Redigerer Opphavsrett (avsnitt)

=== Krav til verkshøyde ===
Den norske [[åndsverkloven]] §&nbsp;2 gir følgende eksempler på litterære og kunstneriske uttrykk som etter sin art kan være vernet som åndsverk:

# skrifter av alle slag,
# muntlige [[foredrag]],
# [[sceneverk]], så vel dramatiske og musikkdramatiske som koreografiske verk og pantomimer, samt hørespill,
# [[musikkverk]], med eller uten tekst,
# [[filmverk]],
# [[fotografi]]ske verk,
# [[malerkunst|malerier]], [[Tegnekunst|tegninger]], [[grafikk]] og lignende [[billedkunst]],
# [[skulptur]] av alle slag,
# [[bygningskunst]], så vel tegninger og modeller som selve byggverket,
# [[billedvev]] og gjenstander av [[kunsthåndverk]] og [[kunstindustri]], så vel forbildet som selve verket,
# [[kart]], samt tegninger og grafiske og plastiske avbildninger av vitenskapelig eller teknisk art,
# [[datamaskinprogram]]mer,
# [[oversettelse]]r og bearbeidelser av verk som er nevnt foran.

Oppregningen nevner noen av de viktigste typene [[åndsverk]], men er ikke uttømmende. Også andre frembringelser kan nyte godt av opphavsrettslig etterligningsvern, så lenge de i lovens forstand er å anse som «litterære» eller «kunstneriske». Sistnevnte begreper forstås for enkelte uttrykk noe annerledes i loven enn det som gjelder ellers i samfunnet. For eksempel faller både tekniske tegninger og datamaskinprogrammer inn under kategorien «litterære verk», og det samme gjelder trolig for visse typer fotografier. Avgjørende er hvordan uttrykket kommuniserer. Litterære og kunstneriske uttrykk kommuniserer nemlig forskjellig. Det samme gjelder for musikalske uttrykk, som etter loven er å anse som kunstneriske verk ''qua'' musikk og litterære ''qua'' noter.

Lovens samtidige henvisning til kategorien ''vitenskapelige verk'' er uheldig.<ref>{{Kilde bok |forfatter=Rognstad, Ole-Andreas |utgivelsesår=2009 |tittel=Opphavsrett |isbn=9788215007298 |side=80}}</ref> Opphavsretten verner nemlig bare det som etter sin art er å anse som litterært eller kunstnerisk ved de vitenskapelige verkene. Vitenskapelige funn og resultater (kunnskap) er ikke vernet av opphavsrett. Mye taler derfor for{{tr}} at henvisningen til de vitenskapelige verkene bør slettes i forbindelse med departementets varslede gjennomgang (2009){{bestfør|20091231}} for å gjøre loven mer helhetlig og forståelig. I stedet kunne man ta inn en henvisning til de musikalske uttrykkene, jf foran.

Åndsverkloven oppstiller imidlertid også viktige tilleggsvilkår, i teori og rettspraksis kalt verkshøyde. Dette til forskjell fra kunsten, som kun oppstiller krav om at frembringelsen må være kunst (kunstnerisk). Som eksempler på en type frembringelser som er kunst men ikke åndsverk, nevnes Marcel Duchamps Fontene.

I verkshøyde (loven anvender selv ikke begrepet) ligger for det første at verket må være skapt. At verket er ''skapt'' medfører blant annet at frembringelsen må ha forlatt opphavspersonens hode og kommet til uttrykk for omverdenen, legemlig eller ulegemlig. Ideer og tanker som fremdeles befinner seg i opphavspersonens hode, er ikke skapt. Det kreves imidlertid ikke at åndsverket blir varig fiksert (nedskrevet, tatt opp på bånd e.l.). Også øyeblikkskunst kan være åndsverk, men ikke utøvende kunstneres prestasjoner, som beskyttes etter lovens kapittel 5.

Kravet om at frembringelsen må være «litterær eller kunstnerisk» er både vanskelig og viktig, men har likevel ikke skapt nevneverdige problemer i rettspraksis. Problemstillingene har i stedet knyttet seg til om frembringelsen har [[verkshøyde]] og er ettergjort, hvilket er to forskjellige spørsmål. I det praktiske ervervsliv er det plagiatvurderingen som står i fokus. Rettsanvendelsen bør derfor starte her. Er frembringelsene i det hele å anse som identitetsmessig like? Hvis ikke, er det nemlig ikke nødvendig å ta stilling til verkshøydespørsmålet.

Likhetsvurderingen er derfor opphavsrettens hovedspørsmål. Opphavsretten tilbyr nemlig bare etterligningsvern. Heri ligger også at det påståtte åndsverk må være anvendt som forelegg.

«Verk» vil si at frembringeren må ha foretatt en individuell skapende åndsinnsats som kommer til uttrykk i manifestasjonen. Det kreves både avpreg av hånd og ånd på gjenstandsplanet. Hvor store krav som stilles, er vanskelig å si noe generelt om. Vurderingen beror blant annet på hva slags mulighet som opphavspersonen har for å sette sitt preg på manifestasjonen, hvilket kan variere fra kunstart til kunstart.

Verkshøydekravet er ikke strengt. Dette fremgår av forarbeidene, som uttaler at åndsverket (kun) «i alle fall i noen grad» må være uttrykk for original og individuelt preget åndsvirksomhet fra opphavspersonens side. I visse situasjoner vil «dobbeltfrembringelsessynspunktet» gi veiledning, jf Høyesteretts nye avgjørelse i Huldra-dommen 2007 (hvor flertallets opphavsrettslige resonnement fremstår som delvis misforstått){{av hvem}}. Dersom det er en reell mulighet for at to personer, uavhengig av hverandre, frembringer en lik manifestasjon, taler dette mot at frembringelsen er individuell.

Dersom det kan legges til grunn at det som er skapt har verkshøyde, tilstås opphavspersonens et knippe rettigheter (rådighetsbeføyelser) som vanligvis deles inn i ''økonomiske'' og ''[[Ideelle rettigheter|ideelle rettighetene]]''. Se åndsverkloven §§&nbsp;2 og 3, som hjemler opphavsrettens innhold. [[Høyesterett]] har siste 100 år drøftet verkhsøyde- og plagiatspørsmålet i flere avgjørelser, hvorav den mest sentrale er Syborddommen Rt 1962 s 965.