Redigerer RMS «Titanic»s forlis (avsnitt)

=== Forberedelse til evakuering (00.05–00.45) ===
[[Fil:Port's lifeboats on Titanic.jpg|thumb|[[RMS «Titanic»]] var utstyrt med 16 livbåter og fire klappbåter med rom til cirka 1200 personer, men det var rundt 2200 personer ombord.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=23}} Til tross for at dette var et betydelig problem, var livbåtkapasiteten høyere enn den daværende loven krevde.]]

15. april klokken 00.05 ga kaptein [[Edward J. Smith]] ordre om å klargjøre livbåtene og samle passasjerer og mannskap.{{Sfn|Ballard|1998|p=229}} Han ba fjerdestyrmannen [[Joseph Boxhall]] om å fastslå skipets posisjon, og telegrafistene om å sende ut nødsignalet [[CQD]] («All stations: distress.»), et tidligere britisk morsesignal for fare.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}} Posisjonen ble imidlertid feilaktig beregnet til vestsiden av et isbelte; derfor kom unnsetningsskipene til en posisjon cirka {{Konverter|13,5|nmi|km mi}} fra «Titanic».{{Sfn|Ballard|1987|p=199}}{{Sfn|Bartlett|2011|p=120}} Postrommet, sju meter over [[kjøl]]en, tok inn så mye sjøvann at postsekkene begynte å flyte omkring,{{Sfn|Ballard|1998|p=229}}. Mange av passasjerene var motvillige til å bli vekket og samlet. De nektet å tro at det hadde oppstått et problem og de foretrakk varmen inne framfor den kalde vinterluften. De ble imidlertid ikke fortalt at skipet sank, selv om noen av dem hadde merket at skipet krenget.{{Sfn|Barczewski|2006|p=20}} Rundt klokken 00.15 begynte lugartjenerne å beordre passasjerene til å ta på seg redningsvester,{{Sfn|Bartlett|2011|p=126}} men mange passasjerer tok det som en spøk.{{Sfn|Barczewski|2006|p=20}} Noen begynte kort tid senere å spille fotball med isbitene som lå strødd utover fordekket.{{Sfn|Bartlett|2011|p=116}}

Det var forskjeller i hvordan vekkingen foregikk, avhengig av hvilken klasse man reiste på; lugartjenerne på første klasse hadde bare ansvaret for noen få lugarer, mens de som hadde ansvaret for passasjerene på andre og tredje klasse måtte ha kontroll over et større antall. Lugartjenerne på andre og tredje klasse rakk bare å slå opp dørene og informere om at passasjerene måtte ta på seg redningsvest og komme opp på dekk øyeblikkelig. {{Sfn|Bartlett|2011|p=121}}

{{Lytte
 | filnavn     = RMS Titanic distress signal simulated as morse code.wav
 | tittel        = Nødsignalet sendt av «Titanic»s telegrafister
 | beskrivelse  = Nødsignalet sendt av skipets to telegrafister, [[Harold Bride]] og [[Jack Phillips]]. «[[SOS]] SOS [[CQD]] CQD - MGY Vi synker raskt. Passasjerene blir sendt i livbåtene. MGY»
 | pos      = right
}}

Etter å ha forsøkt CQD i 20 minutter, foreslo telegrafist [[Harold Bride]] å bruke det nye nødsignalet [[SOS]], siden det «kanskje er vår siste sjanse til å bruke det». Dette var ikke historiens første SOS, men en av de første gangene det ble tatt i bruk. I beskjeden skrev de også MGY, som var det offisielle [[kallesignal]]et for «Titanic»s radiorom.<ref name="MGY" group="R" /> De fikk kontaktet en rekke skip, som ilte mot «Titanic»s beregnede posisjon. De fleste skipene var dog fem timer unna.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}} Det nærmeste skipet de fikk kontakt med – klokken 00.25 – var [[RMS «Carpathia»]], som var på vei fra New York til Fiume i [[Østerrike-Ungarn]] (i dag [[Rijeka]] i [[Kroatia]]).{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}}{{Sfn|Butler|1998|p=156}} «Carpathia» endret straks kursen mot «Titanic», men var {{Konverter|58|nmi}} unna.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}}{{Sfn|Butler|1998|p=98}} Selv med maksimumsfart på {{Konverter|17|kn|mph km/h}} ville det ta rundt fire timer før hun kunne ankomme ulykkesstedet.{{Sfn|Butler|1998|p=113}}

