Redigerer Perserkrigene (avsnitt)

==De neste ti årene i Hellas==
Den politiske situasjonen i Hellas endret seg ikke betydelig i de ti årene som fulgte seieren ved Marathon. [[Aleksander I av Makedonia]], sønn av Amyntas, er antatt å ha erklært seg uavhengig fra Persia og deltok i de [[olympiske leker]]. <!--Der løp han stadion, hovedgrenen i lekene. Da hans konkurrenter stilte spørsmålstegn vedrørende hans greske nasjonalitet – for de antikke olympiske lekene var kun åpne for grekere av rent blod – beviste han det og havnet på delt førsteplass. Med denne svært offentlige erklæringen viste han hva som ville bli hans senere lojalitet.--> [[Leonidas I]] tok en av de tre tronene i Sparta.

Miltiades overbeviste athenerne om å føre et felttog til Kykladene for å sikre sin grense. Han lyktes ikke i felttoget og ble ført såret tilbake. Han ble stilt for retten, funnet skyldig og dømt til døden. Dommen ble senere omgjort til bot, men han døde av sitt sår før hans dom ble gjennomført og gravlagt med ære. [[Ostrakisme]] ble for første gang utøvd i [[488 f.Kr.]], noe som førte til at politikere som talte for å bøye seg for Persia og noen av deres fiender, ble sendt i eksil. Dermed ble et nytt politisk lederskap dannet i Athen, med Themistokles som leder av Det demokratiske partiet og [[Aristeides]] som leder av det aristokratiske partiet. På denne tiden gikk Athen til krig mot [[Egina]]. Den eginske flåtens evne til å gå i land uten motstand og raide, hvor som helst i Attika, førte til offentlig frustrasjon. Themistokles brukte denne frustrasjonen til å overbevise sine medborgere om å bruke profitten fra sølvgruvene i [[Lavrion]] til å bygge en flåte som han tenkte å bruke mot perserne. Det ble slått alarm i Hellas etter at de persiske forberedelsene til en ny invasjon hadde kommet langt på vei, med byggingen av broene ved Hellespont og kanalen ved Athos.

Perserne hadde sympatien til et antall greske bystater, inkludert [[Argos]] som hadde lovet å desertere når perserne nådde deres grenser. Alevades–familien som hersket i [[Larissa]] i [[Thessalia]], så invasjonen som en mulighet til å utvide sin makt. Theben var villig til å gå over på persisk side når hæren til Xerxes nådde deres grenser, noe de gjorde rett etter Thermopylene, selv om Herodot antyder at det ved Thermopylene allerede var godt kjent at Theben hadde kapitulert.

Sparta og Athen sammenkalte høsten [[481 f.Kr.]] til en kongress i tempelet til [[Poseidon]] på [[landtangen ved Korint]]. Alle greske bystater som på dette tidspunktet ikke hadde falt til perserne, ble tilkalt, med unntak av [[Marseille|Massalia]], hennes kolonier og [[Kyrene]]. Det ble argumentert for en generell forsoning. Athen og Éjina var offisielt sett forsonet. Budbringere ble sendt til byene som ikke hadde sendt utsendinger. Koloniene på [[Sicilia]] og det sørlige [[Italia]] ble tilkalt, men skal ha nektet dersom den [[Siracusa|syrakusiske]] kong Gelon ikke fikk kommandoen, en rettighet som spartanerne nektet å gi fra seg. I tillegg rapporterte Diodorus at perserne og [[Karthago|karthagerne]] hadde signert en avtale om å koordinere invasjoner, noe som holdt de betydelige sicillianske og italienske forsterkningene i sjakk. Den eneste hjelpen de mottok var et skip fra [[Kroton]] som kjempet i [[slaget ved Salamis]]. Argos og [[Kreta]] nektet å sende utsendinger, og [[orakelet i Delfi]] deltok ikke. Det fortsatte som det hadde gjort siden begynnelsen av århundret med å sende orakelsvar om at floden av den persiske hær ville drukne Hellas. [[Korkyra]] lovet å hjelpe til, men trakk så sitt tilbud tilbake. De sendte en flåte utenfor Peloponnes som bare overvåket situasjonen. For det meste bestod alliansen av de peloponnesiske bystatene, Évvia–øyene og Attika.