Redigerer Peter Andreas Munch (avsnitt)

== Munch og samtiden ==
[[Fil:P. A. Munch 1862.png|thumb|P.A. Munch (1862)]]
=== Rasjonalisme og romantikk ===
Som student deltok Munch i den såkalte «intelligensen» sammen med vennene [[Anton Martin Schweigaard|Schweigaard]] og [[Johan Sebastian Welhaven|Welhaven]], og delte mange av deres politiske synspunkter, for eksempel forsvaret for [[embetsmannsstaten]], nemlig at styret av staten skulle være forbeholdt et opplyst [[byråkrati]]. Samtidig var han gjennom sin gjerning som historiker med på å legge grunnlaget for den demokratiske ideologien som skulle slå igjennom senere i århundret, fordi han ved å legge så stor vekt på «folkets» historie ga gode argumenter for dem som ville legge «folkeviljen» til grunn for statsstyret. Munch er derfor blitt fremhevet som en overgangsfigur i norsk kulturhistorie.<ref name="akselvoll" /> [[Moltke Moe]] har i sin studie ''Det nationale gjennembrud og dets mænd'' fremhevet Munchs betydning for [[nasjonalromantikken]]s gjennombrudd ved midten av 1800-tallet. Det var i ''Det norske Folks Historie'' dikterne [[Bjørnstjerne Bjørnson]] og [[Henrik Ibsen]] hentet inspirasjon til de historiske skuespillene sine, for eksempel ''[[Hærmendene paa Helgeland]]'' og ''[[Kongs-Emnerne]]''.

=== Skandinavisme og pangermanisme ===
Munch leverte gjennom hele sitt voksne liv bidrag til avisene, først og fremst bokanmeldelser. I de begivenhetsrike årene 1848 og 1849 var han medarbeider i opposisjonsavisen ''[[Morgenbladet]]'', og fikk dermed anledning til å uttale seg om samtidens politiske spørsmål. Ved utbruddet av [[den første slesvigske krig]] i 1848 krevde han at Norge og Sverige skulle gå med i krigen på Danmarks side. Han hadde likevel klare forbehold når det gjaldt [[skandinavisme]]n. Munch var tilhenger av nordisk kulturelt og vitenskapelig samarbeid, men den politiske skandinavismen avviste han, ettersom dette ville utgjøre en fare for den norske [[nasjonalitet]]en. I stedet for skandinavismen foretrakk Munch [[pangermanisme]]n, en allianse mellom de nordiske statene og Tyskland.<ref name="seip" /> Munchs pangermanisme, hans antiskandinavisme og striden med de danske historikerne om innvandringsteorien og «norsk» eller «nordisk» kultur, førte til at han ble betraktet med en viss mistro i Danmark, særlig blant de [[nasjonalliberale]].

=== Språkdebatten ===
Munch leverte sitt første bidrag til 1800-tallets norske språkdebatt i 1832, da han skrev artikkelen «Norsk Sprogreformation». Han avviste her at det eksisterende skriftspråket (dansk) kunne «fornorskes», slik [[Henrik Wergeland]] hadde foreslått, og foreslo selv at et nytt norsk skriftspråk burde bygge på en norsk dialekt som lå nært opp til [[norrønt]].<ref name="torp-vikør-120" /> På 1850-tallet gikk han i rette med [[Knud Knudsen]] da denne på ny fremsatte forslag om fornorsking av skriftspråket.<ref name="torp-vikør-122" /> Munch mente at det gjeldende skriftspråket i Norge var dansk, bare talespråket var egentlig norsk. Knudsens forslag ville bare føre til at skriftspråket ble et «kunstspråk».<ref name="seip" />

Da [[Ivar Aasen]] trådte frem med sine undersøkelser av norske dialekter, fikk han en god støtte i Munch. Han ønsket at Aasen skulle legge det nye skriftspråket sitt nærmere opp til norrønt, selv om Munch ikke egentlig ønsket at det eksisterende skriftspråket skulle erstattes med noe annet.<ref name="torp-vikør-143" />