Redigerer Piktere (avsnitt)

=== Romerriket: Mons Graupius ===
[[Fil:Statue of Agricola at Bath cropped.png|thumb|upright|Statue av Agricola i [[Bath]], England.]]
Etter noen innledende forsøk invaderte [[Romerriket]] ved keiser [[Claudius]] i år [[43]] e.Kr. og provinsen [[Romersk Britannia]] ble formelt opprettet, men det tok romerne rundt førti år med gradvis framgang for å få total kontroll. Ved år [[79]] var hele nåværende [[England]] og [[Wales]] erobret, kun den nordlige delen lå igjen. For romerne var det ukjente landet ''terrae incognitae'' befolket av ville, grusomme [[barbar]]ere. I henhold til romerske kilder var det tre stammer i det skotske lavlandet; ''[[votadiniene]]'' i øst i [[Lothian]], ''[[Novantae og Selgovae|novantae]]re'' i sørvest ([[Dumfries]] og [[Galloway]]), og mellom disse [[selgovae]]re, men lenger nord lå det ytterligere stammer, blant annet de som Tacitus refererte kollektivt til som ''caledonii'', [[kaledoniere]].

I år [[80]] dro den romerske guvernøren [[Gnaeus Julius Agricola|Julius Agricola]] på et omfattende felttog nordover. Med seg hadde han sin svigersønn [[Tacitus]], som i år [[98]] skulle utgi sin beretning om felttoget i boken ''Livet til Agricola''. Antagelig hadde stammene i nord lenge hørt om romerne, blant annet fra [[britonere]] i landflyktighet, men de kunne neppe forestille seg den romerske krigsmaskinens velde. Agricola sendte niende legion opp mot votadiniene, mens tyvende legion bevegde seg på vestsiden av [[Annandale, Skottland|Annandale]] til de møttes ved [[Firth of Forth]] og marsjerte opp til [[Firth of Tay]]. Ved år 82 var novantaene underlagt, avtaler og allianser var blitt inngått og det romerske grepet festet med å bygge en rekke festninger mellom [[Clyde]] og [[Forth]].

Agricola overvintret i [[Tay]] med tre legioner, og om våren fortsatte hæren videre nordover, overmannet alle innfødte bosetninger og bygde en rekke midlertidige [[borg]]er. Agricolas strategi var å tvinge kaledonierne til åpen kamp. De ulike stammene samlet seg under én leder, [[Calgacus]] (muligens avledet fra et gæliske ordet ''calgath'' som betyr «sverdmann»), og som i Tacitus’ litterære [[retorikk]] ga følgende tale til sine menn før [[slaget ved Mons Graupius]]: ''«...om deres fiende har rikdom, har de grådighet; om han er fattig, er de ambisiøse; verken Øst eller Vest kan stagge deres appetitt… Å plyndre, slakte, stjele – disse tingene som de feilaktig kaller et ‘imperium’: de skaper en ørken og kaller det for fred!»''<ref>Magnusson, Magnus (2000): ''The Story of Nation'', New York. Side 18.</ref>

Det deltok hele 15&nbsp;000 av de innfødte ved Mons Graupius i henhold til romerske kilder, noe som sannsynligvis er en grov overdrivelse for å fremheve den romerske hærens tapperhet. [[Tacitus]] ga grunnene til kaledoniernes nederlag: til tross for én valgt leder kjempet de nordlige stammene hver for seg uten disiplin under tallrike høvdinger, og benyttet stridsvogner for å skremme motstanderen. Deres nedslakting og knusende nederlag var gitt, men selv om kaledonierne ble beseiret var de ikke knekt. Agricolas tid som guvernør var snart ute og han ble kalt tilbake til [[Roma]]. Det ble intet nytt romersk forsøk på å ta høylandet. I år [[87]] begynte de å trekke seg tilbake, konstant angrepet av de lokale stammene, og ved år [[105]] hadde romerne trukket forsvarslinjen mellom [[Solway Firth|Solway]] og [[Tyne (Skottland)|Tyne]].