Redigerer Skottlands historie (avsnitt)

== Middelalderen ==
{{Utdypende|Skottland i høymiddelalderen}}
=== Anglo-normannisk innflytelse fra sør ===
Da [[Edgar av Skottland|Edgar]] døde i [[1107]] ble [[Margaret av Skottland|Margarets]] tredje sønn [[Aleksander I av Skottland|Aleksander]] konge, og da han i sin tur døde [[1124]] gikk kronen videre til hennes fjerde sønn [[David I av Skottland|David]]. I løpet av Davids regjeringstid begynte [[Skotsk|lavlandsskotsk]] (den gang kjent som ''inglis'') å ble utbredt i det sørøstlige Skottland, skjønt [[Skotsk-gælisk|gælisk]] fortsatte å bli snakket flere århundrer i flere deler av det skotske lavlandet.

[[Fil:Dabíd mac Maíl Choluim Coinage.JPG|left|upright|thumb|Sølvpenny preget av [[David I av Skottland]].]]
De kulturelle og [[Føydalisme|føydale]] nyvinningene som ble introdusert av de [[Normannere|normanniske]] [[Normannernes invasjon av England|erobrerne av England]] imponerte David, og han inviterte flere normanniske stormenn til å komme nordover og ta plass blant den skotske adelen. disse bidro til å spre normannisk kultur og språk nordover. Dette førte til at [[fransk]] ble talespråket blant adelen også i Skottland. Mange av de navnene på kjente skotske familiene i dag ble introdusert med normannerne, blant annet «Bruce».

På samme måte som at normannisk adel ble invitert nordover og ble tildelt land, mottok David landområder sør for grensen fra de anglo-normanniske kongene. Dette førte til kongene av Skottland også fungerte som [[Jarl av Huntingdon|jarler av Huntingdon]], og som engelske jarler var de i alle fall rent formelt underlagt de engelske kongene.<ref>Tilsvarende var de engelske kongene underlagt den franske kongen for de len som de hadde i Frankrike, blant annet [[Normandie]].</ref> Dette avhengighetsforholdet viste seg å bli problematisk, da [[Malcolm III av Skottland|Malcolm Canmore]] som ''konge av Skottland'' to ganger måtte anerkjenne anglo-normannernes overhøyhet etter å ha støttet svogeren [[Edgar Ætheling]]s mislykkede forsøk på å ta den engelske tronen.

[[Fil:Alexander III and Ollamh Rígh.JPG|thumb|right|Kroningen av [[Aleksander III av Skottland|Aleksander III]], avbildet i et manuskript fra middelalderen]]
I [[1263]] havnet [[Norge]] og Skottland i åpen konflikt over de ytre vestlige øyene. Til tross for den store norske flåten som den aldrende kong [[Håkon Håkonsson]] kom over med, ble den eneste betydelige trefningen [[slaget ved Largs]]. Ingen av partene greide imidlertid å avgjøre krigen, og etter slaget trakk den norske kongen seg tilbake til [[Orknøyene]] for vinteren. Her ble han syk og døde. Dette viste at kongene i det fjerne Norge ikke lenger kunne fortsette å holde på kontrollen over de skotske øyene, og [[Magnus Lagabøte]], kong Håkons sønn og arving, gikk inn for en forsoningspolitikk med skottene. I 1266 signerte Magnus [[Perthtraktaten]] hvor han aksepterte skotsk overherredømme over de ytre øyene i vest. 

Bit for bit ble øyhøvdingene politisk integrert med den skotske staten. I [[1284]] var etterkommerne av [[Somerled]] tilstede ved et parlament som ble innkalt av [[Aleksander III av Skottland|Aleksander III]] for å gjøre hans eneste etterkommer [[Margrete av Skottland|Margrete]] til dronning av Skottland. Margrete, kun tre år gammel, var datter av den norske kongen [[Eirik II Magnusson]] gjennom hans skotske dronning. Dette hadde ført Norge inn i en diplomatisk gunstig posisjon i henhold til Skottland. Samtidig ønsket kong [[Edvard I av England]] at hans [[Edvard II av England|sønn]] skulle gifte seg med Margrete, noe som i såfall ville knytte Norge, Skottland og England mer eller mindre fast sammen i en dynastisk, kongelig union. 

