Redigerer Slaget om Moskva (avsnitt)

== Wehrmacht ved Moskvas porter ==


Ved utgangen av oktober 1941 var både de tyske angriperne og de sovjetiske forsvarerne svekket. Hos de tyske styrkene var bare halvparten av kjøretøyene i funksjon, infanteridivisjonene var halvert, og det var store problemer med etterforsyninger av klær og drivstoff. Tyskerne måtte ta en pause i fremrykningen.

For å styrke moralen på sovjetisk side beordret [[Josef Stalin|Stalin]] at militærparaden på revolusjonsdagen den 7. november skulle gå som vanlig; de sovjetiske styrkene gikk imidlertid rett til fronten da de hadde gjennomført paraden. 

Den sovjetiske fronten ved Klin (mellom Kalinin og Moskva) og Tula ble styrket med 100&nbsp;000 soldater da tyske offensiver var ventet der, men forsvarslinjen var fremdeles sårbar. På tross av dette forlangte Stalin et motangrep for å svekke de tyske styrkene. General Zjukov protesterte og viste til at det ikke var tilgjengelige reserver, og Wehrmacht klarte å slå tilbake de fleste av angrepene. Unntaket var offensiven vest av Moskva nær Aleksino, hvor T-34 ga den 4. tyske armé betydelige tap; tyskerne hadde ennå ikke noe panservernvåpen som bet på T-34.

På tross av tapene ved Aleksino hadde Wehrmacht fremdeles en tallmessig overlegenhet over Den røde armé. De tyske styrkene tilgjengelig for det siste støtet mot Moskva var 943&nbsp;000 soldater, 1&nbsp;500 stridsvogner og 650 fly mot Sovjets 500&nbsp;000 soldater, 890 stridsvogner og 1&nbsp;000 fly. De sovjetiske infanteridivisjonene hadde bedre stillinger enn de hadde hatt i oktober. En tredelt forsvarslinje rundt byen og deler av Mozjajsklinjen ved Klin var fremdeles sovjetkontrollert. [[Artilleri]] og ingeniørstyrker var òg utplassert langs de veiene tyskerne ble antatt å ville bruke i offensiven. Til sist; de sovjetiske troppene og særlig offiserene hadde nå større erfaring og var bedre forberedt på offensiven.

Den 15. november satte det inn med moderat frost. Dermed var søleproblemet borte. I tillegg hadde tyskerne fått frem forsterkninger. De pansrede tyske enhetene fortsatte offensiven, målet var å omringe Moskva og møtes øst for byen ved Noginsk. For å nå dette målet måtte de tyske tredje og fjerde pansergrupper konsentrere styrkene mellom Moskvas reservoar og Mozjajsk, deretter fortsette mot Klin og Solnetsjnogorsk for å omringe Moskva fra nord. I sør planla 2. panserarmé å omgå Tula (fremdeles kontrollert av sovjetstyrkene) og trenge frem mot Kasjira og Kolomna, for så å møte den nordlige delen av knipetangen ved Noginsk.

=== Forsøket på omringning ===

Den 15. november trengte tyske panserstyrker frem mot Klin. Ingen sovjetiske reserver var tilgjengelig, de hadde blitt brukt i motoffensiven ved Volokolamsk som Stalin hadde presset gjennom. De innledende tyske angrepene delte frontavsnittet i to, og avskar den 16. sovjetiske armé fra den 30. sovjetiske armé, og flere dager med harde kamper fulgte. General Zjukov skrev senere i sine memoarer: «Fienden ignorerte sine tap og satte igang frontalangrep, for å trenge gjennom til Moskva for enhver pris.» På tross av Wehrmachts intense angrep reduserte forsvarsstillingene de sovjetiske tapene, og den 16. sovjetiske armé fortsatte å angripe de tyske styrkene som forsøkte å trenge gjennom forsvarsstillingene. 

