Tre timer etter, fant de Tanakas transportgruppe, 570 nautiske mil vest av Midway.<ref name=nimitz>Admiral Nimitz's [http://www.ibiblio.org/hyperwar/USN/rep/Midway/Midway-CinCPac.html CinCPac report] of the battle. From Hyperwar. Retrieved 13. februar 2008.</ref>

Under kraftig beskytning fra japansk luftvern gjennomførte de amerikanske flyene angrepet. Selv om de amerikanske flyverne rapporterte å ha truffet fire japanske skip,<ref name=nimitz/> var det ingen av deres bomber som traff, og ingen særlig skade ble påført de japanske skipene.<ref name=toyama>{{cite web |url=http://www.ibiblio.org/hyperwar/AAF/USSBS/IJO/IJO-60.html |title=Interrogation of: Captain Toyama, Yasumi, IJN; Chief of Staff Second Destroyer Squadron, flagship Jintsu (CL), at Midway |publisher=USSBS From Hyperwar |accessdate=14. februar 2008}}</ref> Tidlig neste dag, rundt 01:00, ble det japanske tankskipet «Akebono Maru» truffet av en torpedo fra et angripende amerikansk fly. Dette var det eneste suksessfulle luftbaserte torpedoangrepet av et amerikansk fly under hele slaget.<ref name=toyama/>

Den 4. juni klokken 04:30 begynte Nagumo sitt innledende angrep på Midway, med 36 Aichi D3A «Val» stupbombere og 36 Nakajima B5N «Kate» torpedofly, eskortert av 36 Mitsubishi A6M «Zero» jagerfly. Samtidig lettet hans åttende søkefly fra den tunge krysseren «Tone», 30 minutter forsinket. Japansk rekognosering var begrenset, med for få fly til å kunne dekke det angitte søkeområdet, de slet under dårlige værforhold, nordøst og øst av slagstyrken. Mens Nagumos bombere og jagerfly tok av, var elleve Catalina på vei fra Midway for å søke etter japanske skip. Klokken 05:34 rapporterte en Catalina to japanske hangarskip og en annen Catalina observerte den innkommende japanske luftangrepsstyrken ti minutter senere.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=107–112, 126–128, 132–134}}</ref>

Midways [[radar]] fanget opp den japanske angrepsstyrken på flere nautiske mils avstand og jagerfly ble sendt opp for å angripe de. Amerikanske bombefly fra Midway tok av for å angripe de japanske hangarskipene, mens deres jagerflyeskorte ble igjen for å forsvare Midway. Klokken 06:20 bombet og skadet fly fra de japanske hangarskipene den amerikanske basen på Midway. Jagerfly fra US Marine Corps på Midway, som inkluderte seks [[Grumman F4F Wildcat]] (F4F) og 20 F2A,<ref>{{Harvnb|Stephen|1988|pp=166–167}}</ref> avskar den japanske styrken, og led store tap. De klarte å skyte ned fire japanske B5N og én A6M. I løpet av de første fem minuttene av luftkampen var to F4F og 13 F2A skutt ned, mens flesteparten av de overlevende amerikanske flyene var skadet, kun to var flydyktige og kampklare. Amerikansk luftvernskyts på Midway var intenst og treffsikkert, det skjøt ned tre japanske fly og skadet mange.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=200–204}}</ref>

Av de 108 japanske flyene som deltok i det første angrepstoktet mot Midway ble 11 ødelagt (blant de tre som nødlandet), 14 ble sterkt skadet og 29 ble delvis skadet. Det innledende japanske angrepet lyktes ikke å nøytralisere Midway. Amerikanske bombefly kunne fremdeles benytte flybasen for å fylle drivstoff, angripe den japanske invasjonsstyrken, og mesteparten av Midways landbaserte forsvar var intakt. Japanske flyvere rapporterte til admiral Nagumo at et nytt japansk luftangrep mot Midway var nødvendig om japanske tropper skulle invadere øygruppen 7. juni.<ref>{{harvnb|Lord|1967|p=110}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=149}}</ref>

Den amerikanske flystyrken som hadde tatt av fra Midway før det japanske flyangrepet utførte flere angrep mot den japanske hangarskipsstyrken. Styrken inkluderte seks Grumman Avenger (TBF), avgitt til Midway fra «Hornet»s VT-8 (Midway var første kamperfaring både for VT-8 og Grumman Avenger). Videre deltok Marine Scout-Bombing Squadron 241 (VMSB-241), bestående av 11 SB2U-3 og 16 SBD, pluss fire USAAF B-26 fra 18th Reconnaissance og 69th Bomb Squadron utstyrt med torpedoer, og 15 B-17 fra 31., 72. og 431. bombeskvadroner. De japanske styrkene avviste disse angrepene, og tapte tre jagerfly,  mens de skjøt ned 5 TBF, 2 SB2U, 8 SBD og 2 B-26.<ref name="Prange, p. 207">{{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|pp=207–212}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=149–152}}; {{cite web |url=http://www.ibiblio.org/hyperwar/USN/USN-CN-Midway/USN-CN-Midway-6.html |title=Office of Naval Intelligence Combat Narrative: "Midway's Attack on the Enemy Carriers" |accessdate=28. januar 2012}}</ref> 

En B-26, fløyet av løytnant James Muri, fløy langs «Akagi» etter å ha sluppet sin torpedo, mens det ble beskutt av japanske jagerfly og luftvernartilleri.<ref name="Shattered p151-3">Parshall and Tully, pp. 151–153</ref><ref>{{cite web|url=http://billingsgazette.com/news/local/wwii-battle-of-midway-pilot-honored/article_a23d83ea-7029-11df-affb-001cc4c002e0.html |title=WWII Battle of Midway pilot honored |author=Johnston, Clair |date=4. juni 2010 |work=Billings Gazette |accessdate=8. februar 2013}}</ref> En annen B-26, alvorlig skadet av japansk luftvern, styrte rett mot «Akagi»s bro.<ref>{{Harvnb|Lord|1967|pp=116–118}}</ref><ref>Parshall and Tully, s. 549</ref> Flyet var enten ute av kontroll, eller forsøkte å styrte i hangarskipets bro, noe som kunne drept admiral Nagumo og hans stab. Det bommet og styrtet i havet.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=151–152}}</ref><ref>Lundstrom, p. 337</ref> Denne hendelsen kan ha bidratt til admiral Nagumos avgjørelse om å sende nok en flystyrke mot Midway, i direkte motstrid til admiral Yamamotos ordre om å holde reservestyrken bestykket for angrep mot andre skip.<ref name="Prange, p. 207"/>

