Redigerer Rettsoppgjør etter holocaust (avsnitt)

====Vest-Tyskland====
[[Fil:Richard Baer, Josef Mengele, Rudolf Hoess, Auschwitz. Album Höcker.jpg|miniatyr|SS-offiserer slapper av på «Solahütte», feriested utenfor [[Auschwitz]]. [[Richard Baer]] (til venstre) var den siste kommandanten i Auschwitz, han døde i vesttysk varetekt i 1963 noen måneder før saken kom opp. [[Josef Mengele]] (i midten) drev medisinske eksperimenter på de internerte, han ble aldri stilt til ansvar. [[Rudolf Höß]] (til høyre) ble dømt og henrettet i Polen. Foto fra [[Höcker-albumet]] som omhandler livet til offiserer og annet personell i Auschwitz. Fotografen var Baers adjutant og albumet dukket opp i 2007.<ref>{{Kilde avis|tittel=Nazis on retreat: the SS holiday camp near Auschwitz – in pictures|url=https://www.theguardian.com/books/gallery/2016/nov/22/nazis-retreat-ss-holiday-hut-auschwitz-pictures-mengele-photographs|avis=The Guardian|dato=2016-11-22|besøksdato=2020-03-07|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Captions by William|etternavn=Ryan|side=|sitat=In 2007 the album was donated, anonymously, to the United States Holocaust Memorial Museum. Where it spent the intervening 60 years is unclear, but one can see why the museum was interested in the photographs. What is disconcerting about them is the contrast between how relaxed the SS appear and what was happening at the camp.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=1944: Die entspannte Freizeit der Massenmörder|url=https://www.welt.de/kultur/article1199238/Die-entspannte-Freizeit-der-Massenmoerder.html|avis=DIE WELT|dato=2007-09-20|besøksdato=2020-03-07|fornavn=Sven Felix|etternavn=Kellerhoff|side=|sitat=Höcker hat, wie oft in seiner Dienstzeit als engster Mitarbeiter von SS-Sturmbannführer Richard Baer in Auschwitz, seine private Kamera dabei – und macht Erinnerungsfotos.}}</ref>]]

[[Vest-Tyskland|Vesttyske]] domstoler la til grunn at det var [[Grundgesetz|grunnlovsstridig]] å dømme etter nye lover ifølge paragraf 103. Domstolene insisterte på å følge den tyske straffeloven av 1871 som fortsatt gjaldt under [[Det tredje riket]] da holocaust pågikk. Tiltaler mindre enn mord var foreldet i 1960 og det ble dermed betraktelig vanskeligere å tiltale og dømme noen for deltakelse i holocaust etter 1960: Det var ikke nok å bevise at personen hadde drept en person eller flere tusen. Domfellelse for mord (tysk: ''Mord'') i motsetning til ''Totschlag'' krevde både at selve drapet måtte bevises og at gjerningspersonen hadde en «blodtørstig» sinnstilstand ved at motivet var seksuelt, grådighet, spesielt ondskapsfullt (''grausam'') eller gjort for å skjule en annen kriminell handling. Tysk høyesterett hadde definert blodtørst som «unaturlig glede ved å drepe». Ondskapsfullt drap ble også definert subjektivt ved at gjerningsmannen på en kaldblodig og nådeløs måte påførte særlig smerte.<ref name="Meier" /><ref name="Goda" /><ref name="Pendas2000" /> 

