Redigerer Rosshavsgruppen (avsnitt)

=== Depotlegging ===
Arbeidet for den andre sesongen var planlagt i tre trinn. Først måtte alle forsyningene, totalt 1700 kg, fraktes fra Cape Evans til Hut Point.<ref name= "TL148">Tyler-Lewis, s. 148</ref> Disse forsyningene skulle deretter transporteres fra Hut Point til et basedepot ved Minna Bluff. Avslutningsvis skulle det gjennomføres en reise videre sørover for å forsterke depotet ved 80°S og etablere nye ved 81°, 82°, 83° og endelig ved [[Mount Hope]], nær foten av [[Beardmorebreen]] ved 83°30'S.<ref>Tyler-Lewis, s. 145–146</ref>
[[Fil:Mount Hope (Antarctica).jpg|thumb|left|Mount Hope til venstre, stedet for Rosshavsgruppens siste depot.]]

Ni mann fordelt på tre grupper skulle gjennomføre sledeturene. Trinn én med trekking over sjøisen til Hut Point startet 1. september 1915 og pågikk ut måneden uten uhell.<ref name= "TL148"/> Neste trinn, videre transport til Minna Bluff, viste seg å bli mer problematisk med ugunstig vær, en vanskelig barriereoverflate og flere uoverenskomster mellom Mackintosh og Joyce angående metodikk.<ref name= "Bickel94">Bickel, s. 94–111</ref> Nå foretrakk Mackintosh at mennene trakk sledene selv, mens Joyce ville bruke fire spreke hunder. Av de seks hundene som hadde overlevd vinteren, var to drektige og kunne ikke arbeide.<ref>Tyler-Lewis, s. 160</ref> Mackintosh tillot Joyce å fortsette sitt eget løp som leder for en gruppe på seks menn og hunder, mens han selv fortsatte å trekke selv sammen med Wild og Spencer-Smith.<ref name= "Bickel94"/> Metoden til Joyce viste seg å være den mest effektive, både med hensyn til mengden de klarte å frakte og påkjenningen for mennene.<ref name= "TL159">Tyler-Lewis, s. 159</ref> Depotet ved Minna Bluff var komplett 28. desember.<ref name= "TL159"/>

Kort tid etter at hovedturen til Mount Hope hadde startet, 1. januar 1916, medførte en defekt [[primus]] at tre mann returnerte til Cape Evans<ref>Tyler-Lewis, s. 163–164</ref> der de ble gjenforent med Stevens. Forskeren hadde blitt værende igjen på basen for å ta værobservasjoner og holde utkikk etter skipet.<ref>Tyler-Lewis, s. 143–144</ref> De seks gjenværende fortsatte sørover, med Spencer-Smith som raskt ble svakere av den harde trekkingen og Mackintosh som klagde over et vondt kne.<ref>Bickel, s. 124</ref> De kjempet videre og la ut nye depoter, mens de holdt næringsinntaket på et minimum. Hundene fikk imidlertid nok mat etter insistering fra Joyce: «Hundene er vårt eneste håp – våre liv avhenger av dem».<ref>Bickel, s. 138</ref> Spencer-Smith kollapset da de nærmet seg Mount Hope og var ikke i stand til å fortsette.<ref>Tyler-Lewis, s. 171</ref> De andre etterlot ham i et lite telt og fortsatte de siste kilometerne og la ut det siste depotet ved Mount Hope 26. januar 1916. Ernest Wild la igjen et brev til sin bror Frank, som han regnet med var på vei over kontinentet fra Weddellhavet.<ref>Huntford, s. 480</ref>