Redigerer Slaget om Stalingrad (avsnitt)

=== Innledende tyske angrep mot byen ===
{{Tekstboks
|overskrift=Ammunisjonsbruk
|Store mengder ammunisjon gikk med i kampene. I september 1942 brukte ''Wehrmachts'' 6 armé følgende: 23&nbsp;035&nbsp;863 skudd med gevær eller maskingevær, 575&nbsp;828 panserverngranater, 116&nbsp;932 personellgranater og 752&nbsp;747 bombekastergranater. Det ble lagt 14&nbsp;932 miner og brukt 178&nbsp;066 håndgranater. I tillegg til dette kom ''[[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffes]]'' intense bombing av byen.<ref name="Turner2013_125">Turner 2013, s. 125</ref>|align=right}} 

Den 23. juli 1942 ga Hitler ordre om at armégruppe syd skulle splittes i to. Armégruppe syd A, under kommando av [[Wilhelm List]], skulle avansere sørover mot Kaukasus, som planlagt, med 17. armé og 1. panserarmé. Armégruppe syd B, inkludert [[Friedrich Paulus]]' 6. armé og [[Hermann Hoth]]s 4. panserarmé, skulle rykke frem østover, mot elven Volga og byen [[Volgograd|Stalingrad]].<ref>Beevor 2002, s. 82–83</ref> Nesten alle historikere anser denne ordren (førerordre 45) som Hitlers avgjørende feilvurdering.<ref name="Glantz2015_144">Glantz 2015, s. 144</ref><ref name="Overy1995_66–67">Overy 1995, s. 66–67</ref>

Det var flere grunner for Hitler å erobre Stalingrad. Det var en viktig industriby ved Volga, og et knutepunkt på transportruten mellom [[Det kaspiske hav]] og det nordlige Sovjetunionen. Erobringen av byen ville sikre den venstre flanken for de tyske armeene som avanserte inn i Kaukasus. At byen hadde navnet til Hitlers motpart, [[Josef Stalin]], ville også gjøre erobring av byen til et [[propaganda]]kupp.<ref>Evans 2009, s. 408</ref><ref>Turner 2013, s. 103–104</ref><ref>Beevor 2013, s. 371</ref><ref name="Bell2011_97–100">Bell 2011, s. 97–100</ref><ref>Ferris og Mawdsley 2017, s. 345</ref> Hitlers besettelse av Stalingrad var imidlertid noe som utviklet seg over tid. Ved konferansen med armégruppe syd i [[Poltava]] i begynnelsen av juni 1942 ble byen knapt nevnt, fokus var på tysk erobring av oljefeltene i Kaukasus. Våpenfabrikkene i Stalingrad skulle ødelegges, og det skulle etableres en stilling ved elven Volga. Erobring av byen ble på det tidspunkt ikke ansett som nødvendig.<ref name="Beevor2002_75"/><ref name="Bell2011_97–100"/>

Stalin hadde både strategiske, taktiske og propagandamessige interesser i å forsvare byen som var oppkalt etter ham.<ref name="Bell2011_97–100"/><ref>Turner 2013, s. 107–108</ref> Under [[den russiske borgerkrigen]] (1918–1922) hadde han deltatt i forsvaret av byen, som da het Tsaritsyn, mot [[den hvite armé]].<ref>Beevor 2002, s. 99</ref><ref>Overy 1995, s. 63–64</ref> Sommeren 1942 var det fremdeles slik at Sovjetunionens Den røde armé var underlegen Tysklands ''Wehrmacht'' i mobile operasjoner. Et slag inne i et stort urbant område, dominert av infanteri og artilleri, jevnet ut forholdene mellom sovjetstyrkene og de tyske angriperne.<ref name="Ferris_og_Mawdsley2017_238–239">Ferris og Mawdsley 2017, s. 238–239</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Myten om bombing
|Ifølge tidligere historieskriving (blant annet av [[Richard J. Evans]]) førte et massivt bombeangrep fra ''Luftwaffe'' den 23. og 24. august til en [[ildstorm]] som drepte titusener av sivile, og forvandlet byen til et ruinlandskap.<ref name="Beevor2002_104-106">Beevor 2002, s. 104–106</ref><ref>Beevor 2013, s. 366</ref><ref>Evans 2009, s. 409</ref> 

Den britiske historikeren [[Richard Overy]] hevder i boken ''The Bombing War'' (sterkt anbefalt av samme Evans) at dette er en myte, at antallet døde var knapt 10 % av det som har vært hevdet.<ref name="Overy2013_210-212"/>|align=right}} 