=== Admiral Nagumos taktiske dilemma ===
[[Fil:Hiryu f075712.jpg|miniatyr|Et angrep fra et amerikansk B-17 bommer på hangarskipet «Hiryū», fotografiet ble tatt mellom 08:00–08:30. Tre A6M Zero jagerfly står på hangarskipets dekk. Det var en av flere flypatruljer som tok av den dagen.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=182}}</ref> {{Byline|US Navy, Naval History & Heritage Command }}]]

I samsvar med admiral Yamamotos ordre for slaget hadde admiral Nagumo holdt halvparten av sine fly i reserve. Det omfattet to skvadroner stupbombere og topedofly. Stupbomberne var ikke lastet opp, men det var i henhold til doktrine, de skulle lastes på flydekket. Torpedoflyene var lastet med torpedoer for å være klar om amerikanske krigsskip ble observert.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=130–132}}</ref>

Klokken 07:15 beordret Nagumo at reserveflystyrken skulle bli lastet med bomber for mål på land. Bakgrunnen for det var resultatene fra det første angrepet mot Midway, og anbefalingen om en andre angrepsbølge. Lasting av bomber hadde pågått i omtrent 30 minutter da, klokken 07:40,<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=156–159}}</ref> det forsinkede rekognoseringsflyet fra «Tone» meldte at det hadde sett en betydelig amerikansk sjøstridsstyrke i øst. Rekognoseringsflyet unnlot å beskrive styrkens sammensetning. Senere informasjon antyder at admiral Nagumo ikke fikk meldingen om observasjonen før klokken 08:00.<ref>{{Harvnb|Isom|2007|pp=129–139}}</ref>

Etter å ha mottatt meldingen om den amerikanske styrken endret admiral Nagumo ordren om å klargjøre reservestyrken for et angrep mot land. Han beordret rekognoseringsflyet å finne sammensetningen av den amerikanske styrken. Mellom 20–40 minutter gikk før rekognoseringsflyet meldte tilbake at styrken hadde ett hangarskip. Dette var en av hangarskipene fra Task Force 16, det andre hangarskipet i styrken ble ikke oppdaget.<ref>{{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|pp=216–217}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=159–161, 183}}</ref>

Admiral Nagumo var i en vanskelig situasjon. Kontreadmiral [[Tamon Yamaguchi]] som ledet 2. hangarskipsdivisjon («Hiryū» og «Sōryū») anbefalte at Nagumo angrep med de styrkene han hadde, 16 Aichi D3A1 stupbombere på «Sōryū» og 18 på «Hiryū», og halvparten av jagerflyene som ble brukt som luftpatrulje.<ref>{{Harvnb|Bicheno|2001|p=134}}</ref> Admiral Nagumos mulighet for å angripe de amerikanske skipene<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=165–170}}</ref> ble nå begrenset av den umiddelbart forestående landingen av hans luftstyrke mot Midway. Styrken som var på vei tilbake måtte lande raskt, ellers måtte flyene nødlande på havet. På grunn av konstant aktivitet på flydekket grunnet flypatruljer hadde de japanske hangarskipene ikke hatt mulighet for å få reserveflyene opp på flydekket så de kunne være klar for å ta av.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=168–173}}</ref>

De få flyene på de japanske hangarskipenes flydekk ved tidspunktet for angrepet var enten jagerfly for forsvar, eller i «Sōryū»s tilfelle, jagerfly som ble klargjort for å styrke luftpatruljen rundt hangarskipene.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=231}}, utledet av ''Senshi Sōshō'', s. 372–378.</ref> Å få flyene opp på flydekk og få de i luften ville tatt minst 30 minutter.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=121–124}}</ref> Ved å flytte flyene opp og la de ta av øyeblikkelig ville admiral Nagumo sette inn en del av sin reserve i kamp uten skikkelige våpen mot skip, sannsynligvis også uten eskorte av jagerfly. Hva det siste betød hadde han sett kort tid før, med hvor lett de amerikanske bombeflyene uten eskorte hadde blitt skutt ned.<ref>{{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|p=233}}</ref>

Doktrine for japanske hangarskip anbefalte å sette inn fullt sammensatte angrepsstyrker, i stedet for å sette de inn gradvis. Uten bekreftelse på om den amerikanske styrken inkluderte hangarskip, ikke mottatt før 08:20, var admiral Nagumos reaksjon i samsvar med doktrine.<ref>{{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|pp=217–218, 372–373}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=170–173}}.</ref> I tillegg ga ankomsten av nok en landbasert amerikansk angrepsbølge klokken 07:53 vekt til behovet for et nytt luftangrep mot Midway. Til sist bestemte Nagumo seg for å vente på sin første angrepsstyrkes landing, deretter la reservestyrken ta av, flyene i den ville da være lastet med torpedoer.<ref>{{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|pp=231–237}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=170–173}}; {{harvnb|Willmott|1983|pp=395–398}}</ref>

I etterfølgende analyser av slaget gjorde ikke admiral Nagumos avgjørelse noen forskjell. Kontreadmiral Fletchers hangarskip-flystyrke hadde tatt av fra 07:00, med «Enterprise» og «Hornet»s fly avgårde 07:55, mens «Yorktown»s fly ikke var i luften før 09:08. Flyene som ville levere det avgjørende slaget var allerede underveis. Selv om admiral Nagumo ikke hadde fulgt japansk doktrine for hangarskip, kunne han ikke forhindret at de amerikanske flyene tok av for angrep.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=174–175}}; {{harvnb|Willmott|1983|pp=395–398}}</ref>

