Redigerer Sagalitteratur (avsnitt)

==Stil og tema i sagalitteraturen ==
=== Hardkokt prosa ===
Allerede i ''[[Landnåmabok]]a'', som stort sett er en tørr oppramsing av navn og steder, finnes det trekk fra det som oppfattes som sagastilen ved at teksten brytes av små episoder. Disse er renskårne dramatiske episoder og virkelighetsnære situasjoner. Et sted fortelles det om en sønn som motsatte seg at hans mor, som var enke, giftet seg på nytt ved å slå frieren i hjel. Sønnen av den døde frieren overfaller så denne og dreper ham: «De møttes på Merkrhraun over for Mork ved Helgahvall. Helge var da sammen med to menn; de kom fra Eyrar. Der falt Helge og en av hans menn og en på Teitrs side. De drap gikk like opp.»

[[Fil:Sagaornament01.jpg|left]]Den korte referatstilen er karakterisk for den senere sagalitteraturen. Uten mye utenomsnakk blir handlingen opptegnet i en skarp kontur som forteller hva som skjedde og avslutter med en lakonisk konklusjon. Sagaene tenderer til å lene seg mot det upersonlige, kort og fyndig, utstrakt bruk av underdrivelser (litotes), og uten større forklaring på hvorfor. Forfatteren eller skriveren kommenterer sjelden handlingen eller hvorfor den skjer som gjør. Figurene er ofte kun skisseaktig introdusert. «Der var en mann ved navn...» fulgt av en kort biografi, slektsliste, og de forhold til andre figurene i sagaen, og når intet mer kan sies står det gjerne «...og så var han ute av sagaen.»

Den norrøne litteraturens prosa er uten staffasje, pynt og poetiske vendinger og skiller seg betydelig fra den latinske, kunstferdige prosa på kontinentet. På den motsatte side var skaldenes [[Skaldekvad|kvad]] den norrøne prosaens motsetning: snirklete, omstendelig og talte i koder. Selv i dagens islandske litteratur er det et eiendommelig skarpt skille mellom prosa og poesi, konstaterer den svenske sagaforskeren [[Peter Hallberg]]. Sagaene avviste pynteord. En setning som «Han dro sitt skarpe sverd» vil være fremmed i sagaene som isteden vil skrive «Han dro sverdet. Det var et skarpt våpen.»

Det underfundige og underliggende er derimot ofte nærværende i teksten, stundom også med humoristiske trekk og da kanskje først og fremst i dialogen og den kvikke replikken. I ''[[Njåls saga]]'' er det en episode hvor en bande har omringet huset til [[Gunnar fra Lidarende]] for å drepe ham, og en av dem klatrer opp på huset for å finne ut om han er hjemme. Gjennom takluka får han Gunnars atgeir (en form for spydøks) i maven. Han tumler ned og de andre spør om Gunnar er hjemme. «Det eneste jeg vet», svarer mannen, «er at atgeiren hans var hjemme.» Så faller han død om.

I ''[[Gisle Surssons saga]]'' er det en lakonisk episode hvor en fredløs har drept den ene av to menn som forfulgte ham inn i skogen. Da den overlevende kommer ut av skogen bemerker han til sine venner at det var rent besværlig å bane seg veg mellom trærne. Eller i ''[[Grettes saga|Sagaen om Grette Åsmundsson]]'' når Grettes bror Atle får et spyd gjennom seg og konstaterer saklig at de er blitt ganske populære disse bredbladete spydene før han faller om. Personene i sagaene er en blanding av idealtyper og personer med sterke personlige trekk. I Egils saga blir det lagt vekt på at Egil er spesiell. I noen sagaer har kvinner en viktig rolle, slik som den vakre, men farlige og forføreriske Hallgjerd i Njåls saga.

Sagalitteraturens karakteristiske trekk sett fra et litterært ståsted peker fram mot moderne hardkokt kriminallitteratur. Ikke minst de renskårne setningene til [[Ernest Hemingway]]s romaner befester fiksjonen første regel: «Show it, don't tell it!» (''Vis det, ikke forklar det!'')<ref>Det er den amerikanske forfatter [[Henry James]] (1843–1916) som blir sitert for i 1908 å ha sagt: «Show, don't tell». Tilsvarende slo [[George Orwell]] (1903–1950) fast et tilsvarende prinsipp da han ''Politics and the English Language'' (1946) skrev: «If it is possible to cut a word out, always cut it out.» Fortolket betyr det at de ord som ikke har praktisk nytte kan fjernes.</ref> Sagaenes tilsynelatende enkelhet krever faktisk en mer oppmerksom leser. Ett eneste ord kan ha stor betydning for den videre handling. Tilsvarende ser vi at mange av dagens forfattere uansett genre vender tilbake til sagalitteraturen for å skjerpe og slipe sin litterære stil, eksempelvis [[Roy Jacobsen]].