Den 28. juli 1942 utstedte Stalin ''ordre nummer 227'', i ettertid kjent som «Ikke et skritt bakover». En rekke tiltak skulle gjennomføres for å stoppe retrett, og at soldater overga seg.<ref name="Glantz2015_144"/><ref name="Beevor2002_88–89">Beevor 2002, s. 88–89, 99</ref> Stalin nektet først innbyggerne i Stalingrad å forlate byen fordi han anså at deres tilstedeværelse ville oppmuntre forsvarerne til hardere motstand. Sivile, inkludert kvinner og barn, ble satt til å bygge skyttergraver og forsvarsstillinger. Dersom sivile kom i veien under kampene, ble de uten nøling skutt av de sovjetiske styrkene.<ref name="Beevor2022_100-106-154">Beevor 2002, s. 100, 106, 109, 154</ref> 

Byen ble bombet i slutten av august, ifølge flere historikere førte det til titusener av døde sivile. Historikeren [[Richard Overy]] bestrider det, basert på både samtidige kilder, byens karakter (ny, mye murhus, lite trehus), og bombing fra tilsvarende styrker i andre land. Overy mener at antall døde sivile var kunder 10 % av hva som har blitt hevdet (under {{formatnum:4000}}, mot {{formatnum:40000}}), og at antall døde ble blåst opp av sovjetiske historikere av politiske grunner.<ref name="Overy2013_210-212">Overy 2013, s. 210–212</ref> 

På grunn av elven Volga var en fullstendig [[knipetangsmanøver]] ikke mulig for tyskerne, og byen måtte bombes for å kunne erobres. Åtti prosent av beboelseshusene i byen var ødelagt. Tyngden av forsvaret i de innledende kampene falt på det 1077. luftvernregiment ved Gumrak, en enhet som for det meste besto av unge kvinner uten trening i å møte bakkemål. På tross av dette og med lite støtte fra andre sovjetiske enheter, ble kanonbesetningene på post, og tok opp kampen mot de fremrykkende tyske stridsvognene. Den 16. panserdivisjonen måtte slåss mot 1077. regiment skudd for skudd, inntil alle de 37 batteriene var blitt ødelagt eller erobret.<ref>Beevor 2002, s. 106–108</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Rodimtsevs 13. gardegeværdivisjon
|Av de sovjetiske enhetene som ble satt inn i kampen er 13. gardedeværdivisjon, om lag 10 tusen soldater, ledet av den berømte generalen [[Aleksandr Rodimtsev]], blant de mest kjente. Divisjonen ble satt inn 14. september 1941, på et svært kritisk tidspunkt, etter ordre fra Stalin. 

Det første døgnet tapte divisjonen om lag 30 % av sin styrke, men bidro til at forsvarerne ikke ble presset ut i elven Volga. Divisjonen utmerket seg også i de intense kampene om høyden [[Mamajev Kurgan]]. Da kampen om Stalingrad var over i februar 1943 var kun rundt 320 mann av den opprinnelige styrken i live.<ref>Beevor 2002, s. 128–134, 136–137</ref>|align=right}} 

Fortroppene til 6. armé (del av [[armégruppe B]]) nådde elven Volga nord for Stalingrad, ved Rynok, 23. august 1942.<ref name="Overy1995_70"/><ref>Beevor 2002, s. 107</ref> De tyske styrkene (16. panserdivisjon) var imidlertid truet, både av sovjetiske stridsvogner nordfra, og av artilleribeskytning fra sovjetiske batterier på begge sider av elven Volga.<ref>Beevor 2002, s. 111–112</ref> En videre fremrykking mot elven, sør for byen, av 4. panserarmé, var neste steg i erobringen. De tyske styrkene angrep Stalingrad langs to akser.<ref name="Beevor2002_112">Beevor 2002, s. 112</ref> I slutten av august 1942 hadde Den røde armé bare rundt 40 tusen soldater for å forsvare Stalingrad mot angrepene fra ''Wehrmachts'' 6. armé og 4. panserarmé.<ref>Beevor 2002, s. 117</ref> General Friedrich Paulus anslo ved angrepets start i september at ''Wehrmacht'' ville bruke ti dager på å innta byen.<ref name="Beevor2002_126">Beevor 2002, s. 126</ref> I de innledende fasene av striden baserte sovjetstyrkene seg tungt på [[milits]] av arbeidere som ikke var knyttet til krigsproduksjon. I en kort periode fortsatte byens fabrikker å produsere stridsvogner, som ble bemannet med frivillige. De ble kjørt direkte fra fabrikkene til fronten, ofte uten å bli malt eller påmontert kanonsikter.<ref>Beevor 2002, s. 70, 107–109</ref>

{{Sitat|Markelovs regiment rykket frem én kilometer, inntok nye stillinger og gravde seg ned. Bare i Stalingrad vet man hva én kilometer virkelig betyr: ett tusen meter, ett hundre tusen centimeter.|note=<ref group="note">Markelov's regiment advanced one kilometer, took up new positions, and dug in. Only in Stalingrad  does one know what a kilometer truly means: one thousand meters, one hundred thousand centimeters.</ref><ref>Hellbeck 2015, s. 197</ref>|Fra artikkelen «I linjen for hovedfremstøtet», av [[Vasilij Grossman]], i tidsskriftet ''Røde stjerne'', 25. november 1942, om kampene i Stalingrad}}

