Redigerer Oslofjord festning (avsnitt)

====11. april====
Grålysningen 11. april observerte man fra Vetan og Måkerøy fort en konvoi på 14 transportskip eskortert av flere krigsskip komme inn Oslofjorden. Dette var de tyske 1. og 2. «Seetransportstaffel» på veg til Oslo med forsterkninger. Konvoien gikk kun sakte fram og lå en tid omtrent stille tvers av Fulehuk fyr. Avstanden til Måkerøy fort var da 10 000 – 11 000 meter. Det var klart, stille vær med god sikt. Skuddforholdene var derfor gode, men man kunne ikke på denne avstanden se hva slags flagg fartøyene førte og fortet hadde ordre om kun å skyte på fartøyer som kunne fastslås med sikkerhet å være tyske. Fortsjefen, kaptein Wølner, antok at fartøyene måtte være tyske, og spurte festningskommandanten om fortet ikke likevel skulle åpne ild. Kommandanten forela spørsmålet for Avsnittsjefen som ga ordre om at fortet ikke under noen omstendighet skulle åpne ild mot konvoien. Denne fikk dermed fortsette uforstyrret til Oslo.

Etter Avsnittsjefens mening ville, på grunn av den store avstanden, uøvde besetningen og mangel på framskutte observasjonsposter, en ildgivning mot konvoien kun medført at Måkerøy fort ble bombet og inntatt. Han ønsket isteden å bevare fortet intakt slik at det kunne støtte allierte sjøstridskrefter som han håpet ville inntreffe i Oslofjorden. I en konferanse senere på dagen 11. april mellom festningskommandanten og Avsnittsjefen ble det fastslått at Måkerøy fort skulle søkes holdes intakt så lenge som mulig og ikke åpne ild mot fartøyer som fortsjefen ikke var helt sikker på var tyske. Og selv da, med tanke på at ammunisjonsbeholdningen kun var 25 skudd per haubits, skulle det bare skytes om fortsjefen var sikker på å oppnå et godt resultat.

11. april ble det på Håøya fort arbeidet med å lage bombe- og splintsikre oppholdsrom. 2 befalingsmenn og 20 soldater ble avgitt til vakthold ved Torås fort, mens 10 soldater ble sendt som vakt ved kommandoplassen på Vetan. I løpet av 11. april møtte ytterliger 80 mann opp på Håøya fort, besetningen var nå oppe i 300 mann. Festningskommandanten var bekymret for den risiko besetningsøkningen innebar, med tanke på fortets manglende bomberom, og foreslo for Avsnittsjefen at det personell som ikke var nødvendig for fortets kampledd skulle dimitteres og sendes hjem. Dette forslaget ble godkjent. Etter dimisjonen var det på Håøya fort igjen en besetning på 150 mann.

I tillegg til Oslofjord festnings to gjenværende forter, rådde Ytre Oslofjord sjøforsvarsavsnitt på dette tidspunktet fortsatt over en del fartøysmateriell. De fleste av disse – bevoktningsbåter og gamle minesveipere og undervannsbåter – var av liten kampverdi. Dertil kom 1. Mineleggerdivisjon med «Laugen», «Glommen», «Nor» og «Vidar». Disse var også svært gamle, men med tung nok beskytning at de kunne brukes some artilleriskip. Ved middagstid 11. april kom sjefen for mineleggerdivisjonen, kaptein E. W. Schramm, til Håøya fort for å diskutere mulighetene for samarbeid mellom fortet og mineleggerne. Det ble avtalt at 1. Mineleggerdivisjon skulle opprette to framskutte signalposter, ved Barkevik i Tjømekjæla og på [[Årøy]] i Vestfjorden for å holde utkik å varsle om fiendtlige fartøyer. Signalpostene ble etablert og signalforbindelsen til Håøya fort utprøvd. Samme kveld besluttet kaptein Schramm å dra inn til Oslo for å orientere seg om forholdene i landet. Han ble arrestert av tyskerne i Drammen. Neste morgen ble signalpostene inndradd etter ordre fra nestkommanderende i minesveiperdivisjonen.

Om kvelden 11. april fikk festningskommandanten melding om at tyske patruljer hadde patruljert på Nøtterøy helt fram til [[Strengsdal]]. Han fryktet derfor at tyskerne kunne komme til å angripe hans kommandoplass på Vetan. Kommandanten besluttet derfor å flytte til Måkerøy fort hvor han ankom med sin stab 12. april kl. 0030.