Redigerer Shackleton–Rowett-ekspedisjonen (avsnitt)

== Ekspedisjon ==
=== Reisen sørover ===
[[Fil:South georgia Islands map-no.svg|thumb|250px|[[Sør-Georgia]], ekspedisjonens første subantarktiske stoppested. [[Grytviken]] ligger på nordkysten.]]
«Quest» seilte fra London den 17. september 1921 etter å ha blitt inspisert av kong [[Georg V]].<ref>Huntford (2000), s. 583</ref> Store folkemasser samlet seg langs elvebreddene og på broene for å overvære begivenheten. Marr skrev i sin dagbok at det virket som om «hele London deltok i en sammensvergelse for å gi oss et oppmuntrende farvel».<ref name= Fisher460/>

Shackletons opprinnelige plan var å seile ned til [[Cape Town]] og avlegge de viktigste søratlantiske øyene besøk på veien. Fra Cape Town skulle «Quest» sette kurs mot [[Enderby Land]]-kysten av det antarktiske kontinentet. Der skulle de, straks fartøyet var i isen, utforske kystlinjen i retning [[Coats Land]] i [[Weddellhavet]]. Mot slutten av sommersesongen skulle skipet gå til [[Sør-Georgia]] og deretter returnere til Cape Town for å bli klargjort for en ny sesong i isen.<ref name= Fisher460/> Imidlertid førte skipets dårlige ytelse til at denne planen ikke lot seg gjennomføre. Alvorlige problemer med maskineriet gjorde det nødvendig med en ukes opphold i [[Lisboa]] og ytterligere stopp på Madeira og Kapp Verde-øyene.<ref name= Leif292>Mills, s. 292–93</ref> Disse forsinkelsene, kombinert med «Quest»s langsomme framdrift, førte til at Shackleton bestemte seg for å droppe de planlagte besøkene på de søratlantiske øyene og heller sette kursen mot [[Rio de Janeiro]], der motoren kunne få en grundig overhaling. «Quest» ankom Rio den 22. november 1921.<ref name=Leif292/>

Ekspedisjonen ble værende i Rio i fire uker for overhaling av motoren og utskifting av toppmasten som var blitt skadet.<ref>Wild, s. 44</ref> Dette medførte at det ikke lenger var hensiktsmessig å seile via Cape Town, og Shackleton bestemte i stedet at skipet skulle seile direkte til hvalfangststasjonen [[Grytviken]] på Sør-Georgia.<ref name= Fisher466>Fisher, s. 466–67</ref> Utstyr og forsyninger som hadde blitt sendt til Cape Town måtte avskrives, men Shackleton håpet åpenbart på at erstatninger kunne skaffes tilveie på Sør-Georgia.<ref name=Fisher466/> Han var diffus angående hvilken retning ekspedisjon skulle ta etter Sør-Georgia; Macklin skrev i sin dagbok at «sjefen sier ... helt oppriktig at han ikke vet hva han vil gjøre etter S. Georgia».<ref name= Fisher471>Fisher, s. 471–73</ref><ref>Huntford (2000), s. 588</ref>

=== Shackletons død ===
[[Fil:1989 shackleton-grave hg.jpg|thumb|upright|Shackletons grav]]
Den 17. desember, dagen før «Quest» skulle seile fra Rio, ble Shackleton syk – han kan ha hatt et [[hjerteinfarkt]].<ref>Huntford (2000), s. 587</ref> Macklin ble tilkalt, men Shackleton nektet å bli undersøkt og erklærte seg selv «bedre» neste morgen.<ref name= Fisher471/><ref name="Mills, s. 294">Mills, s. 294</ref> Under den påfølgende reisen til Sør-Georgia var han ifølge sine medpassasjerer uvanlig stillferdig og likegyldig. Han begynte også å drikke champagne hver morgen «for å dempe smertene», noe som stred mot hans normale regel om ikke å tillate alkohol til sjøs.<ref name= Fisher471/> Et kraftig uvær ødela for den planlagte julefeiringen, og et nytt problem med fyrkjelen reduserte framdriften og førte til ekstra belastning for Shackleton.<ref>Fisher, s. 473–76</ref> Nyttårsdagen hadde uværet gitt seg: «Stille og rolig etter stormen – året har startet vennlig for oss», skrev Shackleton i sin dagbok.<ref name= Shackdiary>{{cite web|last = Shackleton|first= Ernest|title= Diary of the ''Quest'' Expedition 1921–22|url= http://www.spri.cam.ac.uk/library/archives/shackleton/articles/1537,3,9.html|publisher= [[Scott Polar Research Institute]]|location= Cambridge|accessdate = 3. desember 2008}}</ref> Den 4. januar 1922 fikk de Sør-Georgia i syne, og sent på morgenen ankret «Quest» opp i Grytviken.