Fordi drapene under holocaust i stor utstrekning ble utført systematisk og byråkratisk konkluderte tyske domstoler som regel med at kriteriet «kaldblodig og nådeløs» ikke var oppfylt. Dersom blodtørst ikke kunne bevises (selv om gjerningspersonen forsto at handlingen var ulovlig), så ville dommen være relativt mild. Vesttyske domstoler gjenvant sin juridiske autonomi fra okkupasjonsmaktene fra 1950 til 1955. De sluttet da å dømme for [[forbrytelser mot menneskeheten]] slik de tidligere var forpliktet til ifølge [[Det allierte kontrollrådet]]s lov nummer 10 og gikk over til å behandle sakene som vanlige mord etter tysk straffelov (tysk: ''Strafgesetzbuch'') av 1871. Ved [[Auschwitzprosessen i Frankfurt|Auschwitzprosessene i Frankfurt]] definerte domstolen de tiltalte som medvirkende gjerningspersoner og ikke som hovedpersoner, noe som ga relativt milde dommer.<ref name="Meier" /><ref name="Goda" /><ref name="Pendas2000" />{{efn|The relevance of this distinction is twofold. First, after ''Totschlag'' fell under the statute of limitations in 1960, prosecutors were required to demonstrate that any given Nazi crime met the criteria for ''Mord'' in order to bring an indictment. As a result, it became considerably more difficult to indict Nazi criminals after 1960, since it was no longer enough simply to demonstrate that they had killed another human being or even that they had killed thousands; the prosecutor also had to prove that it was a specific kind of killing. While it is impossible to give the exact number of potential Nazi killers who could not be brought to trial as a consequence of this distinction, the former Director of the Central Office of the State Justice Ministries for the Investigation of National Socialist Crimes of Violence, Adalbert Riickerl, estimates that it was "considerable."<ref name="Pendas2000" />{{rp|408}}}}

[[Fil:Generalstaatsanwalt Fritz Bauer.jpg|miniatyr|[[Fritz Bauer (jurist)|Fritz Bauer]] (1903-1968) var statsadvokat i Hessen og innledet der blant annet Auschwitzprosessene i 1963. Under krigen bodde han i Danmark og [[Redningen av de danske jødene|flyktet i 1943 til Sverige]] hvor han ble [[Willy Brandt]]s medarbeider.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/nyheter/mannen-som-forfulgte-ss-fra-auschwitz/61193369|tittel=Mannen som forfulgte SS fra Auschwitz|besøksdato=2021-04-03|dato=2014-09-08|fornavn=Asbjørn|etternavn=Svarstad|språk=no|verk=dagbladet.no}}</ref> Han medvirket til at [[Adolf Eichmann]] ble funnet i Argentina.]]

===== Medvirkning =====
Tysk lov skjelnet mellom gjerningsperson (''Täterschaft'') og medvirkning (''Gehilfe''). For gjerningsperson ved mord var livstid i fengsel obligatorisk, mens de som medvirket kunne få en mild straff avhengig av formildende omstendigheter. I rettsoppgjør etter krigen benyttet dommerne alltid denne muligheten til lav straff for de som medvirket til drap. Domstolen hadde som utgangspunkt at det var rettferdig at medvirkning skulle gi mindre straff enn hovedgjerningsperson. I tillegg kan en generell motvilje mot rettsoppgjøret ha medvirket til milde straffer.<ref name="Pendas2000" /> 

Den tyske høyesteretts såkalte Staschinski-kjennelse innebar at medvirkning forekommer når personen bør samarbeider eller hjelper til som et verktøy for en utenforstående vilje. Den tiltaltes subjektive tilstand i gjerningsøyeblikket ville dermed være avgjørende. En konsekvens av Staschinski-kjennelsen var at tjenestemenn på lavere nivå ofte bare ble dømt for medvirkning.<ref name="Pendas2000" />

===== Jurisdiksjon =====
Etter tysk lov hadde tyske domstoler jurisdiksjon dersom (1) forbrytelsen var begått på tysk territorium eller (2) gjerningspersonen var bosatt på tysk territorium. Fordi de aller fleste forbrytelsene under holocaust ble begått utenfor selve Tyskland etterforsket tyske myndigheter bare saker der det var kjent at den antatte gjerningspersonen var bosatt i landet. I 1950-årene innebar dette i praksis at den vesttyske påtalemakten innledet sak bare etter initiativ fra privatpersoner som kjente til den mistenktes oppholdssted ([[Bernhard Fischer-Schweder]] er det mest kjente tilfellet). Påtalemakten hadde ikke noen tilskyndelse til å lete etter mistenkte med ukjent oppholdssted og i mange tilfeller unnlot påtalemakten å gjøre noe selv når de fikk kjennskap til en mistenkt.<ref name="Pendas" /> 

