Redigerer Organisasjon Todts virksomhet i Norge (avsnitt)

== Arbeidskraft ==
Mangelen på arbeidskraft var et dominerende tema så lenge Wiking-programmet pågikk. Både i Norge og på kontinentet tiltok konkurransen om arbeidskraften. Norge utmerker seg ved at langt flere arbeidere ble importert til landet enn eksportert. Bare rundt 1&nbsp;000 nordmenn ble sendt til arbeid for krigsindustrien i Tyskland. Det skjedde etter en rekrutteringskampanje høsten 1940.

Byggeplanene i Norge var ambisiøse og tilgangen på tysk og norsk arbeidskraft viste seg utilstrekkelig. EW antok mot slutten av 1942 at de tyske byggeprosjektene kom til å legge beslag på 82&nbsp;000 norske arbeidere, mens den norske offentlige byggevirksomheten ville kreve 29&nbsp;000 og den private norske byggeaktiviteten 15&nbsp;000.

=== Norske arbeidere ===
EWs virksomhet ble gradvis sammenvevet med den norske arbeidskraftforvaltningen. For å sikre forrang for Luftwaffes anlegg på [[Lista]], på [[Gossen]], og ikke minst behovet for 4&nbsp;000 mann til Sager & Woerners virksomhet i Trondheim, ble det norske lovverket utvidet med flere forordninger som definerte EWs arbeidssteder som særlig viktige. Det ble innført forbud for norske arbeidere som ble tilvist arbeid for OT, å slutte i jobben. Arbeidsformidlingen ble brukt til å flytte på arbeidskraft. I 1943 og 44 ble arbeidere fra lettmetallprogrammet overført til gruvedrift. Det ble lagt særlig vekt på utvinning av [[svovelkis]] i [[Skorovas]], men arbeidere ble også sendt til gruvene i Fosdalen, [[Sulitjelma]], Gjersvik og Stordø.

Det var også stort behov for skogsarbeidere for å opprettholde avvirkningen og forsyne de omfattende anleggene med trevirke. Ansvaret lå hos norske myndigheter som hadde sin fulle hyre med å hindre at de lukrative lønnsvilkårene ved tyske anlegg ikke tømte jord- og skogbruket for arbeidskraft. Det ble utarbeidet en forordning om at Arbeidsformidlingen ikke skulle tilvise personer fra jordbruk, skogbruk, skipsfart eller fiskeri til andre yrker. Mot slutten av 1942 så ut til at EW måtte nedjustere ambisjonene i byggeprogrammet fordi det manglet tømmervirke, jernbanesviller, tømmerstokker og sement.

=== Utenlandsk arbeidskraft ===
Bortsett fra tyske firmaansatte var OTs første utenlandske arbeidere dansker som hadde meldt seg frivillig etter et rekrutteringsfremstøt sommeren 1941. De første 300 av dem ankom den 20. juli 1941 med skip til Oslo og ble derfra sendt med tog til Trondheim. Fordelt på 15 puljer kom ytterligere 1&nbsp;547 danske byggningsarbeidere til Trondheim de neste to månedene. 170 av danskene fikk 10. november 1941 to måneders straffarbeid i [[Falstad fangeleir]] for ordrenekt etter å ha markert misnøye med lønns- og arbeidsforholdene og trappet ned innsatsen.

Utover i 1942 kom ytterligere flere hundre nye danske arbeidere frivillig til anleggene i Norge. De ble supplert med arbeidere fra mange andre nasjoner, da EW for alvor startet å rekruttere arbeidere i Europa. De første transportene av ikke-tyske og ikke-danske arbeidere fra kontinentet tok til i april 1942, og fortsatte de neste månedene i sporadisk omfang. Mot slutten av 1942 og særlig utover i 1943 begynte OT å tvangsutskrive arbeidere i stor skala i de tysk-okkuperte områdene. Skipstransportene av OT-personell til Norge fulgte i jevnt tempo fra januar 1943 og frem til sommeren 1944.

