Redigerer Slaget i Dynekilen (avsnitt)

==Sjøslaget==
Klokken 01:30 om natten, halvannen time før soloppgang den [[8. juli]] [[1716]] satte Tordenskjolds eskadre seil i vestlig laber bris, og sto en time senere inn gjennom Lesundet mot fjorden. Eskadren fikk hjelp av en svensk [[los]], som ved en tilfeldighet hadde blitt tatt til fange og ført ombord på ''Hvite Ørn''. Ironisk nok var det den samme som hadde ført Strömstierna inn til Dynekilen. Klokken 05:30 hadde skipene kommet mellom holmene. Da hevet prammene opp kanoner fra nede i skipet, mens de andre satte sitt skyts klart for kamp. Ved sekstiden nærmet skipene seg Stora Krossön, som deler innløpet i to, og startet på smalsundet som løper 3,5 kilometer innover. Der kom de over tre-fire mindre båter, som trakk seg inn gjennom kilen.

Tordenskjold hadde tatt seg over til galeien «Prinds Christian», for å kunne rekognosere. Fra galeien tok han en lettrodd skjærbåt, som var tatt fra svenskene, og kom fram til det ytterste av det indre bassenget. Der steg han i land og tok seg til en høy kolle, for å få oversikt over de svenske styrkene. Han kunne se at de var fullstendig uforberedt, for skipene deres lå fortøyd med baugen mot land i tett samling i trangt vann, og de kunne ikke manøvrere om og ta opp kamp. Bare stykkprammen «Stenbocken» og skansen på holmen kunne skape problemer for ham i det kommende slaget.

Etter å ha rodd tilbake til galeien, flyttet han flagget sitt til det sterkeste fartøyet, stykkprammen «Hjelperen» som klokken 07:30, under sørlig vind i skiftende styrke, stakk lydløst inn i havnen fulgt av «Arca Noæ» og de øvrige skipene, med fregatten «Hvite Ørn» sist. De to stykkprammene flankerte først innløpet. Så fortsatte «Hvite Ørn» inn og ankret på havnens nordvestre side med spring i land. Først stilte nordmennene båtene på linje med bredsiden og stevnskyts vendt mot svenskene, som allerede fyrte løs med de få kanonene som hadde fri bane. Slaget var i gang.

I de tre neste timene drønnet kanonene løs på kloss hold mellom de høye skråningene som omkranser Dynekilen. Den første tiden hadde nordmennene solen i øynene, men fordi det var vindstille, ble røyken fra kanoner og ild liggende, slik at ingen lenger kunne se motparten klart.

Ved ellevetiden begynte kanonilden fra de svenskene båtene å avta, og dette dro straks Tordenskjold fordel av. Fregatten «Hvite Ørn» la seg under ild fra holmen og «Stenbocken», slik at to galeier kunne ta flaggskipet «Hjelperen» under slep og hale den mot holmen for å sette batteriet der under ild fra kloss hold. Men den babord sleperen ble skutt av, så den ene galeien og «Hjelperen» drev på land like inn under kanonmunningene til batteriet på holmen. I fem kvarter sloss de tre skipene som lå desperat klemt mellom de svenske galeiene på den ene siden og holmen på den andre. Svenske infanterister kom til fra landsiden og beskjøt fiendens båter derfra.

Men så kom de l`Etang til unnsetning med stykkprammen «Arca Noæ». Med en galei som slepebåt, kom den nært nok det svenske landbatteriet på holmen og klarte å angripe i blindsonen til batteriet. Kort etter gikk mannskapene fra galeiene under kommando av brødrene Tønder («Charlotte Amalia» og «Louisa») på land og tok seg til holmen der kanonbesetningen, både utslitt og sterkt medtatt, flyktet inn i landet. Etter at kanonene i landbatteriet ble fornaglet (ødelagt), var slaget i virkeligheten vunnet.

Fregattene «Hvite Ørn» og «Vindhunden» kjempet videre og klarte klokken 13:15 å tvinge kaptein Sjöblad til å stryke flagget på stykkprammen «Stenbocken». Kort etter måtte den sårede schoutbynachten Strömstierna overgi seg, og for å kunne forlate flaggskipet sitt strøk han sitt kommandoflagg på galeien «Wreden».

Snart etter satte svenskene skipene sine på grunn, slo hull i bunnen og la ut brann- og kruttlunter, før de strømmet i land. Angriperne kom til fra den andre siden og forsøkte å stanse ødeleggelsen. Tordenskjold og Grib entret «Stenbocken», der de tok det gjenværende mannskapet til fange.

Stor heltemot ble utvist av nordmennene da, som under tett ild fra de opphissede saksiske infanteristene tok skip etter skip og dro vekk de strandede skutene før de kunne ødelegges. Michael Tønder kom seg over på et lite svensk krigsfartøy, etter å ha vært på holmen. Der kastet han ikke bare overbord en balje med brennende tjære, men slukket også en brann på luka som førte ned til lasterommet med 220 tønner krutt. En brennende lunte var bare to tommer fra kruttet, idet han kastet den vekk.