Da Aleksander III brått døde i en rideulykke i [[1286]] var lille Margrete i Norge. På reisen over [[Nordsjøen]] i [[1290]] ble Margrete syk, og hun døde senere på Orknøyene kun syv år gammel. Den dynastiske krisen ved hennes død ble begynnelsen [[Den skotske uavhengighetskrig|de skotske krigene for uavhengighet]]. Uten arving til den skotske kronen henvendte skottene seg til England for at Edvard I skulle avgjøre hvem innenfor den skotske adelen som sto nærmest til overta Skottlands trone.

=== Krig med England ===
{{Utdypende|Den skotske uavhengighetskrig}}

[[File:Coronation Chair and Stone of Scone. Anonymous Engraver. Published in A History of England (1855).jpg|thumb|upright|left|alt=En trone gjort av tre som hviler på fire utskårne løver. Under stolen står en stor stein. På høyre side lener et stort sverd som opp mot stolen, på venstre en stor steinplate.|En tegning fra 1800-tallet av den skotske skjebnesteinen. Edvard I av England tok steinen med makt slik at ingen skotsk konge skulle krones på den. Den skotske kroningssteinen forble i [[Westminster]] inntil det ble levert tilbake til Skottland i 1996.]]
[[Johan Balliol]], den skotske adelsmannen med det sterkeste kravet på den skotske kronen, ble skottenes konge den 30. november [[1292]]. [[Robert Bruce, 5. lord av Annandale|Robert Bruce av Annandale]], den med det nest beste kravet, aksepterte motvillig beslutningen. Hans sønnesønn med [[Robert I av Skottland|samme navn]] kom likevel senere til å kreve tronen. I kulissene drev det norske diplomatiet. Den norske kongen Eirik II Magnusson giftet seg på nytt etter at hans skotske dronning døde, og da med [[Isabella Bruce]], søster av sistnevnte Robert Bruce.

For å unngå borgerkrig i avgjørelsen ble [[Edvard I av England]] invitert til å overvære og sikre at Skottland fikk en konge.<ref>Simpson, Grant G. & Stones, E. L. G. (1979): ''Edward I and the Throne of Scotland: An Edition of the Record Sources for the Great Cause'', ISBN 0-19-713308-8</ref> Den engelske kongen grep anledningen til å få Skottland omgjort til et føydalt len underlagt Englands konge, noe Skottland tidligere hadde vært i 15 år fra [[1174]] og fram til [[1189]]. Dette hadde vært noe Edvard lenge hadde ønsket å gjeninnføre, skjønt lovligheten i dette var tvilsom. 

Balliol fikk den tvilsomme ære av å være den aller siste skotske monark som ble kronet på den tradisjonelle «[[Stone of Scone|Skjebnesteinen]]». Kong Edvard behandlet nå Skottland som en vasallstat, og ydmyket og underminerte Balliols autoritet gang på gang. Etter press fra adelen gjorde imidlertid Balliol etterhvert opprør, og arbeidet frem en allianse mellom Skottland, Norge og [[Frankrike]], den såkalte [[Auld-alliansen]]. Balliol valgte deretter å invadere England i [[1296]] og startet således det som ble [[den skotske uavhengighetskrig]]. Skottene tok Stirling og beleiret deretter festningen [[Carlisle]] lengre sør. Edvard slo tilbake ved å  plyndre [[Berwick-upon-Tweed]] og slakte ned de fleste mannlige innbyggerne. Edvard erobret deretter [[Edinburgh]], [[Stirling]] og [[Roxburgh]]. Skottene ble beseiret ved [[Slaget ved Dunbar (1296)|Dunbar]], og Johan Balliol ble avsatt i Stracathro i nærheten av Montrose. Den engelske kongen rev våpenskjoldet av Balliols våpenkjole, noe som siden ga Balliol det lite smigrende tilnavnet «Toom Tabard» (''Tom frakk''). 