=== Det amerikanske flyangrepet på den japanske flåtestyrken ===
[[Fil:Vt8-g-gay-may42.jpg|miniatyr|Fenrik George Gay (til høyre), den eneste overlevende fra skvadronen VT-8 med Douglas TBD Devastator, foran sitt fly, den 4. juni 1942 {{Byline|US Navy}}]]
Tidlig på morgenen 4. juni 1942 iverksatte de amerikanske hangarskipene sitt angrep mot de japanske flåtestyrkene. Kontreadmiral Fletcher, som hadde sin stab om bord på hangarskipet «Yorktown», og hadde fordel av rekognoseringsrapporter fra Catalina amfibiefly, beordret kontreadmiral Spruance å sende fly mot japanerne så snart som praktisk mulig. Samtidig ble «Yorktown»s fly midlertidig holdt i reserve for angrep mot eventuelle andre japanske hangarskip.<ref>{{cite web |url=http://www.cv6.org/1942/midway/default.htm |title=1942 – Battle of Midway |publisher=Joel Shepherd|accessdate=23. juli 2015}}</ref>

Kontreadmiral Spruance anslo at selv om avstanden til den japanske styrken var stor, kunne et angrep lykkes, og ga ordren til flyene om å ta av. Kontreadmiral Spruance overlot deretter detaljene til viseadmiral Halseys stabssjef, kommandør Miles Browning. Hangarskipene måtte gå opp mot vinden for at de tunglastede flyene skulle lette, så hangarskipene måtte styre en kurs vekk fra de japanske skipene. Kommandør Browning foreslo derfor 07:00 for å lette, noe som ga hangarskipene én time ekstra for å redusere avstanden til de japanske skipene. Det ga en avstand på om lag 155 nautiske mil fra den japanske styrken, gitt at den ikke endret kurs. De første flyene tok av fra hangarskipene «Enterprise» og «Hornet» noen minutter over 07:00.<ref>{{Harvnb|Lundstrom|1984|pp=332–333}}</ref> Etter å ha avsluttet sine egne rekognoseringstokt fulgte kontreadmiral Fletcher etter og sendte ut sine fly fra 08:00, fra «Yorktown».<ref name="Cressman p. 84">{{harvnb|Cressman|1990|pp=84–89}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=215–216, 226–227}}; {{Harvnb|Buell|1987|p=494}}</ref>

Kontreadmiral Fletcher og underliggende stab, hadde fått førstehånds erfaring med organisering og iverksetting av et angrep mot fienden under slaget i Korallsjøen. Det var ikke tid til å overføre disse erfaringene til «Enterprise» og «Hornet», som var gitt oppgaven å foreta det første angrepet.<ref name="cv6.org">{{cite web |url=http://www.cv6.org/1942/midway/midway_2.htm |title=Battle of Midway |publisher=Joel Shepherd |accessdate=23. juli 2015}}</ref> Kontreadmiral Spruance beordret flyene i angrepsstyrken å begi seg til målet umiddelbart, i stedet for å kaste bort tid ved  å vente på at styrken ble samlet. Det å slå ut fiendens hangarskip var sentralt i bevaringen av hans egen styrke.<ref name="Cressman p. 84" /><ref name="cv6.org" />

Mens de japanske hangarskipene klarte å få 108 fly til å ta av på syv minutter, tok det «Enterprise» og «Hornet» over én time å få 117 fly i luften.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=174}}</ref> Kontreadmiral Spruances vurdering var at det å få et angrep i gang mot fienden så snart som mulig var viktigere enn å samordne et angrep med forskjellige flytyper og hastigheter (jagerfly, bombefly og torpedofly). Tilsvarende ble amerikanske skvadroner sendt opp gradvis, og fortsatte mot målet i forskjellige grupper. Det ble akseptert at manglende koordinering ville begrense effekten av det amerikanske angrepet og øke tap, men kontreadmiral Spruance antok at det var verdt det. Kontinuerlige angrep mot den japanske styrken ville begrense deres mulighet for et motangrep. Kontreadmiral Spruance satset på at hans fly ville finne admiral Nagumo med hans flydekk på det mest sårbare tidspunktet.<ref name="Cressman p. 84" /><ref name="cv6.org" />

Flyene fra de amerikanske hangarskipene hadde problemer med å finne målet, til tross for posisjonen de hadde fått. Angrepet fra «Hornet», ledet av  kommandør Stanhope C. Ring, fulgte en feilaktig kurs på 265 grader, i stedet for 240 grader angitt av rekognoseringsflyet. Som et resultat av dette bommet «Hornet»s stupbombere på de japanske hangarskipene.<ref>{{Harvnb|Mrazek|2008|p=113}}</ref><ref>{{Harvnb|Lundstrom|1984|p=341}}</ref> Torpedo Squadron 8 (VT-8, fra «Hornet»), ledet av kommandørkaptein John C. Waldron, brøt ut av formasjonen og fulgte den korrekte kursen mot målet. De 10 Grumman F4F Wildcat (F4F) fra «Hornet» gikk tom for drivstoff og måtte lande på havet.<ref name="Ewing 2004 p 71 85 86 307">{{harvnb|Ewing|2004|pp=71, 85, 86, 307}}</ref>

[[Fil:VT-6TBDs.jpg|miniatyr|Douglas TBD Devastator tilhørende VT-6 om bord USS «Enterprise» (CV-6) klargjøres for å lette før slaget {{Byline|US Navy, Naval History & Heritage Command }}]]

