Redigerer Røde Kors (avsnitt)

=== Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger ===
====Historie====
[[Fil:Henry_Davison.jpg|miniatyr|[[Henry Davison]], grunnlegger av Røde Kors-ligaen <br />(Bilde fra: [http://www.redcross.int www.redcross.int] {{Wayback|url=http://www.redcross.int/ |date=20070812092039 }})]]

I 1919 møttes representanter fra de nasjonale foreningene i Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan og USA i Paris for å grunnlegge [[Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger|den internasjonale Røde Kors ligaen]]. Originalideen kom fra det amerikanske Røde Kors' leder [[Henry Davidson]]. Denne utvidelsen økte Røde Kors’ aktiviteter ut over ICRCs oppgave; å tilby hjelp i katastrofer som ikke var relatert til krig. For eksempel menneskeskapte naturkatastrofer. Det amerikanske Røde Kors hadde allerede en historie i å tilby hjelp ved slike katastrofer, helt siden grunnleggelsen.

Dannelsen av en liga som en ny internasjonal Røde Kors organisasjon ved siden av ICRC ble ikke helt uten strid av flere grunner. ICRC var bekymret for en mulig rivalisering mellom de to avdelingene. Grunnleggelsen av ligaen ble sett på som et forsøk på å underminere lederskapet i ICRC og å gradvis overføre oppgaver og kompetanse til en multilateral organisasjon. I tillegg var alle medlemmene av ligaen nasjonale foreninger fra landene i [[Trippelententen]] eller fra samarbeidspartnere i Ententen. De originale vedtektene til ligaen fra mai i 1919 inneholdt videre reguleringer som ga de fem foreningene som deltok i dannelsen en spesiell status. Takket være innsats fra Henry P Davidson ble også retten til å ekskludere, på permanent basis, de nasjonale foreningene fra [[Trippelalliansen]] ([[sentralmaktene]]); Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Tyrkia. Og i tillegg den nasjonale foreningen i [[Russland]]. Disse reglene stred mot Røde Kors' prinsipper om universalitet og enhet; nok en situasjon som ble en bekymring for ICRC.

Det første hjelpeoppdraget som ble organisert av ligaen av hjelp til ofrene av nød og påfølgende [[tyfus]] i Polen. Bare fem år etter grunnleggelsen hadde ligaen allerede appellert til 47 land om hjelp til oppdrag i 34 land en ganske klar indikasjon på at det var behov for slikt Røde Kors-arbeid. Totalt kom summen opp i 685 millioner sveitserfranc, disse ble brukt til å distribuere nødhjelp til ofrene i Russland, Tyskland og Albania; [[jordskjelv]] i [[Chile]], [[Perserriket|Persia]], [[Japan]], [[Colombia]], [[Ecuador]], [[Costa Rica]] og [[Tyrkia]]; og flyktningstrøm i [[Hellas]] og Tyrkia. Den første store nødhjelpsoperasjonen ble satt i gang etter jordskjelvet i Japan i 1923 der 200&nbsp;000 ble drept og utallige av de overlevende var såret og uten husly. Takket være ligaens koordinering mottok den nasjonale foreningen i Japan varer verd ca. 100 millioner amerikanske dollar, samlet inn av søsterorganisasjonene. Et annen viktig arbeidsfelt ble også skapt av Ligaen; opprettelsen av ungdomsforeninger i de nasjonale foreningene.

[[Fil:Timbre_Turquie_Croissant_rouge_1928.jpg|miniatyr|venstre|Frimerke fra Tyrkia til støtte for Røde Kors, 1928]]

En felles operasjon av ICRC og ligaen i [[den russiske borgerkrigen]] fra [[1917]] til [[1922]] var første gang bevegelsen var involvert i en nasjonal konflikt. Fortsatt uten mandat fra Genève-konvensjonene. Ligaen, med støtte fra mer enn 25 nasjonale foreninger, organiserte nødhjelpsoppdrag og distribusjon av mat og annet nødhjelpsmateriell til den delen av sivilbefolkningen som ble rammet av sult og sykdom. ICRC jobbet sammen med det russiske Røde Kors og senere sammen med foreningen i [[Sovjetunionen]] og var stadig nøye med å ivareta ICRCs nøytralitet. I 1928 ble «Det Internasjonale Råd» grunnlagt for å koordinere samarbeid mellom ICRC og Ligaen, en oppgave som senere ble tatt over av «standing commision». Samme år ble det vedtatt felles vedtekter for bevegelsen, som definerte ICRCs og Ligaens spesifikke roller innad i organisasjonen.