Reisene foregikk med skip fra [[Stettin]], og dels fra [[Århus]]. Mannskapene ankom Oslo og ble via mottaksleiren på [[Grünerløkka skole]] sendt videre. Arbeidere som hadde [[Finnmark]] som bestemmelsessted, ble fraktet med skip til [[Reval]] eller [[Helsingfors]] i Finland, hvor så reisen fortsatte med tog og deretter med kjøretøy.

I september 1942 ble organisasjonens samlede arbeidskraftbehov i Norge beregnet til totalt 81&nbsp;900 personer. 90 % av arbeidskraftbehovet måtte dekkes av ulike kategorier fanger og utenlandske arbeidere. I første omgang var dette personer som befant seg i Wehrmachts varetekt: 5&nbsp;000 [[Russerfangene i Norge under andre verdenskrig|sovjetiske krigsfanger]], 1&nbsp;000 jugoslaviske fanger og 2&nbsp;000 tyske militære straffanger fra leirene i [[Emsland]]. Disse ankom Norge senere på høsten.

Målsettingen på 81&nbsp;900 arbeidere forble uoppnåelig. I oktober 1942 hadde OT totalt 32&nbsp;604 mannskaper i Norge, hvorav rundt 6&nbsp;000 krigsfanger som nevnt ovenfor. I rekkene av sivile arbeidere var det 12&nbsp;379 nordmenn, 6&nbsp;932 tyskere, 2&nbsp;127 dansker, 1&nbsp;889 nederlendere, 210 fransk-belgiske og 1&nbsp;214 personer fra andre nasjoner. EWs arbeidsstokk i Norge omfattet hele 21 nasjonaliteter.
 
I august 1944, på et tidspunkt da tilførselen av nye arbeidere nesten helt hadde opphørt, hadde EW 5&nbsp;639 ikke-tyske utenlandske tjenestepliktige i Norge. Tjenestepliktige nordmenn, som siden januar 1943 var blitt tvangsutskrevet til EW i større antall, kom i tillegg til disse og utgjorde 20&nbsp;602 personer. Til sammenligning var på dette tidspunktet 1&nbsp;043 norske firmaansatte i arbeid for EW. Andre større nasjonalitetsgrupper blant de tjenestepliktige var sovjetere (1&nbsp;523), polakker (1&nbsp;493), tsjekkere (901), belgiere (465), franskmenn (402) og dansker (362).

Da EW overtok byggeledelsen for Luftwaffe i juni 1944 overtok virksomheten også vel 20&nbsp;000 arbeidere i Norge. Etter å ha holdt seg på et antall av mellom 55&nbsp;000 og 65&nbsp;000 siden inngangen til 1944, steg dermed personellstyrken mot nye høyder i løpet av sensommeren. Den endte på omtrent 87&nbsp;000, et omfang som forble uforandret et stykke inn i 1945. Nærmere 48&nbsp;000 var krigsfanger, og ytterligere 2&nbsp;000 var tyske og norske straffanger. Ufrie var også en større del av den resterende arbeidsstokken. Mer nøyaktige tall er ennå ikke fastsatt. Men OT nådde aldri målet om 94&nbsp;300 arbeidere, formulert i januar 1944

En stor del av EWs arbeidsstyrke bestod av sovjetiske krigsfanger. Disse var rene slavearbeidere, sammen med jugoslaviske politiske fanger (Häftlinge) og tyske straffanger. I september 1943 utgjorde de 32&nbsp;111 av EWs 59&nbsp;910 mannskaper i Norge, 53,6 %.

Omkring tusen polske krigsfanger som kom til Norge i 1942, ble også satt i arbeid for EW. Behandlingen av dem var vesentlig bedre enn den som andre fange-kategorier måtte utstå, og i motsetning til disse slavearbeiderne fikk polakkene betaling.