=== Drømmer og lagnaden ===
[[Fil:Dronning-ragnhilds-drom.jpg|thumb|Dronning Ragnhilds drøm.]]I ''[[Halvdan Svartes saga]]'' lar Snorre Sturlasson dronning [[Ragnhild Sigurdsdatter|Ragnhild]] ha Norges historiens viktigste drøm. «Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var ei klok kvinne,» skriver han. Hun drømte om et stort tre som vokste fra en torn til det strakte seg ut over hele landet og utenfor Norges grenser. Drømmen ble tolket slik at den danner forutsetningen for samtlige av Snorres kongesagaer og er på samme tid hans store selvpålagte oppgave, å vise at [[Halvdan Svarte]]s ætt hadde en særegen kongsrett til Norge.<ref>Sturlasson, Snorre, ''Snorres kongesagaer'', Oslo 1979, side 44: Spådommen går på at Halvdans Svartes slekt skal bli stor, selv om ikke alle medlemmer vil være like store, og de skal herske over Norge.</ref>

De fleste sagaer blir innledet av en spådom om hva som vil skje, gjerne i form av en illevarslende drøm. Drømmen har mer en fortellerteknisk funksjon for å gi historien en ansats enn å åpne for [[Psykoanalyse|psykoanalytisk]] drømmetydning, skjønt det er nok av sagaskikkelser som fortolker drømmene. Drømmene er av den enkle sorten: de forutser død og uhygge, og billedmessig er de ikke mer kompliserte enn at fienden opptrer som et farlig dyr. I ''[[Gunnlaug Ormstunges saga]]'' antyder Torsteins drøm et lengre handlingsforløp, og Torstein har en austmann (nordmann) til å tyde den for seg: «Hvis jeg sier deg drømmen, så skal du tyde, slik den er til.»  Etter at drømmen er blitt fortalt får Torstein tolkningen. «Nå har jeg tydet drømmen, og jeg tenker det vil slå inn.» Torstein misliker tolkningen: «Ille og uvennlig har du rådet drømmen,» svarer han.

Drømmer synes å komme til de som allerede har særlig grunn til å frykte for sin skjebne og drømmene deler denne innsikten med leseren. Det som er spådd om det som skal skje, det vil også skje. Således er drømmene en måte å fremstille skjebnetroen på i kunstnerisk vendinger. Troen på at lagnaden er styrt og satt en gang for alle går som en rød tråd gjennom alle sagaer. Drømmer og skjebne knyttes sammen som to sider av samme sak.

Skjebnetro er ikke gudstro. Det er ikke gudene som griper inn i menneskenes liv. Troen på lagnaden er en hedensk tankegang som bor dypt i menneskene til tross for at de er kristne. [[Kristendommen]] stikker ikke dypt hos sagaenes mennesker. De to trosformene, fortidens [[sed og skikk]] ([[Hedendom|hedenskapen]]) og kristendommen, fulgte hverandre tett, men var likeså vanskelig å forene som kald vann og smeltet bly, slik [[Halldór Laxness]] uttrykte det.<ref>Laxness, Halldór, ''Sjálfsagðir hlutir'', Reykjavik, 1946: side 28. En essaysamling hvor Laxness diskuterer sagaene, tittelen kan oversettes til ''Selvfølgeligheter''.</ref>

Menneskene kan ikke be eller ofre til en himmelsk makt for å unngå skjebnen som er uunngåelig og uhåndgripelig. Sagalitteraturens kalde og objektive handlingsreferat understreker skjebnens etiske grep, men skjebnen er mer [[Fatalisme|fatalistisk]] enn [[Determinisme|deterministisk]]. Innenfor en fastlagt ramme finnes det et lite rom for handling og endring, men når den er endelig, kan man, som nordmannen Gisle i ''[[Gisle Surssons saga]]'', med ro slå fast at «Slik skal det nå være.» I skjebnen ligger det en ''mulighet'' for de som er underlagt den. De er dømt til å gå til grunne, men de har et valg: de kan møte skjebnen ynkelig og handlingslammet, eller gå den i møte med et løftet hode. Hvis det siste velges har han levd opp til sagaens etiske mannsideal: døden er endelig, men ettermælet lever evig.