Waldrons skvadron fant de japanske hangarskipene og begynte angrepet 09:20. Det ble etterfulgt av et angrep 09:40<ref>{{harvnb|Cressman|1990|pp=91–94}}</ref> av VF-6 fra «Enterprise», hvis Wildcat jagerfly mistet kontakt, gikk tom for drivstoff og måtte returnere.<ref name="Ewing 2004 p 71 85 86 307"/> Uten eskorte fra jagerfly ble alle 15 Douglas TBD Devastator fra VT-8 skutt ned uten å kunne påføre den japanske styrken noen skade. Fenrik George H. Gay, Jr. var den eneste overlevende av de 30 flymannskapene  i VT-8. Han fullførte sitt torpedoangrep på hangarskipet «Sōryū» før han ble skutt ned, men «Sōryū» styrte klar hans torpedo.<ref name="nhcgay">{{cite web|url=https://www.history.navy.mil/research/library/oral-histories/wwii/battle-of-midway/recollections-of-lieutenant-george-gay.html|title=Recollections of Lieutenant George Gay, USNR|date=21. september 2015|publisher=Naval History and Heritage Command}}<!--{{cite web |url=http://www.history.navy.mil/faqs/faq81-8c.htm |title=LT George Gay, VT-8 sole survivor of Battle of Midway |publisher=www.history.navy.mil |archivedate=2010-12-05 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20101205192132/http://www.history.navy.mil/faqs/faq81-8c.htm |url-status=dead }}--></ref>  Samtidig mistet VT-6, ledet av kommandørkaptein Eugene E. Lindsey, ni av sine 14 Devastator (én landet senere på havet). 10 av 12 Devastator fra «Yorktown»s VT-3, (som angrep klokken 10:10) ble skutt ned uten noen treff å vise til for sine anstrengelser, delvis grunnet den dårlige funksjonaliteten til Mark 13 torpedoen.<ref>{{Harvnb|Blair|1975|p=238}}</ref> Midway var siste gang TBD Devastator ble brukt i kamp.<ref name="Military Factory">{{cite web |title=Douglas TBD Devastator Torpedo Bomber (1937) |url=http://www.militaryfactory.com/aircraft/detail-page-2.asp?aircraft_id=732 |website=Military Factory |accessdate=27. august 2015 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20150907011849/http://www.militaryfactory.com/aircraft/detail-page-2.asp?aircraft_id=732 |archivedate=7. september 2015 |url-status=dead }} {{Kilde www |url=http://www.militaryfactory.com/aircraft/detail-page-2.asp?aircraft_id=732 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2020-10-20 |arkiv-dato=2015-09-07 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150907011849/http://www.militaryfactory.com/aircraft/detail-page-2.asp?aircraft_id=732 |url-status=yes }}</ref>

De japanske luftpatruljene med Mitsubishi A6M2 Zero jagerfly,<ref>{{Harvnb|Thruelsen|1976|pp=186, 189, 190}}</ref> gjorde kort prosess med de langsomme, dårlig væpnede og ueskorterte TBD Devastator. Noen få av de klarte å komme noen skipslengder fra målene før de slapp sine torpedoer, nær nok til å bestryke de fiendtlige skipene og tvinge de japanske hangarskipene til å gjøre kraftige unnvikende manøvre. Alle deres torpedoer bommet, eller eksploderte ikke.<ref name="ReferenceB">{{Cite web|url=http://www.cv6.org/1942/midway/midway_3.htm|title=Battle of Midway: June 4 – 6, 1942|website=www.cv6.org}}</ref> Forbløffende nok stilte US Navy ikke noen spørsmål ved hvorfor et halvt dusin torpedoer, avfyrt så nær de japanske hangarskipene, ikke ga noe resultat.<ref>{{Harvnb|Crenshaw|1995|p=158}}</ref> Amerikanske torpedoers pålitelighet i de innledende månedene av krigen var skandaløs. Torpedo etter torpedo bommet, selv om de gikk rett under målet (dypere enn ønsket), eksploderte før tiden, eller traff mål (noen ganger med en karakteristisk lyd av kollisjon), men uten å eksplodere.<ref name="Morison IV">{{Harvnb|Morison|1949|pp=230–232}}</ref><ref>{{cite journal |last=Patrick |first=John |url=http://www.public.navy.mil/subfor/underseawarfaremagazine/Issues/Archives/issue_47/torpedo.html |accessdate=23. juli 2015 |title=The Hard Lessons of World War II Torpedo Failures |journal=Undersea Warfare |issue=47 |year=2013 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20150723172623/http://www.public.navy.mil/subfor/underseawarfaremagazine/Issues/Archives/issue_47/torpedo.html |archivedate=23. juli 2015 }} {{Kilde www |url=http://www.public.navy.mil/subfor/underseawarfaremagazine/Issues/Archives/issue_47/torpedo.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2020-10-20 |arkiv-dato=2015-07-23 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150723172623/http://www.public.navy.mil/subfor/underseawarfaremagazine/Issues/Archives/issue_47/torpedo.html |url-status=yes }}</ref>

Til tross for deres manglende suksess, oppnådde de amerikanske torpedoflyene tre viktige resultater. Angrepet førte til at de japanske hangarskipene ikke klarte å forberede og sende ut sitt motangrep. Den dårlige kontrollen på de japanske flypatruljene (Combat Air Patrol - CAP) førte til at de var ute av posisjon for å avverge videre angrep. Til sist så førte angrepet fra de amerikanske torpedoflyene til at mange av de japanske jagerflyene i luftpatruljen hadde begrenset med drivstoff og ammunisjon.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=215–216, 226–227}}</ref> Et tredje angrep klokken 10:00 av amerikanske torpedofly fra sørøst av VT-3 fra «Yorktown» førte raskt til at størsteparten av jagerflyene i den japanske luftpatruljen fløy til det sørøstre området rundt hangarskipsstyrken.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=226–227}}</ref> Bedre disiplin og bruk av flere jagerfly for CAP kunne ha latt admiral Nagumo forebygge eller begrense skaden som ble forårsaket ved de innkommende amerikanske angrepene.<ref>{{Harvnb|Bicheno|2001|p=62}}</ref>