[[SS «Californian»]] var mye nærmere, og hadde varslet «Titanic» om is bare noen få timer tidligere. Fordi han var bekymret for å bli sittende fast i et belte med drivis, valgte «Californian»s kaptein [[Stanley Lord]] klokken 22.00 å stanse for kvelden, og vente til neste dag med å finne veien gjennom isbeltet.{{Sfn|Butler|1998|p=159}} Skipets eneste telegrafist, Cyril Evans, skrudde av utstyret sitt og gikk til sengs klokken 23.30, kun ti minutter før «Titanic» kolliderte med isfjellet.{{Sfn|Butler|1998|p=161}} På «Californian»s bro sto tredjestyrmannen Charles Groves, som så et stort fartøy på styrbord side, {{Konverter|10|to|12|mi|abbr=on}} unna. Fartøyet svingte plutselig mot babord, og stoppet opp rett etterpå.{{Sfn|Butler|1998|p=160}} Litt over en time senere så andrestyrmannen Herbert Stone fem hvite [[nødbluss|bluss]] som gikk av over skipet. Han kontaktet kapteinen, da han var usikker på blussets betydning.{{Sfn|Butler|1998|p=162}} Kaptein Lord gjorde ikke noe ut av det, mens Stone mente at noe måtte være galt.{{Sfn|Butler|1998|p=163}} Flere av passasjerene ombord på «Titanic» har senere påstått at de skimtet skipslanterner i horisonten mens «Titanic» sank.<ref name="Abelseth" group="R" />{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=27}} Selv om det aldri ble fastslått, er det fortsatt bred enighet om at dette måtte ha vært «Californian».{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=114}}

Det var vanskelig å høre over støyen av damp under høytrykk som ble ventilert fra kjelerommene nedenunder i «Titanic». [[Lawrence Beesley]], en overlevde fra forliset, beskrev lyden som «et bulder og hvesing av luft;{{Sfn|Ballard|1998|s=24}} hvis man ser for seg 20 lokomotiver som blåser ut damp, ville man kunne få en idé av den ubehagelige lyden som møtte oss da vi gikk ut på dekk.»{{Sfn|Beesley|1960|pp=32–3}} Støyen var så kraftig at mannskapet måtte bruke håndsignaler for å kommunisere med hverandre.{{Sfn|Bartlett|2011|p=124}}

[[Fil:EJ Smith2.jpg|thumb|left|[[RMS «Titanic»|«Titanic»s]] kaptein [[Edward J. Smith]], fotografert i 1911. Han hadde jobbet med sjøfart i fire tiår da han ble kaptein, og hadde tidligere vært kaptein på [[RMS «Olympic»]], hvorfra han ble overført til kaptein på «Titanic».{{Sfn|Bartlett|2011|pp=43–4}}]]

Skipet hadde 16 livbåter og fire klappbåter{{Sfn|Barczewski|2006|p=20}} – delvis sammenleggbare båter – med plass til cirka 1200 personer, mens det var rundt 2200 ombord.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=23}} Livbåtene var laget av tre og hang i [[davit]]er: åtte på styrbord side og åtte på babord.{{Sfn|Barczewski|2006|p=20}} Klappbåtene var konstruert med trebunn og sider av [[lerret]],{{Sfn|Barczewski|2006|p=20}} og var lagt sammen opp ned med sidene brettet innover.{{Sfn|Lord|1987|p=90}} For å kunne låre disse båtene måtte de bæres til davitene.{{Sfn|Lord|1987|p=90}} To av dem var plassert under trebåtene, mens de to andre lå på toppen av styrmennenes oppholdsrom.{{Sfn|Barczewski|2006|p=21}} De veide flere tonn og måtte bæres ned til båtdekket.{{Sfn|Bartlett|2011|p=123}}

