Redigerer Romantikken (musikk) (avsnitt)

===Symfonier===
{{Listen|
|filnavn=MYA Symphony Orchestra- Symphonie Fantastique IV Marche au supplice.webm
|tittel= Berliz: ''Symphonie Fantastique'' «IV. Marsjen til skafottet» (4:43)
|beskrivelse=Midwest Young Artists Symphonic Orchestra
|pos=left}}
[[Bilde:Berlioz young.jpg|miniatyr|[[Hector Berlioz]] forandret symfonien i en mer romantisk retning med programmusikk.{{Byline|type=Malt av|Émile Signol}}]]Selv om det var et beskjedent antall symfonier skrevet under Beethovens storhetstid, utover de skrevet av Beethoven selv, hadde Schubert nye tanker om symfonier. Ved å beholde  symfoniens oppbygning fra Haydns tid, men heller eksperimentere med klang, instrumentering og sterk kontrast, satte Schubert sitt preg på symfoniene. Særlig var den niende symfonien, den «store», svært spesiell. Det som gjorde den annerledes var at den utviklet seg i form og innhold, den er vanskelig å tolke og Schubert benyttet seg i stor grad av treblåserinstrumenter og messingblåsere i en tid der strykere fortsatt dominerte orkesteret sterkt.<ref>Side 275, ''The Larousse Encyclopedia of Music'', av Geoffrey Handley (red.), London 1971 (opptrykk 1974)</ref>

I romantikken var det imidlertid særlig [[Hector Berlioz]] som forandret symfonien. Allerede i sin første symfoni, ''[[Symphonie fantastique]]'', hadde Berlioz en klar programmatisk idé bak verket. Berlioz lot symfonien følge en fortelling, der en ung gutt svermer for en kvinne, sannsynligvis inspirert av hans egne følelser for den britiske skuespilleren Harriet Smithson.<ref name="sekstreni">Side 639, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Et knep han brukte, var det han kalte en ''idée fixe'', i dette tilfellet en melodi som ble forandret slik det passet hovedpersonens humør og situasjon.<ref name="sekstreni" /> Symfonien inkluderte et program der Berlioz beskrev følelsene sine for at publikum bedre skulle forstå symfonien. Slik ble ''Symphonie fantastique'' et svært godt eksempel på programmusikk. Han benyttet også instrumenter for å gjenskape følelser og situasjoner, i tillegg til gjennomgangsmelodien. Harpen symboliserte et ball, strykere med sordin drømmeaktige opplevelser, engelsk horn en gjeter med sauer og skarptromme og cymaler marsjen til skafottet.<ref>Side 639-41, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Hans neste symfoni, ''Harold en Italie'', var basert på [[Lord Byron]]s ''Childe Harold's Pilgrimage'', og dermed var allerede historien kjent for de fleste. Senere symfonier av Berlioz inkluderte blant annet historien om Romeo og Julie.

Om franske Berlioz symboliserte den nytyske retning, var den tyske komponisten Felix Mendelssohn et eksempel på den klassisistiske retningen. Mendelssohn var ikke bare klassisistisk, det vil si mindre revolusjonær romantisk, men han var også nærmere den absolutte musikken. Slik var han motstykket til Berlioz. Mendelssohns musikk hadde fra tidlig av kontrapunkt og fuge, og det var kanskje passende nok han som introduserte [[Johann Sebastian Bach]] til et romantisk publikum fra 1829 av, fremført i en mer romantisk språkdrakt.<ref>Side 49-50, Einstein</ref> Mendelssohns mer voksne symfonier hadde klassisistiske trekk, om enn også han beveget seg i retning den sterke romantiske bevegelsen.<ref>Side 160, Nesheim</ref> Han hadde også et friere forhold til den formalistiske oppdelingen fra Joseph Haydn.<ref>Side 68, Einstein</ref> Mendelssohns symfonier var ikke helt absolutte. Han lot seg inspirere av [[Martin Luther]]s «[[Vår Gud han er så fast en borg]]» til sin reformasjonssymfoni, og han lot seg også inspirere av naturen slik Beethoven gjorde i den 6. symfonien. Imidlertid var Mendelssohn langt unna den detaljerte programmatiske symfonien til Berlioz.<ref>Side 642, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Robert Schumann debuterte langt senere med symfonier enn Berlioz og Mendelssohn. Hans første symfoni ble fullført i våren 1841, men den neste kom kort tid etter. Schumann lånte mye fra sine lieder og pianokonserter. Den første var full av rytmisk energi, mens den andre (senere omskrevet og gjort om til den fjerde symfonien) var bundet sammen lik en sangsyklus med sakte introduksjon til samtlige fire satser. I tillegg lekte Schumann seg med temaet i stedet for å introdusere variasjoner, slik at det ble enklere for lyttere å følge med på utviklingen. Sammen med Mendelssohn dannet Schumann musikkonservatoriet i [[Leipzig]], og han brukte Mendelssohn som dirigent på sine symfonier, før han selv tok over. Hans senere symfonier er preget av at han hadde en større forståelse av klangmuligheter etter å ha vært dirigent.<ref>Side 161-62, Nesheim</ref> Schumann var nærmere Mendelssohn i symfoniutvikling enn han var Berlioz, men lå enda nærmere Schubert. Alle de fire hadde med sin eksperimentering med instrumenter og klang, en fremoverskuende og programmatisk eller en absolutt og tilbakeskuende stil og en flørt med teknikker fra lieder og pianokonserter, begynt å få symfoniene ut av skyggen til Beethoven.<ref>Side 644-645, Burkholder, Grout, Palisca</ref>