Fra den 1. september 1942 kunne sovjetstyrkene bare forsyne sine enheter i Stalingrad ved farefulle krysninger av elven Volga, fra den østlige siden. Mellom ruinene i den ødelagte byen etablerte den sovjetiske 62. armé forsvarsstillinger, med støtteposisjoner i hus og fabrikker. Kampene i byen var voldsomme og desperate.<ref name="Beevor2002_88–89"/> De sovjetiske forsterkningene som ble sendt over Volga fra den østre elvebredden, var som regel under konstant beskytning fra tysk artilleri og fly.<ref>Beevor 2002, s. 130–131</ref> Samtidig som det var et krav fra Stalin at byen skulle holdes, fikk forsvarerne ikke tilført flere soldater enn at de såvidt klarte å holde ut på et stadig mindre område. Om det var et bevisst trekk fra den sovjetiske ledelsen for å trekke ''Wehrmachts'' oppmerksomhet vekk fra Den røde armés oppbygging på flankene i nordøst og sørvest, er ikke avklart.<ref name="Ferris_og_Mawdsley2017_238–239"/><ref name="Glantz2015_148–149"/>

''[[Einsatzkommando]]'' 4a fulgte 6. armés fremrykning, og ved ankomst i slutten av august henrettet de omgående to billaster med barn i aldersgruppen 6-12 år. ''Einsatzkommandos'' virksomhet i området omfattet ikke bare drap på [[jøder]], men også drap på [[NKVD]]- og partifolk angitt av [[kosakk]]er for overgrep mot dem. I tillegg var tysk militærpoliti opptatt ikke bare av å hindre [[sabotasje]], men foretok også en skjult utvelgelse av sivile de mente egnet seg for [[tvangsarbeid]] i Tyskland.<ref>Antony Beevor: ''Stalingrad'' (s. 167), Spartacus, Oslo 2007, ISBN 978-82-430-0401-6</ref>

<gallery mode="packed" caption="Sovjetiske og tyske fotografier fra kampene i Stalingrad">
Bundesarchiv Bild 116-168-618, Russland, Kampf um Stalingrad, Soldat mit MPi.jpg|Tysk soldat med sovjetisk [[PPSj 41]] maskinpistol, Stalingrad i oktober 1942. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 116-168-618  }}
Streetfight_Stralingrad01.jpg|Kamp fra hus til hus inne i Stalingrad.
Friederich Winkler, 305. ID, Stalingrad, fabbrica 'Barricate'.jpg|Tyske infanterister i Stalingrad, 12. november 1942.
Kompozitor Borodin Volga steamships.jpg|DS «Ivan Susanin», ferge på elven Volga, senket 24. august 1942 ved Stalingrad, om lag 300 døde.
24. PzD Stalingrad 15 09 1942.jpg|Tyske soldater fra 24. panserdivisjon (med [[MP40]]) i kamp om den sørlige jernbanestasjonen, 15. september 1942.
Bundesarchiv Bild 183-B22478, Stalingrad, Luftwaffen-Soldaten in Ruinen.jpg|Soldater fra ''Luftwaffe'' (med MP40) i Stalingrads ruiner {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-B22478 / Rothkopf  }}
Bundesarchiv Bild 183-J20510, Russland, Kampf um Stalingrad, Luftangriff crop.jpg|Tysk [[Junkers Ju 87]] (Stuka) bombefly over Stalingrad, oktober 1942. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-J20510  }}
Bundesarchiv Bild 146-1971-070-73, Russland, Paulus und v. Seydlitz-Kurzbach.jpg|Generalene [[Friedrich Paulus]] og Walther von Seydlitz-Kurzbach observerer kampene. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1971-070-73 / Jesse  }}
Bundesarchiv Bild 101I-617-2571-04, Stalingrad, Soldaten beim Häuserkampf Recolored.jpg|Soldater fra ''Wehrmacht'' i Stalingrad. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-617-2571-04 / Ollig  }}
Pavlov's House.jpg|[[Jakov Pavlov|Pavlovs]] hus, hvor intense kamper mellom tyske og sovjetiske styrker fant sted.
Bundesarchiv Bild 183-B28822, Russland, Kampf um Stalingrad, Infanterie.jpg|Tysk infanteri angriper sammen med ''[[Sturmgeschütz III]]''. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-B28822  }}
RIAN archive 303890 A battery of Katyusha during the 1941-1945 Great Patriotic War.jpg|Batteri med [[Katjusja]] rakettartilleri, under slaget.
Bundesarchiv Bild 183-R1222-501, Stalingrad, deutscher Soldat mit Zigarette.jpg|Tysk soldat i Stalingrad. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R1222-501 / Gehrmann, Friedrich  }}
</gallery>