I vissheten om at man kan møtt døden slik minnet om en selv skal leve kan man, som Gisle Sursson, faktisk finne en frihet og lettelse når de plagsomme drømmer har vist at slutten har kommet. Den siste kampen er da en framvisning av mot og stolthet til å krenke motstandernes ære ved å gjøre det mest mulig vanskelig for dem, hele 14 mann, å ta livet av ham. Når innvollene tyter ut, holder han dem på plass med å stramme til beltet, og kjemper videre på sine knær inntil han er død. Det eneste som teller er ettermælet slik ''[[Håvamål]]'' treffende uttrykte det i verselinje 76:

{| table border="0" cellpadding="8" cellspacing="8" style="border-collapse:collapse"
|'''Norrønt:'''
|'''Norsk oversettelse:'''
|-
|Deyr fé,<br />
deyja frændr,<br /> 
deyr sjalfr it sama,<br />
en orðstírr<br />
deyr aldregi<br />
hveim er sér góðan getr.<br />
|Fe dør,<br />
frender dør,<br />
en selv dør på samme vis;<br />
men ordets glans<br />
skal aldri dø<br />
i ærefult ettermæle.<br />
|-
|}

=== Blodhevn og ære ===
[[Fil:Möðruvallabók f13r.jpg|thumb|Utsnitt fra ''Njåls saga'' i ''[[Möðruvallabók]]'' (AM 132 fol.13r) omtrent år 1350.]]Sagalitteraturen synes å være konsentrert rundt voldelige konflikter, men den dyrket aldri volden for sin egen del. [[Berserk]]er og drapsmenn får liten plass i fortellingene, med unntak av [[Egil Skallagrimson]] som passer dårlig inn i de fleste sammenhenger. Sagaenes hovedpersoner vegrer seg i det lengste for gripe til vold, og når de gjør det er det et spørsmål om menneskelig verdighet. Det norrøne samfunnet både før og etter kristendommen var ikke et rettløst samfunn. Man kunne ta opp urett og uenighet ved tinget og få en dom, men det var ingen rettsinnstans som kunne tvinge dommen igjennom. Det var opp til den enkelte å gjøre dommen gyldig. Loven sa derimot ingenting om hevn. Hevn var styrt av andre, men like fullt rasjonelle prinsipper.

Hederlig adferd krevde at en mann med ære måtte lyse et drap på seg innen tre dager ellers var drapet som mord å betrakte. Drap gjort i ly av mørket, ''náttvíg'' – nattdrap, var æreløst. En slik ærekjær holdning kunne også gi underlige utslag, noe et eksempel fra ''[[Egils saga]]'' viser. Etter å ha vært i [[viking]] og herjet forteller sagaen om at de om natten hadde røvet en gård, men på veg tilbake til skipene sier Egil: «Her har vi stjålet bondens gods uten at han vet noenting om det, – men den skammen vil vi ikke ha sittende på oss! La oss dra tilbake til garden og gjøre saken kjent!» Han drar så tilbake og setter fyr på gården.<ref>«Egils saga», ''Sagaer i utvalg'', Oslo 1995. Side 87-88. ISBN 82-03-17530-9</ref>

Ære er et [[etikk|etisk]] nøkkelord i sagaene som oppleves helt konkret. Sagaenes personer kunne ikke rå over lagnaden, men æren var innenfor hva de kunne gjøre noe med, og således berge ettermælet. Uten ære kunne man ikke eksistere. Sto man seg ikke opp for sin egen ære dømte man ikke bare seg selv, men også hele ætten. I sagaene blir den enkeltes ære utsatt for en rekke prøvelser. I den store og komplekse ''[[Njåls saga]]'' har Gunnar fra Lidarende lenge unngått å slå tilbake mot sine motstandere. Et sted sier han: «Jeg vet ikke om jeg er mindre modig enn andre selv om jeg har vanskeligere enn andre å drepe.»

Den sjeldne selvinnsikten kan minne om kristendommens krav om mildhet og å avstå fra hevn. Men når hans motstandere rir over ham når han er ute på åkeren, og verre, spre ryktet om at han gråt da så skjedde, da har ikke Gunnar lenger noe valg. Han kan ikke leve med skammen. Unnlater han å gjøre gjengjeld er han æreløs og motstanderne har fått rett. Han må dra ut og slå dem i hjel.

