Redigerer Pompeius (avsnitt)

== Fra konfrontasjon til krig ==
[[Fil:Pompejus modified.png|left|thumb|150px|Portrett av Pompeius.]]
I 54 f.Kr. døde Julia, Cæsars eneste datter og Pompeius' hustru, i barsel sammen med sitt barn. Pompeius og Cæsar delte sorg og kondolanser, men samtidig brøt hennes død deres familietilknytning.<ref>Holland, ''Rubicon'', s. 287</ref> Det påfølgende året lot den aldrende hærføreren Crassus sammen med sin sønn Publius og det meste av hæren lurt i en felle av [[Partia|partiere]] ved [[Slaget ved Carrhae|Carrhæ]], og det ble et av de mest knusende nederlag i romersk militærhistorie. Cæsar, ikke Pompeius, var nå Romas største nye general og den skrøpelige balansen mellom dem var truet. Offentlig engstelse flommet over; rykter sirkulerte at Pompeius ville bli tilbudt diktatur for å gjeninnføre lov og orden.

Cæsar søkte en ny ekteskapsallianse med Pompeius og tilbød sin grandniese [[Octavia Minor]] (søster av den framtidige enehersker [[Augustus]]). Denne gangen avviste Pompeius forslaget. I 52 f.Kr. giftet han seg med [[Cornelia Metella]], den meget unge enken etter Crassus' sønn Publius, og datter av [[Quintus Caecilius Metellus Pius Scipio Nasica|Caecilius Metellus Scipio]], en av Cæsars fremste fiender. Pompeius var i drift tilbake til [[optimatene]]. Det kan bli antatt at de tenkte på ham som den minste av to onder.

I det samme året ble [[Publius Clodius]] myrdet. Da hans tilhengere brente ned senatshuset i hevn, appellerte senatet til Pompeius. Han reagerte som forventet med hensynsløs effektivitet. Cicero, som forsvarte den anklagede morderen [[Titus Annius Milo]], ble så rystet av [[Forum Romanum|forumet]] fylt med bevæpnete soldater at han ikke var i stand til å fullføre sitt forsvar.

Straks orden var gjenopprettet unngikk senatet og Cato å tilby Pompeius diktaturet – det framkalte minner om Sulla og hans blodige proskripsjoner. Isteden gjorde de ham til enekonsul; det ga ham gjennomgripende, men dog begrenset makt. En diktator kunne ikke bli straffet etter loven for de tiltak han gjennomføre, men en enekonsul kunne.

Mens Cæsar bekjempet gallerhøvdingen [[Vercingetorix]] i Gallia, fortsatte Pompeius med lovgivende agenda for Roma. Dets detaljer antydet en skjult allianse med Cæsars fiender: blant hans ulike juridiske og militære reformer var en lov som tillot retrospektiv forfølgelse for valgbestikkelser. Cæsars allierte tolket ganske riktig dette som en trussel mot Cæsar straks hans kommando i Gallia var over. Pompeius forbød også Cæsar å inneha konsulembetet ''in absentia'' selv om det hadde vært tillatt under det tidligere lovverket.

Det synes å være en alvorlig trussel mot Cæsars planer straks hans tid i Gallia hadde gått ut. Til sist, i 51 f.Kr., var Pompeius mer likefrem; Cæsar ville ikke få tillatelse til å stille som konsul om han ikke først oppløste sin hær. Det ville naturligvis etterlate Cæsar forsvarsløs overfor sine fiender. Som Cicero med tristhet noterte, Pompeius hadde blitt svekket med alderen; usikkerhet, frykt for Cæsar og en kjede med valgte redskaper for et kranglende oligarki av optimater. Den kommende konflikten synes uunngåelig.<ref>Flere historikere har foreslått at Pompeius var, tross alt, politisk uoppmerksom på det faktum at opitmatene, inkludert Cato, kun brukte ham mot Cæsar slik at de kunne kvitte seg med ham straks Cæsar var ødelagt.</ref>