[[Fil:William Wallace Statue , Aberdeen2.jpg|thumb|250px|Statue av frihetshelten [[William Wallace]] i [[Aberdeen]].]]
Det påfølgende året gikk skotske opprørere til åpen krig mot de engelske okkupantene. I sør ble skottene ledet av [[William Wallace]], mens [[Andrew Murray]] tok kommandoen i nord. Under deres felles ledelse ble en engelsk hær beseiret i [[slaget ved Stirling Bridge]]. For en kort tid styrte Wallace Skottland på vegne av Johan Balliol (Murray døde kort tid etter slaget av sine sår). Edvard I kom nordover i egen person og beseiret Wallace i [[Slaget ved Falkirk (1298)| slaget ved Falkirk]] i [[1298]]. Wallace greide å slippe unna, men gikk av som riksforstander. I hans sted ble [[John Comyn (røde)|John Comyn]] og [[Robert I av Skottland|Robert Bruce]] utpekt. I [[1305]] havnet Wallace i hendene på engelskmennene, og ble henrettet for forræderi.

Den 10. februar [[1306]] deltok [[Robert I av Skottland|Robert Bruce]], sønnesønn av fordringshaveren til tronen i [[1291]], i mordet på sin viktigste rival John Comyn ved Greyfriars Kirk i [[Dumfries]]. Den 25. mars, mindre enn syv uker etter drapet i Dumfries, ble Bruce kronet til konge. Imidlertid tok Edvards styrker kontroll over Skottland etter å ha nedkjempet den lille hæren til Bruce i [[slaget ved Methven]]. Til tross for nederlaget og at Bruce var blitt [[Ekskommunikasjon|bannlyst]] av pave [[Klemens V]] for drapet på Comyn fikk han stadig flere tilhengere, og med hjelp av ledende adelsmenn som den legendariske [[James Douglas (Svarte-Douglas)|James Douglas]] og jarlen av Moray ble Skottland gjenerobret stykke for stykke. I [[1314]] var Bothwell og Stirling de eneste festningene som fortsatt sto under engelsk kontroll. Edvard I døde i [[1307]], og arvingen [[Edvard II av England]] var ikke laget av samme materiale som faren. Da han sendte en stor hær nordover for å bryte beleiringen av [[Stirling Castle]] møtte han en langt mindre skotsk hær ved [[Slaget ved Bannockburn|Bannockburn]] i [[1314]]. Det engelske nederlaget sikret i praksis skotsk uavhengighet, og den engelske kongen unngikk med nød og neppe å bli tatt til fange 

[[Fil:Robert the Bruce.jpg|thumb|upright|left|[[Robert Bruce]], statue nær Stirling Castle.]]
I [[1320]] la den skotske adelen frem den såkalte [[Arbroath-deklarasjonen av 1320|Arbroath-deklarasjonen]], noe som fikk pave [[Johannes XXII]] til omgjøre den tidligere bannlysningen og til å annullere tidligere bestemmelser om at de skotske kongene skulle underkaste seg Englands konger. Dette gjorde at Skottlands uavhengighet kunne bli anerkjent av de europeiske stormaktene.

[[Skottlands parlament|Det skotske parlamentet]] hadde fra 1200-tallet bestått av adelige og geistlige. I 1326 ble imidlertid alle tre [[Stand (samfunnsklasse)|stender]] representert, da byene ([[burgh]]ene) også fikk sende delegater.

I [[1328]] signerte [[Isabella av Frankrike (1295−1358)|Isabella av Frankrike]] og [[Roger Mortimer, 1. jarl av March|Roger Mortimer av Wigmore]] (på vegne av den umyndige kong [[Edvard III av England]]) [[Edinburgh-Northampton-traktaten]]. Denne anerkjente skotsk uavhengighet under Robert Bruces styre. Dette ble en stor triumf for Bruce, og han har blitt stående i skotsk historie som en av landets store konger.

Fire år etter at Bruce døde i [[1329]] ble Skottland på nytt invadert av engelske tropper under det påskudd å gjeninnsette «den rettmessige kongen» – [[Edvard Balliol]], Johan Balliols sønn, til den skotske tronen. Dette ble startskuddet til den andre skotske uavhengighetskrig. Med engelsk støtte vant Balliol første frem, men han skulle senere møte hardere motstand. Skottene, ledet av [[Andrew Murray (den andre)|Andrew Murray]], lykkes etterhvert å kaste Balliol fra tronen, og da [[hundreårskrigen]] mellom England og Frankrike brøt ut mistet engelskmennene interessen for Skottland. I [[1341]] klarte [[David II av Skottland]], Robert Bruces sønn og arving, å komme seg tilbake til Skottland fra landflyktighet i Frankrike. Balliol oppgav nå kravene til den skotske tronen, og trakk seg tilbake til [[Yorkshire]] hvor han døde i [[1364]].