Livbåtene kunne gjennomsnittlig romme 68 personer hver, til sammen bare halvparten av alle som var ombord. «Titanic» var designet for å kunne bære opptil 68 livbåter.{{Sfn|Hutchings|de Kerbrech|2011|p=112}} I nødstilfeller på denne tiden, var livbåtene tenkt for å frakte mennesker over til nærliggende fartøy som kunne gi assistanse.{{Sfn|Hutchings|de Kerbrech|2011|p=116}}{{Efn|Et tilfelle som illustrerte dette skjedde mens «Titanic» var under konstruksjon. Passasjerskipet RMS «Republic» ble involvert i en kollisjon og sank som følge av dette. Til tross for at hun ikke hadde nok livbåter til alle ombord, ble alle ombord reddet fordi skipet holdt seg flytende lenge nok til at passasjerene kunne fraktes til et nærliggende fartøy.{{Sfn|Chirnside|2004|p=29}}}} Det var derfor vanlig at passasjerskip hadde mindre livbåtkapasitet enn det som var nødvendig for å få plass til alle ombord.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=109}} 33 av 39 britiske passasjerskip på over {{Konverter|10000|LT|t}} på denne tiden hadde ikke nok livbåter til antallet personer de var sertifisert til å frakte.{{Sfn|Bartlett|2011|p=30}} [[White Star Line]] ønsket lange promenadedekk med uforstyrret utsikt til havet, mens livbåtene forstyrret utsikten.{{Sfn|Marshall|1912|p=141}} Til tross for at antallet livbåter på «Titanic» var svært utilstrekkelig, hadde hun likevel mer enn den daværende loven krevde.

Kaptein Smith innså at selv om livbåtene ble fylt til sin fulle kapasitet, ville minst tusen personer bli igjen på skipet idet hun gikk ned, med liten sjanse for å bli reddet.{{Sfn|Ballard|1987|p=22}} Da Smith begynte å forstå omfanget av det som skjedde, viste han seg å være ubesluttsom. Han ba ikke om en generell evakuering, beordret ikke [[dekksoffiser]]erne til å låre livbåtene, organiserte ikke mannskapet tilstrekkelig, holdt tilbake viktige opplysninger for offiserer og besetningsmedlemmer, og ga noen ganger tvetydige og upraktiske ordre. Til og med noen besetningsmedlemmer på broen var lenge uvitende om at skipet var i ferd med å synke; fjerdestyrmannen Boxhall fant det ikke ut før 01.15, så vidt en time før skipet forsvant under havoverflaten,{{Sfn|Butler|1998|pp=250–2}} mens kvartermester George Rowe var så uvitende om situasjonen at han måtte ha en telefonsamtale med broen for å spørre om hvorfor han nettopp hadde sett en livbåt seile forbi.{{Sfn|Bartlett|2011|p=106}} Smith opplyste ikke styrmennene om at det var for få livbåter til alle ombord. Han hjalp ikke til med låringen, og gjorde tilsynelatende ingen forsøk på å sjekke om ordrene hans ble fulgt.{{Sfn|Butler|1998|pp=250–2}}{{Sfn|Cox|1999|pp=50–2}}

Mannskapet var uforberedt på nødssituasjonen. Kun én livbåtøvelse hadde vært gjennomført da skipet lå til kai i [[Southampton]] i april 1912. Det var en overfladisk øvelse: to livbåter ble låret, hver bemannet med en [[skipsoffiser]] og fire menn som rodde rundt i kaiområdet i noen minutter før de vendte tilbake til skipet. Livbåtene skulle i utgangspunktet være utstyrt med førstehjelpsutstyr og nødproviant, men det ble senere funnet ut at det var for lite av dette i båtene på ulykkestidspunktet.{{Sfn|Mowbray|1912|p=279}} Verken livbåt- eller brannøvelser hadde blitt gjennomført etter at skipet forlot Southampton 10. april.{{Sfn|Mowbray|1912|p=279}} En livbåtøvelse hadde imidlertid blitt planlagt søndag morgen før «Titanic» forliste, men kaptein Smith hadde avlyst den av ukjente grunner.{{Sfn|Aldridge|2008|p=47}}

