Redigerer Per Borten (avsnitt)

=== Den borgerlige samarbeidsregjeringen blir til ===
{{utdypende|Per Bortens regjering|Stortingsvalget 1965}}
[[File:Borten med regjering slottstrappen.jpg|thumb|[[Per Bortens regjering|Regjeringen Borten]] på slottsplassen, 1965.]]
I 1965 ble det borgerlig valgseier, og det var langvarige drøftelser om statsministerposten blant de fire nye regjeringspartiene.<ref name="Gabrielsen-210" /> De to sterkeste kandidatene var Borten og Venstres [[Bent Røiseland]]. I Høyres gruppe var Borten og Senterpartiet ansett som mer konservative enn Røiseland og Venstre, og da også KrFs gruppe kom til å gå inn for Borten, gikk jobben til Sp-lederen.<ref name="Borgen-326" /><ref name="Bull-422-423" />

Statsrådene i [[Per Bortens regjering|Borten-regjeringen]] ble ikke bestemt av Borten selv,<ref name="Unneberg-92" /> og det skjedde mange politiske hestehandler under forhandlingene. Høyre hadde i så lang tid agitert for borgerlig samarbeid at de nesten ikke kunne stå utenfor en ikke-sosialistisk regjering, og partiet ble dermed underrepresentert i forhold til oppslutningen. Venstre var preget av dype indre motsetninger, og klarte ikke fremstå som en enhet under regjeringsforhandlingene. Kristelig Folkeparti følte derimot at de hadde et valg, og at de kunne trekke seg fra regjeringen dersom det skulle bli mest gunstig for dem. Dette gjorde at KrF fikk de departementene de ønsket, med [[Kjell Bondevik]] som kirke- og undervisningsminister som den viktigste seieren.<ref name="Bull-422-423" />

Til sin egen stab ved [[Statsministerens kontor]] kunne Borten velge medarbeidere selv, og [[Odd Bye]] ble statssekretær og statsministerens nærmeste medarbeider. Borten og Bye hadde kjent hverandre lenge, og Borten skal ha satt pris på Byes uredde og selvstendige væremåte &ndash; Borten ønsket ingen «jattere» som rådgivere. Som andre statssekretær valgte Borten [[Emil Vindsetmo]], redaktør for bladet ''Næringsrevyen'', som Borten leste med stor interesse.<ref name="Unneberg-92" />