=== Kvinner å dø for ===
[[Fil:Gunnhild-egger-sine-sonar.jpg|thumb|300px|left|Mor Gunnhild egger sine sønner, tegning av Christian Krohg i Snoores ''Eiriksønnenes saga''.]]Om mennene unnlot å hevne urett og drap sto det ofte kvinner bak og egget dem. Mange av sagakvinnene oppfordret mennene sine til hevn og drap. Det er mange harde kvinner som opptrer i sagalitteraturen, noe som gjenspeilet den kulturen de sto i. Straks en kvinne var gift tok hun ledelsen over husholdet og bar nøklene i beltet som tegn på sin autoritet. Kvinnene i ''Njåls saga'', et høydepunkt innenfor sagalitteraturen, tar fordeler av denne makten. Bergtora, Njåls hustru, taler fritt om sin maktposisjon: «Jeg er Njåls hustru, og jeg har like mye å si når det gjelder husfolk som ham.»<ref>Halldór Laxness mente i ''Notater om de islandske sagaer'' (1961) at dikteren av Njåls saga «ferdes i en slik høyde at fra den tind han står på, ser man bare de aller høyeste fjell i verdenslitteraturen.»</ref>

Hallgjerd, kona til Gunnar fra Lidarende, er ei stolt, farlig og lunefull kvinne. Gunnar og Njål er venner, men det hindrer ikke Hallgjerd og Bergtora å starte verdenslitteraturens kanskje mest berømte nabokrangel. Kvinnenes uvennskap fører til det ene mannsdrapet etter det andre, hele syv mann må dø for sine kvinner mens deres maktesløse ektemenn, Gunnar og Njål, betaler bot for drapene mens både vennskapet og ættene lider tungt.

I ''[[Laksdøla saga]]'' hisser Gudrun sine brødre til drap ved å beskylde dem for umandighet og ikke å duge til verken ondt eller godt: «Etter den hån og skam som den Kjartan har tilført dere ligger dere og sover...»

Når Hallgjerd får en mann til å dikte niddikt mot Njål, den skjeggløse gubbe, som hun hånlig kaller ham, må Bergtora benytte harde ord overfor sine sønner for å egge dem. Sønnen Skarphedin forsøker å le bort morens beskyldninger, men samme natt drar de ut og dreper niddikteren.

Når Hildegunn viser en kappe fylt med blod til Flose, han som ledet brenningen av Njåls hus, roper han ut i fortvilelse: «Du vil at vi skulle gå til et verk som må bli det verste for oss alle! Og kalde er kvinners råd!» Det er et fåfengt rop, for han vet akkurat hva som skal til.

Kvinner blir beskrevet med få ord i ytre beskrivelser. Isteden er det i handling og dialog at sagaenes kvinner blir framstilt, og da både fargerikt og nyansert. Selv om mange av kvinnene vises som både ærekjære og kalde, problematiske og vanskelige, er ikke dette bildet entydig. Aud i ''Gisle Surssons saga'' står trofast ved sin manns side etter han er blitt lyst fredløs og hjelper ham å skjule seg år etter år helt til han blir drept.

''Njåls saga'' viser også en tilsvarende side med Bergtora når hun velger å brenne inn sammen med sin mann selv om hun blir tilbudt fritt leide. Det er et sammensatt bilde av henne som viser både det gamle patriarkalske kvinneidealet hvor ære og ætt kommer først, men også den kvinne som trofast ærer det ekteskap hun har inngått.

Kanskje en av de mest kampvillige sagakvinnene er Aud i ''Laksdøla saga'' som ønsker seg hevn etter at ektemannen Tord har skilt seg fra henne, men ætten, det vil si hennes brødre, unnlater å stå opp for henne. Da tar hun håndfast grep om hevnen selv. Hun kler seg bukser og rir til mannens gård og hogger ham ned flere ganger med sverd mens han ligger og sover. «Så stakk hun så hardt at sverdet ble stående i senga. Så gikk Aud bort, fant hesten, hoppet på ryggen og red hjem med så gjort.» Etterpå gir brødrene henne anerkjennelse for å ha opprettet æren.<ref>«Laksdøla saga», ''Sagaer i utvalg'', Oslo 1995. Side 380-381. ISBN 82-03-17530-9</ref>