Redigerer Opplyst enevelde i Europa (avsnitt)

==== Annenrangsmakter: Sverige, Danmark-Norge, Portugal, italienske bystater ====
[[Fil:Arvehyldningen 1660.jpg|miniatyr| Kongehyllningen av [[Frederik III av Danmark og Norge]] i København i 1660. Enevelde var klart å foretrekke foran adelens makt. {{Byline| [[Wolfgang Heimbach]] | type=Malt av}} ]]
Sverige var på ingen måte et avansert handelsimperium, men de hadde en annen fordel på midten av 1600-tallet; intern stabilitet. Det var liten mostand fra adelen, og med en protestantisk kirke under kongen var mye makt sentralisert som et konstitusjonelt monarki med et godt byråkrati, gjennomført av [[Axel Oxenstierna]]. Det som imidlertid var et problem, var at Sverige fortsatt hadde en form for leiesoldater, og dermed var det farlig for dem å ha en stående hær, fordi den levde på omgivelsene. Som Riksdagen observerte: «[det] ville ha vært like godt som å gå til krig med oss selv». Slik kunne ikke Sverige ha en hær til å støtte opp om argumentene sine. Dette ble et problem som under [[Karl XII av Sverige|Karl XII]] løste med å gå til krig med stadig flere.<ref>Side 143-144, Lee</ref>

Danmark-Norge var ofte i krig med nettopp Sverige. Og nettopp disse krigene, kombinert med hans politiske og intrigerende evner, styrket [[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] på bekostning av Adelen. Etter at Sverige hadde okkupert Fyn og Jylland takket være en svært tykk is, var bare København igjen av ikke-okkupert Danmark. Danmark måtte avstår Skåne, Blekinge, Halland, Trøndelag, Romsdal og Nordmøre. I stedet for å rømme, ble Frederik III i byen og var med på å forsvare den. Samtidig ble Sverige kastet ut av Trøndelag, Nordmøre og Romsdal, og norske styrker stoppet Sverige ved Halden. Kongen ble støttet, mens adelen mistet støtte. Da svenskene ble jaget vekk delvis på grunn av en nederlandsk flåte, brukte Frederik III muligheten til å innføre enevelde og dermed fjerne [[håndfestning]]en, det vil si adelens kontrakt kongen måtte underskrive.<ref>[https://nbl.snl.no/Frederik_3 Frederik 3] - Norsk Biografisk Leksikon</ref> Mens Frederik 3 hadde bygget opp et byråkrati, for det meste av folk han stolte på, var sønnen, [[Christian V av Danmark og Norge|Christian V]] langt fra like dyktig, og det ble derfor til at hans manglende interesse og avhengighet av enkeltpersoner gjorde byråkratiet mindre forutsigbart og dyktig.<ref>[https://nbl.snl.no/Christian_5 Christian 5] - Norsk Biografisk Leksikon</ref>

Portugal hadde utnyttet Spanias svekkelse til å erklære seg selvstsendig i 1640. Dette fikk de øyeblikkelig støtte for av England, Nederland og Sverige.<ref>Side 145, Colton, Palmer</ref> En rekke andre avtaler, særlig med England og dyktige generaler, førte til at Portugal var i stand til å forsvare seg mot restene av det sterkt reduserte Spania. Etter hvert ble det fred mellom nabolandene. Portugal lyktes også da den mentalt tilbakestående [[Alfonso VI av Portugal]] ble erstattet av [[Peter II av Portugal|Pedro II]]. Han bygget opp Portugal igjen, og under ham ble det også mot slutten av århundret oppdaget gull i Brasil - på 1700-tallet ble det også oppdaget diamanter.<ref>[https://www.britannica.com/place/Portugal/Control-of-the-sea-trade#ref23770 Portugal - Control of the Sea Trade] - Britannica.com</ref>

[[Fil:Cateau-Cambresis.jpg|miniatyr|Freden i Cateau-Cambresis, er Frankrike og Spania delte mye av Italia seg imellom. Kongene på bildet var i realiteten ikke til stede.]]
Renessansen fikk en brå slutt for de italienske stormaktene. Det styrkede Frankrike hadde kjempet mot enkeltstater i stedet for et samlet Nord-Italia, og det medførte at de ble utslitt i krigene mellom 1494 og 1560.<ref>Side 97-98, Cassina Wolff</ref> I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i Cateau-Cambresis. En av grunnene til det var det store motsetningsforholdet mellom de lokale baronene i Sør-Italia og på Sicilia og sentralmakten. Samtidig utviklet det seg et «bandittvesen», ''brigantaggio'' i sør som kjempet mot de spanske visekongene. Det oppsto også kamper mellom kongeriket Napoli, nå altså spansk, og Kirkestaten, og begge brukte bandittvesenet både i slåssing og propagandavirksomhet. Også baronene utnyttet bandittene politisk.<ref>Side 108-110, Cassina Wolff</ref> Milano var sikret større rettigheter blant adelen i styret, så dermed hadde den spanske dominansen mest å si med tanke på at tilknytningen til Kirkestaten og til Paven ble sterkere.<ref>Side 112, Cassina Wolff</ref>

Firenze hadde hatt en moderniseringsperiode på midten av 1500-tallet, der de med Spanias og Det tysk-romerske rikes velsignelse tok over Siena. Mediciene ble hertuger og innførte byråkrati og andre trekk av en moderne stat, men samtidig en konservativ og tilbakeskuende kultur. Venezia var selvstendige, men hadde mistet mye i kampene mot [[Det osmanske rike|osmanene]], og ble stadig mindre i stand til å holde handelsrutene sine åpne. Genova på sin side la seg under [[Karl V av Det tysk-romerske rike]] og så [[Filip II av Spania]], og hadde en økonomisk blomstring under Habsburgerne. Savoy-Piemonte flyttet hovedstaden tilbake fra Chambéry til [[Torino]], byttet allianse fra Spania til Frankrike og lyktes i å utvide seg litt og å balansere politisk utvikling godt, noe som skulle vise seg igjen på 1850-tallet. Siden Savoy-Piemonte var i et grenseområde med spanskkontrollerte Milano i øst, Frankrike i vest og Det tysk-romerske riket i nord, var diplomati og militærfokus nødvendig for områdets overlevelse.<ref>Side 116, Cassina Wolff</ref>

På 1600-tallet ble Italia påvirket av den generelle økonomiske krisen med bakgrunn i flere faktorer, blant dem tredveårskrigen, lavere kjøpekrefter hos de fleste og manglende evne til å konkurrere med de som i liten grad ble påvirket av tredveårskrigen, som England og Spania. Sjødominansen ble overtatt av nederlendere og engelskmenn, og ull- og silkeproduksjonen taklet ikke ekstern konkurranse.<ref>Side 120-21, Cassina Wolff</ref>