Redigerer Rettsstat (avsnitt)

== Rettssikkerhet ==
{{utdypende artikkel|Rettssikkerhet}}
[[Fil:Final ruling in Fahmi al Assani habeas petition.pdf|thumb|Kjennelse etter [[habeas corpus]]-begjæring fra innsatt i [[Guantánamobukten fangeleir]].]]
Det viktigste vernet den enkelte borger har, er [[rettssikkerhet]]en. Denne skal ikke bare beskytte borgeren, men også sikre han/ henne de rettigheter han/ hun har krav på etter loven. Legalitetsprinsippet er med på å sikre borgeren en stor grad av forutsigbarhet, idet borgeren aldri behøver å være på vakt mot overgrep eller avgjørelser som hun, ettersom det ikke finnes grunnlag for dem i rettsreglene, ikke forventer.

Viktig er det også at borgeren føler en generell trygghet, sikres sin rett til eiendom og at hun kan være trygg på å «høste der hun har sådd». Dersom noen urettmessig skulle komme til å forgripe seg på henne, ta fra henne noe hun eier eller stjele fortjenesten av hennes arbeid, kan hun være trygg på at rettshåndheveren vil gripe inn og gjenopprette orden, hele tiden i henhold til rettsreglene.

Samtidig skal den kriminelles rettssikkerhet ivaretas. Vedkommende skal sikres et anstendig avhør, rett til advokat, en hensynsfull og rask prosess, og en rettferdig rettergang. Dette kalles også for prosessuell rettssikkerhet.

Videre ivaretas rettssikkerheten ved at følgende fire prinsipper legges til grunn ved gjennomføring av selve rettssaken:

* Prinsippet om kontradiksjon: At den tiltalte rett til å vite hva han/hun er tiltalt for, å se alle bevis og relevante dokumenter, å uttale seg, å hele tide kjenne motpartens anførsler og å kunne opponere mot disse. 

* Prinsippet om bevisumiddelbarhet: At parter og vitner skal forklare seg direkte for den dømmende rett og at andre bevis blir ført direkte for denne. At retten ikke skal legge vekt på andre forhold enn de umiddelbare bevis.

* Prinsippet om uskyldspresumpsjon: At enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist. 

* Prinsippet om muntlighet: At bevismateriale som skal fremføres for den dømmende rett har en overveiende muntlig form.  At tekniske bevis skal forklares og beskrives muntlig.

Ved dom beskyttes vedkommende også av den materielle rettssikkerhet, som sier at de beslutninger som retten treffer, ikke kan stride mot Grunnloven, andre lover, eventuelle internasjonale konvensjoner som landet er forpliktet av, eller andre ulovfestede prinsipper.

Dessuten skal den tiltalte være sikret likhet for loven. Vedkommendes rase, etnisitet, kjønn og sosiale stilling skal aldri være faktorer som på usaklig vis tillegges betydning ved dommerens avgjørelse.

Rettssikkerhet er et begrep innenfor rettsstaten som innebærer blant annet at den offentlige [[makt]] blir utøvd med hjemmel i [[rettsregel|lov]] og at det finnes [[konstitusjon]]elle garantier som setter grenser for [[stat]]ens maktbruk. Et viktig prinsipp er at ingen kan fengsles uten lovlig grunn og at ingen heller kan straffes uten først ha fått prøvd saken sin for en [[domstol]]. Ingen lover kan gis tilbakevirkende kraft.

Rettssikkerhet er en del av det mer omfattende ''rettsvern'' som tilkommer alle borgere i en stat hvor lovgivningen også beskytter den enkeltes rettigheter mot inngrep fra andre borgere og staten. Mens ''rettsvern'' viser til den allmenne beskyttelsen lovverket gir borgerne i forskjellige sammenhenger, handler ''rettssikkerhet'' mer spesifikt om de garantier borgeren har for en lovregulert, rimelig og rettferdig prosess – inkludert etterforskning og rettergang – i tilfelle det rettes anklager mot ham/henne for en forbrytelse.

Derfor er de såkalte ''[[habeas corpus]]''-bestemmelsene avgjørende for rettssikkerheten. Disse bestemmelsenes formål er å sikre borgerne mot vilkårlig fengsling. De fastsetter at den som fengsles mistenkt for straffbare forhold, har rett til å kreve saken vurdert av en domstol, som innen kort tid må avgjøre om den fengslede skal løslates eller ikke. Dette prinsippet er innarbeidet i de fleste europeiske lands lovgivning.

I [[folkerett]]en er bestemmelser som skal vareta rettssikkerheten nedfelt i [[Den europeiske menneskerettskonvensjon]] av 1950, og i [[FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter|Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter]] av 1966. Bestemmelser i den nasjonale lovgivning er gjerne basert på, eller søkt bragt i overensstemmelse med, bestemmelsene i disse og andre menneskerettskonvensjoner.