Redigerer Selvmord (avsnitt)

== Historie ==
Synet på selvmord har variert gjennom historien og i forskjellige kulturer. Mens [[kristendommen]], [[jødedommen]] og [[islam]] sterkt fordømmer selvmord, var selvmord i [[antikken]] mer akseptert, og blir ofte beskrevet som en heltemodig løsning utført av sterke personligheter. I det gamle [[Hellas]] ble likevel selvmordere begravd på et ensomt sted; som regel ble de brent. Den legemsdel som foretok handlingen, vanligvis [[arm]]en, ble begravd for seg selv langt unna folk. 

[[Gulatingsloven]] og [[Frostatingsloven]] fastslo at selvmord var [[ubotamål]] (en forbrytelse det ikke fantes bot for). Selvmordere ble derfor i det førkristne Norge gravlagt i flomålet, der sjø og land møtes. Kirkefaderen [[Augustin]] (354 – 430) hevdet i sitt verk ''Gudsstaten'' at livet er en gave fra [[Gud]], og at selvmord derfor er en synd nettopp mot Gud. I [[1096]] ble det endelig vedtatt ved kirkemøtet i [[Nîmes]] at selvmordere skulle nektes begravelse i vigslet jord. I [[Magnus Lagabøte]]s landslov, som stod ved makt fra [[1274]] til [[1687]], ble selvmord fremdeles regnet som ubotamål, og i [[Dante]]s ''Inferno'' beskrives selvmordere som dømt til evig vandring i selvødeleggelsens [[skog]]er i det syvende [[helvete]] – vel å merke under [[kjetter]]e og [[morder]]e. I [[opplysningstiden]] ble synet på selvmord gradvis formildet, og i [[1842]] ble det i Norge gitt tillatelse til at selvmordere kunne gravlegges i vigslet jord. Før 1842 forbød lovens § 2-10-4 at en person som «har myrt sig selv med Villie», kunne gravlegges på kirkegården. Loven sa imidlertid ingenting om hvor man skulle gjøre av den døde.<ref>Torgrim Sørnes: ''Ondskap – de henrettede i Norge 1815-1876'' (s. 30), forlaget Schibsted, Oslo 2009, ISBN 978-82-516-2720-7</ref> Forordning av 18. desember [[1767]] gjaldt den som var «kjed af Livet», men ikke klarte å begå selvmord, og i stedet ved å begå et ellers motivløst mord ble dødsdømt og overlot dermed saken til [[bøddel]]en. Slike selvmordsforsøk ble straffet med fengsel på livstid, pisking og brennemerking, årlig offentlig pisking og ydmykelse. Etter at personen var avgått ved en naturlig død, ble kroppen [[halshogging|halshogd]] og lagt på [[steile og hjul]].<ref>Torgrim Sørnes: ''Ondskap – de henrettede i Norge 1815-1876'' (s. 138)</ref>

Fra 1844 kunne selvmorderes formue tilfalle familien, og ikke staten, som tidligere. I 1897 kom [[Emile Durkheim]]s verk ''Selvmordet''. Fra samme år ble forbudet mot jordpåkastelse opphevet i Norge, og i 1902 forbudet mot likpreken over selvmordere. 

I [[Storbritannia]] var selvmordsforsøk frem til 1960 regnet som en forbrytelse. [[Nils Retterstøl]] måtte som ung lege i [[London]] i 1956 utstyre pasienter med erklæringer om at de hadde begått sine selvmordsforsøk som et resultat av psykisk sykdom, og derfor var strafferettslig utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Den siste som ble dømt for selvmordsforsøk i England, var en mann som i 1960 ble idømt to års fengsel – for å ha forsøkt å henge seg i cellen.<ref>Nils Retterstøl: ''Menneskesinnets irrganger'' (s. 180-81), forlaget Millennium, Oslo 1998, ISBN 82-517-8927-3</ref>

Flere asiatiske religioner har godtatt selvmord under visse omstendigheter, blant annet i [[Kina]] og [[Japan]]. Ifølge den strenge, japanske morallæren [[bushidō]] («krigerens vei») er rituelt selvmord, [[seppuku]], også kalt [[harakiri]] («bukskjæring»), bedre enn å leve med vanære. Harakiri er kjent fra [[900-tallet]]. Det er også eksempler på at ofre for [[enkebrenning]] og [[menneskeofring]]er har gått i døden tilsynelatende frivillig, antakelig etter sterkt sosialt press fra samfunnet rundt.