Ved en tilfeldighet var tre skvadroner med [[Douglas SBD Dauntless]] (SBD) stupbombere fra «Enterprise» og «Yorktown» i ferd med å nærme seg den japanske hangarskipsstyrken fra sørvest og sørøst idet de amerikanske torpedoflyene i VT-3 ble oppdaget av japanerne. Skvadronen fra «Yorktown» (VB-3) hadde fløyet rett bak VT-3, men valgte å angripe fra en annen retning. De to skvadronene fra «Enterprise» (VB-6 og VS-6) hadde lite drivstoff grunnet tiden de hadde brukt for å lokalisere de japanske fartøyene. Sjefen for gruppen, kommandørkaptein Clarence Wade McClusky, Jr., bestemte at de skulle fortsette søket og ved flaks oppdaget de kjølvannsstripen på den japanske jageren «Arashi». Den var underveis for å slutte seg til Nagumos hangarskip. «Arashi» hadde forsøkt å senke den amerikanske undervannsbåten «Nautilus», etter «Nautilus» hadde prøvd,  uten suksess, å senke det japanske slagskipet «Kirishima».<ref name="kirishimamove">{{cite web|year = 2006 | url = http://www.combinedfleet.com/Kirishima.html | title = IJN Kirishima: Tabular Record of Movement | work = Senkan! | publisher = combinedfleet.com | accessdate = 6. juni 2007| archiveurl= https://web.archive.org/web/20070610144811/http://www.combinedfleet.com/Kirishima.html| archivedate= 10. juni 2007 | url-status=live}}</ref> Noen amerikanske stupbombere gikk tapt grunnet mangel på drivstoff før angrepet ble utført.<ref>{{Harvnb|Tillman|1976|pp=69–73}}</ref>

Ifølge kontreadmiral [[Chester Nimitz]] var det McCluskys ordre om å fortsette søket etter de japanske hangarskipene som «avgjorde skjebnen til vår hangarskipsstyrke og våre styrker ved Midway&nbsp;...»<ref>{{cite web|url=http://www.cv6.org/company/accounts/wmcclusky/ |title=Accounts – C. Wade McClusky |publisher=cv6.org |accessdate=26. januar 2012}}</ref> Alle de tre skvadronene med stupbombere (VB-6, VS-6 og VB-3) nådde målene nesten samtidig, på et perfekt tidspunkt, sted og høyde for å angripe.<ref>{{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|pp=259–261, 267–269}}; {{harvnb|Cressman|1990|pp=96–97}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=215–216, 226–227}}</ref> De fleste av de japanske luftpatruljene (CAP) var opptatt med torpedoflyene til VT-3 og var ute av posisjon. Samtidig fylte bevæpnede japanske fly de japanske hangarskipenes flydekk, slanger med drivstoff lå strødd da flyene ble etterfylt med drivstoff. Den stadige endringen av våpenlast medførte at bomber og torpedoer var plassert rundt i hangarene,  i stedet for å være lagret trygt i magasinene, noe som gjorde de japanske hangarskipene svært sårbare ved et angrep.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=250}}</ref>

Klokken 10:22 skilte de to skvadronene fra «Enterprise»s luftving lag, tanken var å angripe begge de japanske hangarskipene«Kaga» og «Akagi». En kommunikasjonsfeil førte til at begge skvadronene stupte ned mot «Kaga». Løytnant Richard Halsey Best innså feilen og med sine to vingmenn trakk han ut av stupet. Etter å ha vurdert «Kaga» som fortapt, fløy han nordover for å angripe «Akagi». Angrepet av bomber fra nesten to hele skvadroner, fikk «Kaga» minst fire direkte treff, som gjorde stor skade og startet flere branner. En av bombene traff på eller rett ved kommandobroen, drepte skipssjefen og de fleste av hangarskipets ledende offiserer.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=235–236}}</ref> Løytnant Clarence E. Dickinson, i McCluskys gruppe, fortalte følgende:

{{sitat|Vi kom ned fra alle retninger på babord side av hangarskipet&nbsp;... Jeg gjenkjente henne som «Kaga»; og hun var enorm&nbsp;... Målet var svært tilfredsstillende&nbsp;... Jeg så en bombe som traff rett bak der jeg siktet&nbsp;... Jeg så dekket sprekke og krølle seg bakover i alle retninger og avdekke en stor seksjon av hangaren under&nbsp;... Jeg så [min] 500 pund (230 kg) bombe treffe på linje med hangarskipets overbygning. De to 100 pund (45 kg) bombene traff i den fremre delen av parkerte fly&nbsp;...|note=<ref group="note">We were coming down in all directions on the port side of the carrier&nbsp;... I recognized her as the ''Kaga''; and she was enormous&nbsp;... The target was utterly satisfying&nbsp;... I saw a bomb hit just behind where I was aiming&nbsp;... I saw the deck rippling and curling back in all directions exposing a great section of the hangar below&nbsp;... I saw [my] 500 lb bomb hit right abreast of the [carrier's] island. The two 100 lb bombs struck in the forward area of the parked planes&nbsp;...</ref>{{sfn|Miller|2001|p=123}}
}}

Flere minutter etter stupte løytnant Best og hans to vingmenn ned mot hangarskipet «Akagi». [[Mitsuo Fuchida]], den japanske flyveren som hadde ledet den første angrepsbølgen med fly mot Pearl Harbor, var om bord på «Akagi» da den ble truffet og beskrev angrepet slik:

{{sitat|En utkikk ropte: 'Stupbombere!' Jeg kikket opp og så tre svarte fiendefly som stupte mot vårt skip. Noen av våre maskingeværer klarte å avfyre noen salver mot dem, men det var for sent. De plumpe siluettene av amerikanske Dauntless stupbombere vokste raskt, og et antall svarte objekter svevde plutselig uhyggelig fra vingene deres.|note=<ref group="note">A look-out screamed: "Hell-Divers!" I looked up to see three black enemy planes plummeting towards our ship. Some of our machineguns managed to fire a few frantic bursts at them, but it was too late. The plump silhouettes of the American Dauntless dive-bombers quickly grew larger, and then a number of black objects suddenly floated eerily from their wings.</ref>{{sfn|Beevor|2012|page=310}}}}

[[Fil:Douglas SBD-3 Dauntless of VB-3 ditching near USS Astoria (CA-34) during the Battle of Midway, 4 June 1942 (80-G-32307).jpg|miniatyr|Kommandørkaptein Max Leslie måtte nødlande på havet etter bombing av det japanske hangarskipet «Sōryū», grunnet drivstoffmangel {{Byline|US Navy, Naval History & Heritage Command }}]]