Etter å ha besøkt landstasjonen vendte Shackleton tilbake til skipet, tilsynelatende uthvilt. Han fortalte Frank Wild at de skulle gjennomføre den utsatte julefeiringen dagen etter før han trakk seg tilbake til lugaren sin for å føre dagbok.<ref name="Mills, s. 294"/><ref name= Fisher476>Fisher, s. 476–77</ref> «Lukten av død hval gjennomsyrer alt», skrev han. «Det er et rart og besynderlig sted... En herlig kveld. I den tiltagende skumringen så jeg en ensom stjerne kretse, som en edelsten over bukta».<ref name= Shackdiary/> Senere falt han i søvn og ble overhørt snorkende av McIlroy som nettopp hadde avsluttet vakten sin.<ref name= Fisher476/> Kort etter klokka to natt til 5. januar ble Macklin, som hadde tatt over vakten, tilkalt til Shackletons lugar. Ifølge Macklins dagbok hadde han funnet Shackleton klagende over ryggsmerter og kraftige ansiktssmerter, og han hadde bedt om å få smertestillende medikamenter. I løpet av en kort diskusjon fortalte Macklin sin sjef at han hadde overanstrengt seg og var nødt for å leve et mer normalt liv. Macklin beretter at Shackleton uttalte: «Du ønsker alltid at jeg skal oppgi ting, hva er det jeg burde oppgi?» Macklin repliserte «hovedsakelig alkohol, Sjef, jeg tror ikke den gjør deg godt». Umiddelbart etterpå hadde Shackleton «et veldig kraftig anfall, hvorpå han døde».<ref>Macklins dagbok, sitert av Fisher, s. 477</ref><ref>Huntford (2000), s. 589</ref>

Dødsattesten, som var signert av Macklin, oppgir dødsårsaken til å være «arteriearterom av kransarteriene og hjertesvikt» – det vil si [[hjerteinfarkt]].<ref name= Fisher478/> Senere på morgenen overbrakte Wild, som nå hadde overtatt kommandoen, nyheten til en sjokkert besetning og kunngjorde samtidig at ekspedisjonen ville holde fram.<ref>Wild, s. 66</ref> Liket ble brakt i land for balsamering før det skulle transporteres tilbake til England. Den 19. januar fulgte Leonard Hussey Shackletons lik om bord i et dampskip til [[Montevideo]], men ved ankomst der mottok han en melding fra Lady Shackleton der hun ba om at liket ble gravlagt på Sør-Georgia.<ref name= Fisher478/> Liket ble sendt tilbake sammen med Hussey på et britisk dampskip.<ref name= Fisher478>Fisher, s. 478–81</ref> Den 5. mars ble Shackleton gravlagt på den norske kirkegården i Grytviken. I mellomtiden hadde «Quest» seilt, så Hussey var den eneste av Shackletons venner som var til stede.<ref>Wild, s. 69</ref> Et simpelt kors markerte graven fram til det ble erstattet av en høy granittstøtte seks år senere.<ref>Se Fisher, illustrasjoner s. 480–81</ref>

