Redigerer Romersk Britannia (avsnitt)

==Det tredje århundre==

Da Commodus døde begynte en utvikling som etterhvert skulle lede til borgerkrig. Etter Pertinax' korte regjeringstid dukket det opp flere rivaler, blant annet [[Septimius Severus]] og [[Clodius Albinus]]. Sistnevnte var guvernør i [[Storbritannia (øy)|Britannia]] og så ut til å ha pasifisert lokalbefolkningen. Han kontrollerte tre legioner, hvilket gjorde han til en sterk utfordrer i kampen om keisermakten. Severeus valgte å kjøpe hans støtte ved å love ham tittelen ''[[caesar]]'' mot at han støttet Severus i kampen mot [[Pescennius Niger]] i øst. Etter å ha slått Niger snudde Severus og gikk til krig mot Albinus, som på sin side ser ut til å ha ventet dette og dermed var klar til kamp.

Albinus krysset [[Den engelske kanal]] i [[195]]. Året etter kom Severus til Gallia, og de møttes i et slag hvor Severus vant en avgjørende seier. Den britiske guvernøren begikk selvmord, og keiseren beslagla eiendommene til flere av hans støttespillere i Britannia.

Denne hendelsen synliggjorde to store problemer i provinsen. Det ene var at man for å sikre seg mot kelterne måtte ha tre legioner stående i Britannia, noe som gav en ambisiøs guvernør mye makt. Det andre var at dersom man brukte legionene et annet sted, ble provinsen stående uten forsvar. 

Det tradisjonelle synet har vært at samfunnet i det nordlige Britannia kollapset i Albinus' fravær. Cassius Dio forteller at den nye guvernøren, [[Virius Lupus]], måtte kjøpe fred fra [[maetere|maeterne]]. Nyere forskning har vist at det er mer sannsynlig at en relativt stor styrke ble stående igjen i provinsen, og at kaoset derfor ikke var så fullstendig som man har antatt. Uansett ser man at de neste guvernørene alle har utmerket seg i felten, noe som viser at det var behov for dyktige militære ledere i Britannia. I [[207]] rapporterte [[Lucius Alfenus Senecio]] til Roma at britene gjorde opprør og plyndret landet. Han bad om enten forsterkninger eller en keiserlig ekspedisjon, og Severeus valgte det siste til tross for at han da var 62 år gammel. Arkeologiske funn viser at Hadrians mur og fortene sør for muren ble forsterket, og at Severus' ankomst fikk de opprørske stammene til å be om fred. Keiseren var ikke interessert i å gå med på dette uten kamp, antagelig dels for å understreke sin makt og dels for å gi sønnene [[Geta]] og [[Caracalla]] førstehåndserfaring med å styre en provins. 

Keiseren hadde med seg anslagsvis 20&nbsp;000 soldater, og i [[208]] eller [[209]] krysset de muren og marsjerte gjennom det østlige Skottland. Styrken ble stadig utsatt for små geriljaangrep, og det røffe terrenget sakket dem ned. Severus så at han ikke hadde mulighet til å møte kaledonierne på slagmarken. De romerske styrkene nådde elven [[Tay]], hvor man begynte forhandlinger og skrev under en fredsavtale med kaledonierne. Innen [[210]] var keiseren tilbake i [[York]], og grensen lå fortsatt ved Hadrians mur. Severus tok ærestittelen ''Britannicus'', «seierherre over britene». Kort tid etter gjorde maetaene opprør igjen. Caracalla ledet en straffeekspedisjon, men da faren døde neste år reiste han sammen med sin bror til Roma for å sikre seg makten. 

En av Severus' siste handlinger, var å forsøke å løse problemet med at guvernørene i Britannia hadde for stor makt. Han delte provinsen i to, [[Britannia Superior]] og [[Britannia Inferior]] (Øvre og Nedre Britannia). Dette førte til nesten et århundre med fred. Perioden, som kalles «Den lange freden», er dårligere belagt i kildene enn andre perioder i provinsens historie. Arkeologiske undersøkelser har imidlertid vist at det ble flere nedgravde skatter, hvilket tyder på at det allikevel var uro i provinsene. Det ble også bygget en rekke fort, som etterhvert ble kjent som [[sakserkystfortene]], for å få kontroll over problemet med sjørøveri langs kysten. 

I midten av det 3. århundre ble imperiet flere steder invadert eller rystet av opprør, samt at det kom stadig nye tronkrevere. Britannia ser ut til å ha vært blant de provinsene som slapp lettest unna, men kraftig inflasjon gjorde skade på økonomien. I [[259]] gjorde [[Postumus]]' [[Det galliske imperium|galliske imperium]] opprør mot [[Gallienus]]. Britannia var en del av dette utbryterriket inntil [[274]], da [[Aurelian]] gjenforente det med Romerriket. Det var opprør i Britannia i slutten av 270-årene, først da en halvt britisk usurpator ved navn [[Bononus]] gjorde opprør for å slippe straff etter å ha mistet sin flåte ved [[Köln|Colonia]]. Dette opprøret ble slått ned av [[Probus]], men kort tid etter gjorde en guvernør som man ikke kjenner navnet på opprør. Irregulære styrker bestående av [[vandaler]] og [[burgundere]] ble sendt over for å knuse opprøret, antagelig i [[278]]. 

De siste opprørene i provinsen ble ledet av [[Carausius]] og [[Allectus]]. Carausius var kommandant i flåten, antagelig i Den engelske kanal. Han ble anklaget for å ha beholdt bytte som var tatt fra pirater, og keiser [[Maximian]] ga ordre om å henrette ham. I [[286]] utropte han seg til keiser i Britannia og det nordlige Gallia, og fordi keiseren var opptatt med andre opprør fikk han sitte i fred en stund. Først i [[288]] ble en invasjonsstyrke sendt, men den ble slått tilbake. Carausius slo mynt for å vise at han var en legitim keiser, men i [[293]] sendte [[Constantius Chlorus]] en ny styrke. Opprørernes havn ved [[Boulogne-sur-Mer|Boulogne]] ble tatt, og dermed mistet de sin flåtestøtte. Carausius ble myrdet av sin skattmester Allectus, som selv tok makten. Kort tid etter landet [[Asclepiodotus]] ved [[Southampton|Clausentum]] og slo Allectus. 

Constantius reiste selv til London og mottok der seiershyllest. Han valgte å dele opp øya ytterligere, i fire provinser:
*[[Maxima Caesariensis]] (fra Britannia Superior)
*[[Britannia Prima]] (fra Britannia Superior)
*[[Flavia Caesariensis]] (fra Britannia Inferior)
*[[Britannia Secunda]] (fra Britannia Inferior)