Under [[den andre italiensk-abessinske krig]] mellom [[Etiopia]] og [[Italia]] fra [[1935]] til [[1936]] bidro ligaen med nødhjelp til en verdi av ca. 1,7 millioner sveitser franc. På grunn av at [[fascisme|fascistregimet]] i Italia under [[Benito Mussolini|Mussolini]] nektet ethvert samarbeid med Røde Kors ble disse varene kun levert til Etiopia. Under denne krigen ble et estimert antall på 29 personer drept under beskyttelse av Røde Kors symbolet. De fleste som en følge av angrep av den italienske hæren. Under [[den spanske borgerkrig]] fra [[1936]] til [[1939]] jobbet ICRC og ligaen nok en gang sammen med støtte fra 41 nasjonale foreninger. I 1939, under starten av andre verdenskrig, flyttet ligaen hovedkvarteret fra Paris til Genève for å benytte seg av Sveits' nøytralitet. 

[[Fil:Friedensnobelpreis-1963.jpg|miniatyr|Fredsprisutdelingen i 1963; Fra venstre Kong Olav, ICRCs President Leopold Boissier, Ligaens formann Johan A. MacAuley<br />(Bilde fra: [http://www.redcross.int www.redcross.int] {{Wayback|url=http://www.redcross.int/ |date=20070812092039 }})]]

I [[1952]] ble vedtektene fra 1928 revidert for første gang. Og [[avkolonisering]]en fra [[1960]] til [[1970]] førte til en økning i antall nasjonale Røde Kors og Røde Halvmåneforeninger. Ved slutten av [[1960-årene|1960-tallet]] var det mer enn 100 foreninger rundt om i verden. 10. desember [[1963]] mottok ligaen og ICRC [[Nobels fredspris]]. Ligaen fikk nytt navn i [[1983]] og ble hetende «Røde Kors og Røde Halvmåne-ligaen» for å ivareta den økende andelen av nasjonale foreninger som opererte under Røde Halvmåne symbolet. Tre år senere ble Røde Kors' prinsipper tatt inn i vedtektene. Navnet ble endret igjen i [[1991]] til dagens [[Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger]]. I 1997 signerte ICRC og forbundet [[Sevilla-avtalen]] noe som utdypet ansvaret til begge organisasjonene innad i bevegelsen. I 2004 startet forbundet den største operasjonen gjennom tidene etter [[Jordskjelvet i Indiahavet 2004]], også kjent som [[tsunami]]en i Sørøst-Asia. Mer enn 22&nbsp;000 frivillige har gjennom 40 nasjonale foreninger arbeidet med å bringe mat, husly og drev med forebygging av epidemier til de utallige ofrene.

====Forbundets presidenter====

I 2001 ble Don Juan Manuel Suárez Del Toro Rivero valgt til president av forbundet. Visepresidenter er René Rhinow og, som representanter fra de forskjellige verdensdelene, Robert Barnes (Canada), Murli S. Deora (India), Mamdouh Gabr (Egypt) and Massimo Barra (Italia).

Tidligere presidenter (inntil 1977 kalt formann):

* 1919–1922: [[Henry Davison]] (USA)
* 1922–1935: John Barton Payne (USA)
* 1935–1938: Cary T. Grayson (USA)
* 1938–1944: Norman Davis (USA)
* 1944–1945: Jean de Muralt (Sveits)
* 1945–1950: Basil O'Connor (USA)
* 1950–1959: Emil Sandstrom (Sverige)
* 1959–1965: John MacAulay (Canada)
* 1965–1977: Jose Barroso (Mexico)
* 1977–1981: Adetunji Adefarasin (Nigeria)
* 1981–1987: Enrique de la Mata (Spania)
* 1987–1997: Mario Enrique Villarroel Lander (Venezuela)
* 1997–2001: [[Astrid Nøklebye Heiberg]] (Norge)
* 2001–2009: Juan Manuel Suárez del Toro Rivero(Spania)