=== Reisen til isen ===
Som leder måtte Wild først avgjøre hvor ekspedisjonen skulle ta veien. Kerr rapporterte at problemene med fyrkjelen var håndterbare, og etter å ha etterfylt med det som var tilgjengelig av proviant og utstyr på Sør-Georgia, bestemte Wild at de i all hovedsak skulle fortsette etter Shackletons opprinnelige plan. Han ville føre skipet østover til [[Bouvetøya]] og deretter fortsette enda lenger øst, før de vendte sørover for å møte isen nærmest mulig Enderby Land hvor undersøkelsene av kysten ville begynne. Ekspedisjonen skulle også undersøke en «fantomøy» i munningen av Weddellhavet som hadde blitt rapportert av [[James Clark Ross]] i 1842, men ikke observert senere. I siste omgang ville imidlertid framdriften avhenge av vær, isforhold og skipets evne.<ref>Wild, s. 73–75 og 78–79</ref>
[[Fil:Quest Antarctica.png|thumb|300px|«Quest»s rute mellom 3. og 24. februar 1922 som viser forsøk på å trenge gjennom pakkisen.<ref>Basert på Wild, s. 98–137</ref>]]

«Quest» seilte fra Sør-Georgia den 18. januar med kurs for [[Sør-Sandwichøyene]] i sørøst. Det var kraftige [[Havbølger|dønning]]er, slik at det tunglastede fartøyet ofte fikk bølger over [[Rekke (maritim)|reling]]en og dekket fylt med vann.<ref>Wild, s. 82–87</ref> Wild skrev at «Quest» rullet som en tømmerstokk, lakk og krevde jevnlig pumping, forbrukte mye kull og var treg. Alle disse faktorene ledet ham i slutten av januar til å endre planene. Bouvetøya ble ofret til fordel for en sørligere kurs som brakte dem til kanten av pakkisen den 4. februar.<ref>Wild, s. 88–91 og 98</ref>

«Nå kan lille «Quest» virkelig vise hva hun duger til», skrev Wild da fartøyet beveget seg inn i den løse pakkisen.<ref name= Wild98>Wild, s. 98–99</ref> Han bemerket at «Quest» var det minste skipet som noensinne hadde forsøkt å trenge gjennom den tunge, antarktiske isen og spekulerte på andres skjebne. «Vil vi unnslippe, eller vil «Quest» slutte seg til skipene i [[Davy Jones (legende)|Davy Jones' skap]]?»<ref name= Wild98/> I løpet av dagene som fulgte trengte de stadig lenger sørover, og isen begynte å tykne med den fallende temperaturen. Den 12. februar oppnådde de sin sørligste breddegrad ved 69°17'S, og også østligste lengdegrad ved 17°9'Ø, vesentlig før Enderby Land. Etter å ha vurdert tilstanden til [[sjøis]]en, valgte Wild en rask tilbaketrekning mot nord og vest i frykt for å bli innefrosset.<ref>Wild, s. 115–21</ref> Han håpet fremdeles at de skulle kunne forsere den tykke isen og om mulig trenge gjennom til det skjulte landet bakenfor. Den 18. februar vendte han skipet sørover igjen for et nytt forsøk, men heller ikke denne gangen lyktes det å forsere isen.<ref>Wild, s. 132</ref> Den 24. februar, etter at en rekke forsøk hadde mislyktes, satte Wild kursen vestover på tvers av Weddellhavets utløp. Fartøyet skulle forsøke å nå [[Elefantøya]] på [[Sør-Shetlandsøyene]] før ekspedisjonen måtte returnere til Sør-Georgia før vinteren.<ref>Wild, s. 136</ref>