Den 24. november klarte den 3. tyske panserarmé endelig å erobre Klin, og den 25. falt også Solnetsjnogorsk. Sovjetisk motstand var imidlertid fortsatt sterk, og utfallet av slaget var høyst usikkert. Den 28. november hadde den 7. tyske panserdivisjon erobret et brohode på østsiden av [[Moskvakanalen]], det siste store naturlige hinderet før Moskva, og de tyske styrkene sto under 35 kilometer fra [[Kreml (Moskva)|Kreml]]. Et kraftig motangrep fra den 1. sovjetiske sjokkarmé tvang imidlertid de tyske styrkene tilbake til den andre siden av kanalen.

Nordøst for Moskva klarte Wehrmacht å trenge frem til Krasnaja Poljana, om lag 20 kilometer fra Moskva; tyske offiserer klarte å skjelne noen av de større bygningene i byen gjennom kikkert.  Begge siders styrker var imidlertid nå sterkt utmattede, regimenter besto nå bare av 150-200 soldater (vanlig størrelse 1&nbsp;500 – 2&nbsp;000).

Sør for Moskva, nær Tula, fortsatte stridighetene den 18. november med at den andre tyske panserarmé forsøkte å omringe byen. De tyske styrkene var imidlertid utslitte og manglet fremdeles vinterklær. Grunnet dette klarte de tyske styrkene bare å rykke frem 5-10 kilometer om dagen, noe som gjorde sjansene for å lyktes «mindre enn sikkert» ifølge Guderian. I tillegg gjorde det de tyske styrkene utsatt for flankegangrep fra de sovjetiske 49. og 50. arméer, stasjonert nær Tula; det gjorde at fremrykkingen ble ytterligere forsinket. 

De tyske styrkene trengte imidlertid fremdeles fremover. Guderian spredte sine styrker ut i et stjerneformet angrep, og de tok Stalinogorsk den 22. november 1941, og en sovjetisk rifledivisjon stasjonert der ble omringet. Den 26. november nærmet tyske styrker seg Kasjira, en by som kontrollerte en viktig hovedinnfartsvei til Moskva. Et voldsomt sovjetisk motangrep ble iverksatt som et svar på denne delen av offensiven. General Belovs kavaleristyrker, støttet av flere riflebrigader og stridsvogngrupper, stoppet den tyske offensiven nær Kasjira. I begynnelsen av desember ble de tyske styrkene slått tilbake, og de sydlige tilfartsveiene til byen ble sikret. Byen Tula ble aldri erobret.  Den var forsvart av befestninger og motiverte forsvarere, både soldater og sivile. I sør klarte Wehrmacht aldri å trenge nært inn mot Moskva.

På grunn av motstanden nord og sør for Moskva forsøkte Wehrmacht den 1. desember 1941 et direkte angrep fra vest, nær byen Naro-Fominsk langs hovedveien Minsk-Moskva. Angrepet hadde imidlertid begrenset stridsvognstøtte og var nødt til å trenge gjennom sterke sovjetiske forsvarsstillinger. Etter å ha møtt kraftig motstand fra 1. sovjetiske gardes motoriserte rifledivisjon og flankeangrep fra den 33. armé, ble det tyske angrepet slått tilbake etter fire dager; tyskerne hadde mistet 10&nbsp;000 mann og flere dusin stridsvogner. 

Etter tre uker med moderat frost kom en voldsom kuldebølge rundt 6. desember. Temperaturene falt til mellom tyve og femti kuldegrader. Det var en stor påkjenning for de tyske styrkene med sin dårlige vinterbekledning, og kjøretøy som ikke var beregnet på så ekstrem kulde. Over 130&nbsp;000 tilfeller av forfrysning ble registrert blant tyske soldater. Frossent fett måtte fjernes fra hver granat som skulle skytes, og kjøretøyene måtte varmes i timevis, før de skulle brukes. 

Offensiven mot Moskva stoppet opp. General Guderian skrev i sin dagbok: «offensiven mot Moskva har feilet... Vi undervurderte fiendens styrke, så vel som hans styrke og klimaet. Heldigvis stoppet jeg mine styrker den 5. desember, ellers ville katastrofen vært uunngåelig.»