Selv om «Akagi» fikk bare ett direkte treff, viste det seg å være fatalt. Bomben traff kanten av flyheisen midtskips, og trengte ned til øvre hangardekk, hvor den eksploderte blant flyene som var lastet med våpen og drivstoff. Nagumos stabssjef, Ryūnosuke Kusaka, beskrev «en forferdelig brann&nbsp;... lik overalt&nbsp;... Fly sto med halen opp, sprutet ut flammer og svart røyk, noe som gjorde det umulig å få brannen under kontroll.»
<ref group="note">«a terrific fire&nbsp;... bodies all over the place&nbsp;... Planes stood tail up, belching livid flames and jet-black smoke, making it impossible to bring the fires under control.»</ref>{{sfn|Keegan|2004|p=216}} En annen bombe eksploderte under vann nær akterenden, den resulterende vannsøylen bøyde flydekket opp i en grotesk stilling, og forårsaket stor skade på roret.<ref name="ReferenceB" />{{sfn|Keegan|2004|p=216}}
<ref group="note">Other sources claim a stern hit, but Parshall and Tully make a case for a near miss, because of rudder damage from a high explosive bomb.</ref><ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=253–259}}</ref>

Samtidig angrep «Yorktown»s VB-3, ledet av kommandørkaptein Max Leslie, det japanske hangarskipet «Sōryū». Skipet fikk minst tre treff som gjorde stor skade. Flybensin tok fyr og lagde et inferno av flammer, mens ammunisjon eksploderte.{{sfn|Beevor|2012|p=310}} VT-3 angrep «Hiryū», som var omkranset av «Sōryū», «Kaga», og «Akagi», men fikk ingen treff mot hangarskipet.<ref name="Parshall 2005 330–353">{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=330–353}}</ref>

I løpet av seks minutter var hangarskipene «Sōryū» og «Kaga» i brann fra for- til akterskip. Siden «Akagi» kun ble truffet av én bombe, tok det lenger tid før brannen utviklet seg, men etter hvert viste det seg umulig å slukke den, og hangarskipet måtte evakueres. Da admiral Nagumo begynte å fatte omfanget av det som hadde skjedd, syntes det som han gikk inn i et slags sjokk. Hans stabssjef, kontreadmiral Ryūnosuke Kusaka, klarte å overtale han til å forlate den kritisk skadde «Akagi».<ref>{{Harvnb|Lord|1967|pp=183}}</ref><ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=260}}</ref> Klokken 10:46 overførte admiral Nagumo sitt kommandoflagg  til den lette krysseren «Nagara».<ref name="combinedfleet">{{cite web| last = Bob Hackett & Sander Kingsepp |url= http://combinedfleet.com/nagara_t.htm |title= HIJMS Nagara: Tabular Record of Movement |date=1997–2009 |work= Imperial Japanese Navy Page}}</ref> Alle de tre japanske hangarskipene fløt fremdeles, siden de ikke hadde skader under vannlinjen. Til tross for et håp om at «Akagi» kunne bli reddet eller bli tauet tilbake til Japan, ble etter hvert alle forlatt og senket.<ref name="Parshall 2005 330–353"/><ref group="note">Parshall and Tully argue that even if ''Kaga'' had been towed back to Japan, the permanent structural damage caused by the inferno onboard would likely have made the carrier unusable for anything except scrapping.</ref>{{sfn|Parshall|Tully|2005|p=337}}

=== Angrep av japanske fly mot «Yorktown» ===

[[Fil:USS Yorktown hit-740px.jpg|miniatyr|«Yorktown» ved treff av torpedo fra en Nakajima B5N (Kate) torpedofly<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=312–318}}</ref> {{Byline|US Navy}}]]

Fly fra det siste japanske hangarskipet i styrken, «Hiryū», fulgte etter de amerikanske flyene og angrep «Yorktown», det første hangarskipet de kom over. Styrken var på 18 Aichi D3A (Val) stupbombefly, eskortert av seks jagerfly. «Yorktown» ble truffet av tre bomber, fikk et hull i flydekket, alle dampkjelene bortsett fra én ble slått ut, og én luftvernstilling ble slått ut. Skaden tvang kontreadmiral Fletcher til å overføre sin kommando og stab til den tunge krysseren USS «Astoria» (CA-34). Lag for skadekontroll klarte i løpet av én time å flikke på skaden i dekket og få i gang flere av kjelene. «Yorktown» fikk opp farten til 18 knop og klarte å få i gang flyoperasjoner. «Yorktown» halte sitt gule flagg som signaliserte skade, og heiste en [[Signalflagg|flagg-gruppe]] som signaliserte at farten var 5.<ref name="Lord 1967 216–217">{{Harvnb|Lord|1967|pp=216–217}}</ref> Skipssjefen, kommandør Buckmaster, fikk sine signalmenn til å heise et stort nytt (10 fot høyt og 15 fot langt) amerikansk flagg fra formasten. Besetningen, blant dem fenrik John d'Arc Lorenz, beskrev det som en stor inspirasjon.<ref name="Lord 1967 216–217"/> Tretten japanske stupbombere, og tre eskorterende jagerfly ble skutt ned i dette angrepet.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=262, 292–299, 312}}</ref>

Omtrent én time etterpå kom «Hiryū»s andre angrepsbølge mot «Yorktown, bestående av ti B5N torpedofly og seks A6M jagerfly som eskorte. De midlertidige reparasjonene hadde vært så effektive at de japanske flyverne antok at «Yorktown» måtte være et annet, uskadet hangarskip.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=312}}</ref> 
To torpedoer fra angrepet traff, «Yorktown» mistet all fremdrift og utviklet en 23 graders krengning til babord. Fem torpedofly og to jagerfly ble skutt ned i dette angrepet.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=311, 316, 318}}</ref>