[[Fil:Elephant Island NOAA.jpg|thumb|left|[[Elefantøya]] i 1962]]
Mesteparten av det lange strekket over Weddellhavet foregikk uten spesielle hendelser. Ifølge Macklin kom ikke Wild og Worsley særlig godt overens,<ref>Mills, s. 303</ref> og det var en del misnøye blant besetningen som Wild, ifølge sin egen beretning, håndterte ved å true med «den mest drastiske behandling».<ref>Wild, s. 137–39</ref> Den 12. mars nådde de 64°11'S, 46°4'V, området der Ross i 1842 hadde registrert å ha observert land, men fikk ikke noe land i syne. En dybdemåling viste 2&nbsp;300 favner (4&nbsp;200 meter) som indikerte liten sannsynlighet for at de var i nærheten av land.<ref>Wild, s. 144</ref> Mellom 15. og 21. mars var «Quest» innefrosset i isen, og knappheten på kull ble en stor bekymring. Da skipet kom seg løs, satte Wild kursen direkte mot Elefantøya. Der håpet han at kullageret kunne bli supplert med [[spekk]] fra [[elefantsel]].<ref>Mills, s. 304</ref> Den 25. mars fikk de øya i syne. Wild ønsket om mulig å avlegge Cape Wild et besøk, stedet der Endurance-ekspedisjonen hadde vært strandet, men dårlig vær forhindret dette. De observerte stedet gjennom kikkert og gjenkjente ut de gamle landemerkene, før de gikk i land på vestkysten for å fange elefantsel.<ref name= Leif305>Mills, s. 305</ref> De lyktes med å skaffe nok spekk til å spe på kullet slik at de var i stand til å ankomme Sør-Georgia 6. april etter fordelaktige vindforhold.<ref name= Leif305/>
{{-}}

=== Hjemreise ===
[[Fil:Tristan Map.png|thumb|250px|Kart som viser [[Tristan da Cunha]], [[Inaccessible Island]] og [[Gough Island]] i Sør-Atlanteren]]
«Quest» ble liggende på Sør-Georgia i én måned. Shackletons gamle venner reiste en minnevarde for sin tidligere leder på en odde ved innseilingen til Grytviken.<ref>Fisher, s. 482–83</ref> «Quest» avgikk omsider for Sør-Amerika den 8. mai. Det første anløpet var imidlertid [[Tristan da Cunha]], en avsidesliggende, bebodd øy i Sør-Atlanteren sørvest for Cape Town. Etter en strevsom kryssing av «[[the roaring forties]]», ankom «Quest» øya den 20. mai.<ref name= Leif306/>

I løpet av et fem dager langt opphold gjennomførte ekspedisjonen korte ilandstigninger for å samle vitenskapelige prøver på de små øyene [[Inaccessible Island]], 32 kilometer sørvest for Tristan, og [[Nightingale Island]].<ref>Wild, s. 206–14</ref> Wilds inntrykk etter oppholdet på Tristan var ikke utelukkende positive. Han merket seg den forferdelige skitten og fattigdommen, og skrev om befolkningen: «De er uvitende, nesten fullstendig isolert fra resten av verden, og har fryktelig begrensede fremtidsutsikter».<ref>Wild, s. 207</ref> «Quest» seilte videre til [[Gough Island]], 320 kilometer lenger øst.<ref name= Wild232>Wild, s. 232</ref> Her ble det samlet inn flere geologiske og botaniske prøver.<ref name= Leif306>Mills, s. 306–08</ref> De ankom Cape Town 18. juni, der en entusiastisk folkemengde hilste dem velkommen. Den sørafrikanske statsministeren, [[Jan Smuts]], holdt en offisiell mottakelse for dem, og de ble hedret i middager og lunsjer av lokale organisasjoner.<ref name= Leif306/>

De ble også møtt av Rowetts agent, som ga dem beskjed om å vende hjem til England.<ref>Fisher, s. 483</ref> Wild skrev: «Jeg ville ha likt én sesong til i Enderby-kvadranten... mye kan nok bli utrettet ved å la Cape Town være utgangspunkt og reise avsted tidlig i sesongen».<ref>Wild, s. 287</ref> Den 19. juli forlot de imidlertid Cape Town og seilte nordover. Deres siste anløp var på [[St. Helena]], [[Ascension]] og [[São Vicente (Kapp Verde)|São Vicente]]. Den 16. september, ett år etter avreisen, ankom de [[Plymouth|Plymouth havn]].<ref name="Wild313"/>
{{-}}