=== Senmiddelalderen ===
[[Fil:King James I of Scotland.jpg|thumb|left|upright|Kong [[Jakob I av Skottland|Jakob I]] satt 18 år i engelsk fangenskap.]]
Ved Davids uventede død i [[1371]] ble han etterfulgt av den 55 år gamle [[Robert II av Skottland|Robert II]], den første av slekten Stewart (senere stavet [[Huset Stuart|Stuart]], på fransk maner). Roberts krav på tronen var at hans mor var [[Marjorie Bruce]], datter av Robert Bruce. Han ble etterfulgt av i [[1390]] av sin skrantende sønn John, som tok kongsnavnet [[Robert III av Skottland|Robert III]] for å markere avstand til [[Johan Balliol]]. I løpet av Robert IIIs regjeringstid var den egentlige makten i hendene på hans bror [[Robert Stewart, 1. hertug av Albany|Robert, hertug av Albany]]. I [[1396]] ble [[slaget ved North Inch]] utkjempet, med kongen som tilskuer. Dette slaget er kjent som det siste tilfellet i Europa  der man kom frem til en juridisk avgjørelse ved hjelp av tvekamp, en såkalt [[envig]].

Skottlands gamle problemer med England fortsatte. Etter det mistenkelige dødsfallet til kongens eldste sønn, [[David Stewart, hertug av Rothesay|David, hertug av Rothesay]] fryktet kong Robert III for livet for sin yngre sønn [[Jakob I av Skottland|Jakob]]. Kongen fikk Jakob sendt sjøvegen til antatt trygghet i Frankrike i [[1406]], der den mistenkte gjerningsmannen hertugen av Albany ikke kunne nå ham. Dessverre for skottene ble skipet kapret av engelskmennene som holdt Jakob i fangenskap i 18 år mens de krevde løsepenger. Resultatet var at etter kongens død i 1406 styrte hertugen av Albany uforstyrret som regent, og han hadde naturlig nok ingen hast med å betale den store løsesummen på 40&nbsp;000 pund som engelskmennene krevde. Etter at hertugen døde  81 år gammel i [[1420]] gikk makten over til hans sønn Murdoch, som kun klarte å blokkere løslatelsen fram til [[1424]]. 

Jakob I kom til Skottland 32 år gammel med sin engelske brud. Han var fast bestemt på å gjeninnføre lov og orden, og ta et oppgjør med sine fiender. Med hensynsløse bruk av makt reformerte han både det skotske parlamentet og rettsvesenet, og drepte enhver som utfordret hans autoritet, inkludert sin fetter Murdoch. Utenrikspolitisk var et av hans største grep å avskaffe [[Auld-alliansen]] i [[1428]]. Jakobs politikk førte til en langt sterkere sentralmakt enn noen gang tidligere i skotsk historie, men han ble samtidig svært upopulær og endte med å bli myrdet i [[1437]]. Hans sønn [[Jakob II av Skottland|Jakob II]] fortsatte sin fars politikk da han ble myndig i [[1449]]. Kongens politikk med å svekke adelens makt førte spesielt til konflikter med [[Huset Douglas]], som hadde fått en fremstående posisjon i Skottland i Robert Bruces regjeringstid.

Med [[University of St Andrews|Universitetet i St. Andrews]] i [[1413]], [[University of Glasgow|Universitetet i Glasgow]] i [[1450]] og [[University of Aberdeen|Universitetet i Aberdeen]] i [[1495]] fikk Skottland sine tre første universiteter. Sammen med en ny skolelov i 1496 første dette til en markant fremgang i skottenes åndsliv. 