Nyheter om de to angrepene, med feilaktige rapporter at hver hadde senket et amerikansk hangarskip, bidro til å løfte japansk moral. De få overlevende japanske flyene ble tatt om bord på «Hiryū». På tross av de store tapene mente den japanske styrkeledelsen at de kunne samle nok fly, for nok et angrep, mot det de antok var det eneste gjenværende amerikanske hangarskipet.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=323}}</ref>

=== Angrep av amerikanske fly mot «Hiryū» ===

[[Fil:Japanese aircraft carrier Hiryu burning on 5 June 1942 (NH 73064).jpg|miniatyr|Det japanske hangarskipet «Hiryū», fotografi tatt kort tid før det sank, av et Yokosuka B4Y fra hangarskipet «Hōshō»]]
[[Fil:Japanese aircraft carrier Hiryu adrift and burning on 5 June 1942 (NH 73065).jpg|miniatyr|Det japanske hangarskipet «Hiryū», fotografi tatt kort tid før det sank, av et Yokosuka B4Y fra hangarskipet «Hōshō»<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=356}}</ref> {{Byline|US Navy, Naval History & Heritage Command }}]]
[[Fil:Japanese battleship Yamato running trials in Sukumo Bay, 30 October 1941 (80-G-704702).jpg|miniatyr|Det japanske slagskipet [[«Yamato» (1940)|«Yamato»]] deltok i den japanske styrken, men kom ikke i kamp under slaget {{Byline|US Navy, Naval History & Heritage Command }}]]

På ettermiddagen 4. juni 1942 lokaliserte et rekognoseringsfly fra «Yorktown» det siste japanske hangarskipet, «Hiryū». Det utløste et siste angrep fra «Enterprise». Angrepsstyrken besto av 24 stupbombere, inkludert 6 SBD fra VS-6, 4 SBD fra VB-6 og 14 SBD fra «Yorktown». Til tross for at «Hiryū» ble forsvart av en sterk luftpatrulje med over ett dusin A6M (Zero), var det amerikanske angrepet en suksess. Fire bomber (muligens fem) traff «Hiryū», det etterlot henne i flammer. Fly fra «Hornet» lettet sent grunnet en sambandssvikt, og konsentrerte seg om eskortefartøyene, men klarte ikke å få inn noen treff.<ref name="Parshall 2005 328–329, 354–359">{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=328–329, 354–359}}</ref>

Etter forgjeves forsøk på å slukke brannene ble mesteparten av besetningen fra «Hiryū» evakuert. Resten av den japanske flåtestyrken fortsette å seile nordøstover i et forsøk på å avskjære de amerikanske hangarskipene. Til tross for et forsøk på å senke fartøyet, en japansk jager beskjøt henne med torpedo, holdt «Hiryū» seg flytende. Tidlig neste morgen ble hun observert av et fly fra det japanske eskortehangarskipet «Hōshō». Det vakte håp om at hun kunne berges, eller slepes tilbake til Japan. Kort etter at hun ble observert sank «Hiryū». Kontreadmiral [[Tamon Yamaguchi]], sammen med skipssjefen, Tomeo Kaku, valgte å gå ned med skipet, noe som muligens gjorde at Japan tapte sin beste hangarskipsoffiser.<ref name="Parshall 2005 328–329, 354–359"/>

Som mørket falt på 4. juni vurderte begge sider sine tap, og la planer for å fortsette kampen. Kontreadmiral Fletcher, som var tvunget til å forlate «Yorktown», og anså at han ikke kunne lede slaget fra en krysser, overga kommando for slaget til kontreadmiral Spruance. Sistnevnte visste at USA hadde vunnet en stor seier. Han var usikker på hvilke japanske styrker som var igjen, og var bestemt på å sikre både Midway og sine hangarskip. For å hjelpe sine piloter, som hadde angrepet på ekstrem avstand, hadde han fortsatt å nærme seg admiral Nagumo om dagen, og fortsatte med det utover kvelden.<ref name="Potter & Nimitz 1960 p.682">{{harvnb|Potter|Nimitz|1960|p=682}}</ref>

Kontreadmiral Spruance var bekymret for et nattlig sammenstøt med japanske overflatestyrker.<ref name="Potter & Nimitz 1960 p.682"/> Han antok også at admiral Yamamoto fremdeles ville invadere Midway, basert delvis på en misledende kontaktrapport fra undervannsbåten «Tambor» (SS-198).<ref name="Blair 1975 246–247">{{Harvnb|Blair|1975|pp=246–247}}</ref> Kontreadmiral Spruance la derfor etter hvert om kursen, og trakk sin styrke tilbake mot øst, for så å igjen snu mot fienden rundt midnatt.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=344}}</ref> Yamamoto var bestemt på å fortsette kampen, og sendte sine gjenværende overflatestyrker østover mot de amerikanske hangarskipene. Samtidig avga han en krysserstyrke for å beskyte Midway. Den japanske overflatestyrken fikk ikke kontakt med amerikanerne siden kontreadmiral Spruance hadde beordret retrett. Yamamoto ga derfor ordre om en generell retrett mot vest.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=382–383}}</ref> Det var gunstig for amerikanerne at kontreadmiral Spruance ikke valgte å fortsette kampen, Yamamotos styrke hadde blant annet slagskipet [[«Yamato» (1940)|«Yamato»]]. Et slag om natten, med den japanske flåtens overlegenhet i taktikk, ville gitt en stor mulighet for at kontreadmiral Spruances kryssere hadde blitt overveldet og hans hangarskip senket.<ref>{{Harvnb|Blair|1975|pp=246–247}}; {{harvnb|Willmott|1983|pp=381–382}}</ref>

Kontreadmiral Spruance mislyktes i å oppnå kontakt med admiral Yamamotos styrker dagen etter, den 5. juni 1942, til tross for omfattende søk. Mot slutten av dagen iverksatte han en angrepsstyrke for å søke og ødelegge rester av admiral Nagumos hangarskipsstyrke. Denne styrken unngikk så vidt å finne admiral Yamamotos hovedstyrke og klarte ikke å senke en japansk jager som lå etter hovedstyrken. Angrepsstyrken returnerte etter solen var gått ned, noe som fikk kontreadmiral Spruance til å beordre «Enterprise» og «Hornet» å sette på lys for å lede flyene inn.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=364–365}}</ref>