[[Fil:Titanic surviving officers.jpg|thumb|300px|De fire overlevende [[Styrmann|styrmennene]] på [[RMS «Titanic»]]. Bak fra venstre: femtestyrmann [[Harold Lowe]], andrestyrmann [[Charles Lightoller]] og fjerdestyrmann [[Joseph Boxhall]]. Sittende foran: tredjestyrmann [[Herbert Pitman]]. Alle fire var blant de viktigste vitnene for de to [[havarikommisjon]]ene som etterforsket forliset.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}}]]

Rundt klokken 00.20, 40 minutter etter kollisjonen, begynte passasjerene å gå i livbåtene. Andrestyrmannen [[Charles Lightoller]] hadde ansvaret for livbåtene på babord side, mens førstestyrmannen [[William McMaster Murdoch]] hadde ansvaret for de på styrbord side.{{Sfn|Ballard|1998|s=24}}{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}} Styrmennene tolket evakueringsinstruksen på hver sin måte; Lightoller tok den bokstavelig som «''kun'' kvinner og barn», mens Murdoch tolket den som at «kvinner og barn skulle ''først''».{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}} Lightoller låret dermed livbåter med ledige seter om det ikke var flere kvinner og barn til stede, mens Murdoch tillot noen menn å komme ombord hvis ingen kvinner eller barn var i nærheten.{{Sfn|Barczewski|2006|p=21}}{{Sfn|Ballard|1998|s=27}} De ulike fremgangsmåtene gjorde utslag i oversikten over overlevende og omkomne.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}} Det ble først og fremst reddet langt flere på styrbord enn på babord side. For det andre var det 48 ektepar ombord som reiste på første klasse. Av disse ble 23 kvinner enker ved å følge sine ektemenn mot babord side, mens seks kvinner ble enker ved å gå på styrbord side.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}} I tillegg til dette fikk kun fem menn fra første klasse plass i en livbåt på babord side, mens 45 menn – inkludert to private tjenere – kom seg ombord i en livbåt på styrbord side.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}}

Ingen av styrmennene visste hvor mange mennesker livbåtene kunne bære, og begge var forsiktige og tok med få personer.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}} OM livbåtene hadde blitt brukt til sin fulle kapasitet på 68 mennesker i hver, ville 500 flere mennesker ha blitt reddet; istedenfor ble hundrevis, mesteparten menn, forlatt ombord.{{Sfn|Bartlett|2011|p=124}}{{Sfn|Cox|1999|p=52}}

Nedenunder på tredje klasse, ble det stor redsel og forvirring, og mange av passasjerene hadde ennå ikke klart å komme seg på dekk. Mange nådde halvdekket akterut, hvor passasjerene på tredje klasse skulle oppholde seg, mens noen virret rundt på fremre brønndekk.{{Sfn|Ballard|1998|s=24}} De få som hadde kommet til båtdekket hadde enten omgått hindringene mellom første- og tredje klasse, eller slått dem istykker.{{Sfn|Ballard|1998|s=24}} På båtdekket hadde passasjerene på første klasse imidlertid fremdeles ikke forstått alvoret i situasjonen. I den første timen etter kollisjonen var det få som var villige til å gå ombord i livbåtene, og styrmennene som hadde ansvaret, syntes det var vanskelig å overtale passasjerene.{{Sfn|Ballard|1998|s=24}} Millionæren [[John Jacob Astor IV|John Jacob Astor]] sa: «Vi er tryggere her enn i den lille båten.»{{Sfn|Lord|1976|pp=73–4}} Noen av passasjerene nektet blankt å gå ombord. Rederieier for White Star Line, [[J. Bruce Ismay]], forsto hva som var i ferd med å skje, og oppfordret passasjerer og mannskap på styrbord dekk til å evakuere. En del kvinner, kjærestepar og single menn ble etterhvert overtalt til å evakuere i livbåt nr. 7 på styrbord side, som ville bli den første båten til å bli låret.{{Sfn|Lord|1976|pp=73–4}}{{Sfn|Ballard|1998|s=24}}