[[Fil:Margaret Tudor - Daniel Mytens - 1620-38.jpg|thumb|upright|Ekteskapet mellom [[Jakob IV av Skottland|Jakob IV]] og engelske [[Margaret Tudor]] fikk politiske konsekvenser for forholdet mellom England og Skottland: ''Foreningen av kronene'' på 1600-tallet.]]
I [[1468]] skjedde den siste store anskaffelsen av landområder da [[Jakob III av Skottland]] giftet seg med [[Margrete av Danmark]]. I den forbindelse mottok Skottland de norske landområdene [[Orknøyene]] og [[Shetland]]søyene som medgift, da danskekongen hadde en anstrengt økonomi. Til tross for den skotske overtagelsen ble ikke forbindelsen til Norge brutt. Norske institusjoner og myndigheter fortsatte delvis å fungere, og norsk var, iallfall på Shetland, både tale- og skriftspråk i relativt lang tid.<ref>Diplomsamlingen: [http://www.ub.uib.no/AVDELING/spes/diplom/1509.htm Diplom fra Shetland datert 24.november 1509]</ref>

Etter at den upopulære og ineffektive Jakob III døde i kamp med egne landsmenn i [[slaget ved Sauchieburn]] i [[1488]] kom sønnen [[Jakob IV av Skottland|Jakob IV]] på tronen. Han fikk gjort slutt på ''[[Lord of the Isles]]''' delvis uavhengige styre, og fikk således ført de vestlige øyene inn under kongelig kontroll for første gang siden de formelt ble skotsk. I [[1503]] giftet hans seg med datteren av [[Henrik VII av England]], [[Margaret Tudor]], noe som la grunnlaget for den senere foreningen av de skotske og engelske kronene. Hans regjeringstid ses ofte på som en periode med et blomstrande skotsk kulturliv, og det var i denne perioden at den europeiske renessansen spredte seg i landet. Jakob IV var det siste skotske kongen som benyttet gælisk, selv om enkelte historikere har hevdet at også hans sønn kunne det.<ref>BBC: [http://www.bbc.co.uk/scotland/history/articles/james_iv/ James IV, King of Scots 1488 – 1513]</ref><ref>[http://www.visitscotland.com/guide/scotland-factfile/scottish-icons/gaelic The Gaelic Language of Scotland – History of Scottish Gaelic]</ref>

[[Fil:JamesV.jpg|thumb|left|upright|Et antagelig samtidig portrett av [[Jakob V av Skottland]].]]
I [[1512]], under en avtale som forlenget [[Auld-alliansen]], fikk alle skotske borgere også fransk statsborgerskap og vice versa. Dette ble ikke opphevet i Frankrike før i [[1903]], har kanskje aldri blitt opphevet i Skottland. Imidlertid fikk Auld-alliansen en langt mer ulykkelig effekt da Jakob IV ble pålagt å invadere England for å støtte franskmennene i krigen mot [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]]. Den skotske invasjonen endte i katastrofe. Skottene ble stoppet i [[slaget ved Flodden Field]], der både kongen, landets fremste menn og {{Nowrap|10 000}} soldater («The Flowers of the Forest» — «Skogens blomster») falt. Det store antallet falne fikk store konsekvenser i hele landet, og Skottland måtte igjen styres av regenter. Sangen ''[[Flowers of the Forest|The Flooers o' the Forest]]'' minnes slaget, og er et ekko av det tidligere episke diktet ''[[Y Gododdin]]'' om en tilsvarende tragedie en gang rundt år 600. Slaget var også det største som noensinne ble utkjempet mellom England og Skottland målt i antall involverte soldater.<ref>Black, Jeremy (red.): ''The Seventy Greatest Battles of All Time''. Thames & Hudson Ltd. 2005. Sidene 95 til 97. ISBN 978-0-500-25125-6.</ref>

[[Jakob V av Skottland|Jakob V]] endelig greide å unnslippe fra regentenes varetekt i 1528 ved moren Margaret Tudors hjelp. Han satte så i gang med å underlegge seg de opprørske høylendere i vest, på samme måte som hans far i sin tid måtte. Jakob giftet seg med den franske adelskvinnen [[Marie de Guise]]. Jakobs tid som monark var en god tid for landet de første årene, men med et nytt nederlag mot engelskmennene i [[slaget ved Solway Moss]] i [[1542]] endte det nok en gang i katastrofe for skottene. Kongen selv hadde ikke deltatt i slaget, men måtte ydmyket trekke seg tilbake til [[Falkland Palace]] hvor han døde to uker senere av feber, kun 30 år gammel. Han etterlot seg én datter, og Skottlands skjebne hvilte nå kun på den seks dager gamle [[Maria Stuart]].