Klokken 02:15, om natten mellom 4. og 5. juni, bidro undervannsbåten USS «Tambor» (SS-198) (i posisjon 90 nautiske mil vest av Midway) til den andre av ubåtstyrkens to viktige bidrag til slagets utfall. Effekten ble sterkt begrenset av skipssjefen, kommandørkaptein John Murphy.<ref name="Blair, 250">{{Harvnb|Blair|1975|p=250}}</ref> Ubåten observerte flere skip, men hverken Murphy eller hans nestkommanderende, Edward Spruance (sønn av kontreadmiral Spruance) klarte å identifisere skipene. Usikker om det var egne eller fiendtlige styrker, og uvillig til å seile nærmere for å bestemme kurs og type, bestemte Murphy at de skulle sende en vag rapport om «fire store skip» til hovedkvarteret. Kontreadmiral Spruance, forhenværende skipssjef på undervannsbåt, var oppbrakt over Murphys rapport. Den ga han få konkrete detaljer han kunne bruke i videre planlegging av slaget.<ref name="Parshall & Tully, 359">{{harvnb|Parshall|Tully|2005|p=359}}</ref> Uvitende om posisjonen til admiral Yamamotos hovedstyrke (et vedvarende problem siden den første Catalinaen hadde observert den japanske styrken), ble kontreadmiral Spruance tvunget til å anta at skipene representerte invasjonsstyrken. Han la derfor en kurs for å blokkere den, samtidig som han holdt sin styrke 100 nautiske mil nordøst av Midway.<ref name="prange_320">{{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|p=320}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=345}}</ref>

Fartøyene som USS «Tambor» hadde observert var styrken på fire kryssere og to jagere som admiral Yamamoto hadde sendt ut for å beskyte Midway. Klokken 02:55 mottok denne styrken ordre om å trekke seg tilbake.<ref name="prange_320" /> Omtrent samtidig som den japanske styrken endret kurs, ble USS «Tambor» observert av den japanske styrken. Under manøver for å unngå et angrep fra undervannsbåt kolliderte de tunge krysserne «Mogami» og «Mikuma», med store skader på «Mogami»s baug som resultat. Den mindre skadde «Mikuma» reduserte farten til 12 knop for å holde følge med den mer skadde krysseren.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=345–346, diagram 347, 348}}</ref> Ikke før klokken 04:12 ble himmelen så klar at besetningen på USS «Tambor» sikkert kunne identifisere fartøyene som japanske. Samtidig ble fortsatt overflatestilling risikabelt, og ubåten dykket for å angripe. Angrepet mislyktes, og rundt klokken 05:00 rapporterte ubåten endelig til hovedkvarteret at det var to kryssere av «Mogami»-klassen som seilte vestover.<ref name="Blair 1975 246–247"/> Med en fart på 12 knop var de to japanske krysserne nesten perfekte mål for et angrep fra en undervannsbåt. Så snart som USS «Tambor» kom tilbake til basen ble kommandørkaptein Murphy avløst og gitt landtjeneste. Det ble begrunnet med hans vage kontaktrapport, dårlige torpedoskyting og generelt manglende aggresjon. USS «Tambor» under Murphys kommando ble sammenlignet med USS «Nautilus» (SS-168), den eldste av de 19 amerikanske ubåtene ved Midway,<ref name="US_Forces_Midway"/> og den eneste som hadde truffet mål med en torpedo.<ref name="Blair, 250"/><ref name="Parshall & Tully, 359"/>

I løpet av de neste to dagene ble flere angrep iverksatt mot de to krysserne, først fra Midway, deretter fra kontreadmiral Spruances hangarskip. «Mikuma» ble etter hvert senket av Douglas SBD Dauntless stupbombere.<ref name="NatlGeo1999">{{Cite journal |last=Allen |first=Thomas B. |title=Return to the Battle of Midway |publisher=National Geographic |journal=Journal of the National Geographic Society |location=Washington, D.C. |volume=195 |issue=4 |pages=80–103 (s. 89) |date=april 1999 |url=http://www.nationalgeographic.com/midway |issn=0027-9358 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20091011120347/http://www.nationalgeographic.com/midway/ |archivedate=11. oktober 2009 }} {{Kilde www |url=http://www.nationalgeographic.com/midway |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2020-10-20 |arkiv-dato=2009-10-11 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20091011120347/http://www.nationalgeographic.com/midway |url-status=unfit }}</ref> «Mogami» klarte seg, til tross for videre alvorlige skader, og returnerte til Japan for reparasjon. Jagerne «Arashio» og «Asashio» ble også bombet og beskutt under det siste av disse angrepene.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=377}}</ref> Kaptein Richard E. Fleming, en flyver fra US Marine Corps, ble drept mens han utførte et bombeangrep mot «Mikuma», og ble [[posthum]]t tildelt [[Medal of Honor]].<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=362}}</ref>

Det ble forsøkt å berge «Yorktown», og hun ble tatt under slep av slepebåten USS «Vireo» (AM-52). Sent på kvelden 6. juni avfyrte den japanske undervannsbåten «I-68» en torpedosalve mot hangarskipet, hvorav to torpedoer traff «Yorktown». Det var få tap blant mannskapet, siden de fleste hadde blitt evakuert, men en tredje torpedo fra denne salven traff jageren USS «Hammann» (DD-412), som hadde levert strøm til «Yorktown». USS «Hamman» brakk i to, og sank, 80 av besetningen mistet livet, fordi hennes egne synkeminer eksploderte. Med videre forsøk på berging ansett som håpløse ble de gjenværende bergingsmannskapene evakuert fra «Yorktown». Hangarskipet holdt seg flytende gjennom natten, men klokken 05:30 den 7. juni ble det observert at hennes slagside til babord tiltok, og hun sank klokken 07:01.<ref>[http://www.history.navy.mil/research/histories/ship-histories/danfs/y/yorktown-iii.html «Yorktown III (CV-5) 1937-1942»]</ref><ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=374–375, 383}}</ref>