Redigerer Otto III av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

===Romersk ustabilitet===
Keiser Otto II hadde innsatt Johannes XIV som pave før sin død i 983. Johannes var ikke romer, men hadde fungert som Otto IIs kansler i Italia. Da Otto II døde og Otto III ble keiser bare tre år gammel ønsket det romerske aristokratiet å fjerne den ikke-romerske Johannes XIV og å innsette en romersk pave. Antipave Bonifacius VII, som hadde tilbrakt ni år i eksil i Det bysantinske riket, gikk med støtte fra bysantinske adelsmenn i Sør-Italia mot Roma i april 984 for å kreve den pavelige tronen. Ved hjelp av sønnene til Crescentius den eldre, Crescentius II og Johannes Crescentius klarte Bonifacius VII å fengsle Johannes XIV i Castel Sant'Angelo. Fire måneder senere, den 20. august 984, døde Johannes XIV i fengsel, enten ihjelsultet eller forgiftet, sannsynligvis etter ordre fra Bonifacius<ref>Eleanor Shipley Duckett, ''Death and Life in the Tenth Century'' (University of Michigan Press, 1967), p. 110</ref>.

Mens Otto III fremdeles var bare et barn og hans regent og mor keiserinne Theophania var fraværende tok Crescentius II tittelen ''Patricius Romanorum'' og ble den reelle hersker i byen, selv om han ikke handlet helt uavhengig av den keiserlige autoritet og presenterte seg selv som keiserens løytnant. Da Bonifacius VII døde i 985 ble Johannes XV valgt til hans etterfølger. Selv om detaljene i valget er ukjente, er det sannsynlig at Crescentius II spilte en sentral rolle i prosessen. I de følgende år hersket Crescentius II over Roma og han sørget for å begrense pavens makt. Da keiserinne Theophania var i Roma mellom 989 og 991 underordnet Crescentius II seg nominelt henne, selv om han opprettholdt sin posisjon som hersker i byen<ref name="Ducket111">Duckett, s. 111</ref>.