Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Nye endringer, Mansteins forslag vinner ===

Den 10. januar 1940 feilnavigerte et lite tysk fly og landet i Belgia. Om bord var to tyske offiserer. De hadde med siste utgave av den tyske angrepsplanen, ''Aufmarschanweisung N°2''. Uhellet (senere kjent som [[Mechelenhendelsen]]) tvang Hitler til nok en gang å utsette angrepet vestover.<ref>May, 2000, s. 225</ref> Det har ofte vært hevdet at feilnavigeringen førte til en radikal endring i angrepsplanen, men angrepsplanen fremlagt 30. januar, ''Aufmarschanweisung N°3, Fall Gelb'', fulgte i store linjer de foregående planene.<ref>Frieser 2012, s. 62–63</ref> Derimot avslørte de allierte, ved sine troppedisposisjoner i etterkant av feilnavigeringen, angrepsretningen for hovedstyrken. Det bidro til å underbygge Mansteins forslag om å foreta den tyske hovedstyrkens fremrykking gjennom Ardennene.<ref name="Frieser2012_86-98">Frieser 2012, s. 86, 98</ref> Den 27. januar ble Manstein forfremmet til sjef for et armékorps i [[Preussen]]. Han skulle tiltre sin kommando den 9. februar i [[Szczecin|Stettin]]. Forflytningen var et trekk fra Halder for å fjerne Manstein fra å influere utviklingen av angrepsplanene i vest. Mansteins opprørte stab lot Hitler få høre om forflytningen og Manstein ble invitert til Hitler. I et møte den 17. februar la han frem sine tanker om angrepet i vest. Hitler ble meget imponert og beordret dagen etter angrepsplanene endret i samsvar med Mansteins forslag.<ref>Frieser 2012, s. 66–67</ref><ref>May, 2000, s. 236, 238</ref> 

Franz Halder måtte gjennomføre endringene, men etter Mansteins forflytning endret Halder oppfatning og ble planens sentrale forsvarer.<ref>Frieser 2012, s. 94</ref> Mansteins plan hadde fordelen av å være usannsynlig, sett fra de franske forsvarerne. [[Ardennene]] var dekket av skog, og var et kupert område med dårlige veier.<ref name="Frieser2012_99">Frieser 2012, s. 99</ref> Et avgjørende element i planen var at de allierte styrkene handlet som forutsatt i de opprinnelige planene. De beste britiske og franske troppene måtte helst rykke nordover for å unnsette de belgiske forsvarerne mot det tyske angrepet. For å hjelpe til med å oppnå dette var det viktig at armégruppe B utførte et angrep inn i Belgia og Nederland med en tyngde som gjorde at de allierte oppfattet dette som hovedangrepet.<ref>Frieser 2012, s. 88, 90</ref> De tyske styrkene ville derved åpne for en gigantisk [[knipetangsmanøver]], en knipetang de så ville «lukke» ved å nå Den engelske kanal i angrepet gjennom Ardennene.<ref name="Frieser2012_63-65"/>

{{sitat|Du vil snike deg forbi, 16 kilometer fra Maginotlinjen med flanken fra ditt gjennombrudd, og håpe at franskmennene vil være passive tilskuere! Du pakker hoveddelen av stridsvognstyrken sammen på de dårlige veiene i fjellområdene i Ardennene, som om det ikke fantes noe slik som flyvåpen! Og, så håper du å kunne lede en operasjon så langt som til kysten med en åpen sørlig flanke på 300 kilometer, hvor hoveddelen av den franske armeen står!|note=<ref group="note">You will be creeping by 10 miles from the Maginot Line with the flank of your breakthrough and hope the French will watch inertly! You are cramming the mass of the tank units together into the sparse roads of the Ardennes mountain country, as if there were no such thing as air power! And, you then hope to be able to lead an operation as far as the coast with an open southern flank 200 miles long, where stands the mass of the French Army!</ref><ref>Frieser 2012, s. 95</ref>|Generaloberst [[Fedor von Bock]] (1880–1945) kritiserer angrepsplanen (Fall Gelb) i samtale med general [[Franz Halder]]}}

Halder var imidlertid imot å fravike gjeldende [[doktrine]] ved å åpne for et selvstendig strategisk fremstøt fra de syv panserdivisjonene i armégruppe A. Denne delen ble fjernet fra den oppdaterte planen som ble lagt frem 24. februar, ''Aufmarschanweisung N°4, Fall Gelb''. Etter denne planen skulle elven [[Maas|Meuse]] ved [[Sedan (by)|Sedan]] krysses åtte dager etter angrepets start. Bare etter mye diskusjon ble det endret til at motoriserte [[regiment|infanteriregimenter]] i panserdivisjonene skulle ta broene etter fire dager. Selv med denne endringen ville utbruddet mot Den engelske kanal først starte på den niende dagen, etter at et nødvendig antall [[divisjon|infanteridivisjoner]] var blitt samlet for å rykke frem sammen med panserstyrkene, og gi nok tyngde i angrepet. I henhold til [[oppdragstaktikk]] (tysk: auftragstaktik) ble mye overlatt til enhetssjefene, og dette kom til å ha en stor effekt for utviklingen av felttoget.<ref>Frieser 2012, s. 156, 164, 172, 185, 336–337</ref><ref name="Frieser2012_345–346"/>

{{Sitat|Selv om operasjonen kun hadde 10 % sjanse for å lykkes, ville jeg gjennomført den. Den alene vil lede til fiendens utslettelse.|note=<ref group="note">Even if the operation only had a 10% chance of success, I would stick to it. It alone will lead to the enemy's annihilation.</ref><ref name="Frieser2012_99"/>|Svar fra general [[Franz Halder]], etter angrepsplanen (fall gelb) hadde blitt kritisert i samtale med generaloberst [[Fedor von Bock]]}}

Selv etter en tilpasning til konvensjonell doktrine resulterte de nye planene i en storm av protester fra flertallet av tyske generaler. De anså det uansvarlig å samle en stor styrke i et område hvor de ikke kunne få forsyninger, mens de få forsyningsrutene som var kunne avskjæres av franske styrker. Dersom de allierte styrkene ikke handlet som forutsatt, ville det tyske angrepet ende i en katastrofe. Motstanden ble ignorert: Halder argumenterte for at Tysklands strategiske situasjon uansett var håpløs, og selv den minste sjanse for suksess var bedre enn det garanterte nederlag som uvirksomhet ville bringe.<ref>May, 2000, s. 239</ref><ref>Frieser 2012, s. 90, 94–95</ref>