[[Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen|Sentralkontoret for etterforskning]] i Ludwigsburg skulle etter planen driver systematisk etterforskning uavhengig av initiativ fra private. Overgang til en mer systematisk tilnærming skjedde etter påtrykk fra noen nøkkelpersoner (særlig [[Ernst Müller-Meiningen]] junior som var redaktør i den liberale ''[[Süddeutsche Zeitung]]'') og etter utenrikspolitisk press særlig fra [[DDR]]. DDR brukte den ufullstendige vesttyske rettsforfølgelsen til propagandaformål. Den østtyske kampanjen som ble innledet i mai 1957 gjorde vesttyskerne oppmerksomme på hvor mange dommere fra nazitiden som fortsatt tjenestegjorde. Ifølge Pendas var Sentralkontoret til å begynne svært underfinansiert og opprettelsen av Sentralkontoret kan tjent som et alibi. Sentralkontoret utviklet seg til et effektivt etterforskningsorgan særlig drevet frem av nøkkelpersoner som [[Erwin Schule]]. [[Fritz Bauer (jurist)|Fritz Bauer]], statsadvokat i delstaten [[Hessen]], spilte også en viktig rolle for at etterforskningen tok seg markert opp i 1960-årene.<ref name="Pendas" />

===== Gjerningspersonenes motiv =====
Statsadvokaten i [[Hessen]], Fritz Bauer, var drivkraften bake Auschwitzprosessen i Frankfurt i 1960-årene. Han mente at det fantes fire hovedtyper forbrytere fra nazitiden:<ref name="Pendas2000" />
# Overbeviste eller troende nazister (tysk: ''Gläubige'')
# Formalister som mente at man måtte gjøre sin plikt uavhengig av formål
# Opportunister som kynisk brukte ideologien til å tjene egne interesser
# «Verktøy» som handler mot bedre vitende og tjener som verktøy for de tre første gruppene
Til forskjell fra [[Daniel Goldhagen]] som mener at alle gjerningsmenn handlet ut fra samme grunnleggende motiv og ideologi, mente Bauer at gjerningsmennene ikke kunne settes i samme bås. Bortsett fra at alle var effektive drapsmenn, mente Bauer at forskjellen mellom disse fire gruppene var avgjørende og med juridiske implikasjoner. Dersom de handlet fra ulike motiver, men produserte samme resultat, kunne de prinsipielt sett betraktes som helt utskiftbare ledd uten ansvar for egne handlinger. Bauer mente at rådende juridisk praksis ikke strakk til i behandlingen av arven etter nazitiden.<ref name="Pendas2000" /> 

Det var betydelig debatt om prinsippet at gjerningsmennene skyld skulle vurderes utfra deres sinnstilstand var egnet til å fange særtrekkene ved holocaust. Den tyske strafferettseksperten [[Claus Roxin]] mente at strafferetten ikke var egnet til å håndtere statlig organisert massemord. Roxin mente at det måtte utvides til å omfatte «herredømme over viljen gjennom et administrativt maktapparat» (engelsk oversettelse: ''mastery over the will by virtue of an organizational power apparatus''). Bauer og Roxin hadde liten innflytelse på domstolenes praksis i mesteparten av etterkrigstiden. Størst innflytelse hadde de som mente at forbrytelser under nazistene måtte behandles som vanlige kriminelle handlinger der den enkelte gjerningsmanns motiver måtte bevises.<ref name="Pendas2000" />