Redigerer Opera (avsnitt)

=== Fransk opera ===
[[Fil:Prudent-Louis Leray - Poster for the première of Georges Bizet's Carmen.jpg|miniatyr|venstre|Poster fra premieren av [[Georges Bizet|Bizets]] opera ''[[Carmen]]'' (1875)|273x273pk]]
I rivalisering med importerte italienske operaproduksjoner ble en egen fransk tradisjon grunnlagt av italieneren [[Jean-Baptiste Lully]] ved hoffet til kong [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]]. Til tross for sin utenlandske opprinnelse, etablerte Lully en musikkhøgskole og monopoliserte fransk opera fra 1672. Fra og med ''Cadmus et Hermione'' skapte Lully og hans librettist Quinault [[Tragédie lyrique|tragédie en musique]], en form der dansemusikk og korskriving var spesielt fremtredende. Lullys operaer viser også konsiderasjon for uttrykksfull [[resitativ]] som matchet konturene til det franske språket. På 1700-tallet var Lullys viktigste etterfølger [[Jean-Philippe Rameau]], som komponerte fem tragédies en musique samt en rekke verk innen andre sjangere som opéra-ballett, alle kjent for sin rike orkestrering og harmoniske våg. Til tross for populariteten til italiensk [[opera seria]] i store deler av Europa i [[Barokken (musikk)|barokkperioden]], fikk den italienske operaen aldri fotfeste i Frankrike, hvor dens egen nasjonale operatradisjonen var mer populær i stedet.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/51177429|tittel=A short history of opera|etternavn=Grout|fornavn=Donald Jay|dato=2003|utgiver=Columbia University Press|isbn=0-231-11958-5|utgave=4th ed|utgivelsessted=New York|side=133|oclc=51177429}}</ref> Etter Rameaus død ble tyskeren [[Christoph Willibald Gluck|Gluck]] overtalt til å produsere seks operaer for den parisiske scenen på 1770-tallet. De viser påvirkning fra Rameau, men forenklet og med større fokus på dramaet. På samme tid, på midten av 1700-tallet, ble en annen sjanger stadig mer populær i Frankrike: [[opéra comique]]. Dette var ekvivalent med det tyske [[syngespill]]et, der arier vekslet med talt dialog. Bemerkelsesverdige eksempler i denne stilen ble produsert av Monsigny, [[François-André Danican Philidor|Philidor]] og fremfor alt Grétry. Under den revolusjonære- og napoleons-perioden brakte komponister som [[Étienne Méhul]], [[Luigi Cherubini]] og [[Gaspare Spontini]], som var tilhengere av Gluck, et nytt alvor til sjangeren, som aldri hadde vært helt "komisk" i alle fall. Et annet fenomen i denne perioden var 'propagandaoperaen' som feiret revolusjonære suksesser, f.eks. Gossecs ''Le triomphe de la République'' (1793).

På 1820-tallet hadde [[Christoph Willibald Gluck|Glucks]] innflytelse i Frankrike gitt etter for en smak for italiensk [[bel canto]], spesielt etter ankomsten av [[Gioachino Rossini|Rossini]] til Paris. Rossinis ''[[Wilhelm Tell|Guillaume Tell]]'' var med på å grunnlegge den nye sjangeren [[Grand opéra|grand opera]], en form hvis mest berømte eksponent var en annen utlending, [[Giacomo Meyerbeer]]. Meyerbeers verk, som ''[[Les Huguenots]]'', la vekt på virtuos sang og ekstraordinære sceneffekter. Lettere [[opéra comique]] fikk også enorm suksess i hendene til Boïeldieu, Auber, Hérold og Adam. I dette klimaet slet operaene til den franskfødte komponisten [[Hector Berlioz]] med å få oppmerksomhet. Berlioz' episke mesterverk ''[[Les Troyens]]'', kulminasjonen av den Glucks tradisjon, ble ikke gitt en full forestilling på nesten hundre år.

I andre halvdel av 1800-tallet skapte [[Jacques Offenbach]] operetter med vittige og kyniske verk som ''[[Orphée aux enfers]]'', samt operaen [[Les Contes d'Hoffmann|''Les Contes d'Hoffmann'']]; [[Charles Gounod]] orkestrerte en massiv suksess med ''[[Faust (opera)|Faust]]''; og [[Georges Bizet]] komponerte ''[[Carmen]]'', som, når publikum lærte å godta blandingen av romantikk og realisme, ble den mest populære av alle [[Opéra comique|opéra-comique]]-verk. [[Jules Massenet]], [[Camille Saint-Saëns]] og [[Léo Delibes]] komponerte alle verk som fremdeles er en del av standardrepertoaret, eksempler er Massenets ''[[Manon]]'', Saint-Saëns' ''[[Samson et Dalila]]'' og Delibes' ''[[Lakmé]]''. Operaene deres dannet en annen sjanger, Opera Lyrique, som kombinert [[Opéra comique|opéra-comique]] og [[Grand opéra|grand opera]]. Den er mindre grandios enn grand opera, men uten den talte dialogen til opéra-comique. Samtidig ble innflytelsen fra [[Richard Wagner]] følt som en utfordring for den franske tradisjonen. Mange franske kritikere avviste i sin vrede Wagners dramaer, mens mange franske komponister etterlignet dem med variabel suksess. Kanskje det mest interessante svaret kom fra [[Claude Debussy]]. Som i Wagners verk spiller orkesteret en ledende rolle i Debussys unike opera ''[[Pelléas et Mélisande (opera)|Pelléas et Mélisande]]'' (1902), og det er ingen ekte arier, bare resitativ. Men dramaet er undervurdert, gåtefull og helt uwagneriansk.

Andre bemerkelsesverdige navn fra 1900-tallet inkluderer [[Maurice Ravel|Ravel]], [[Paul Dukas|Dukas]], Roussel, Honegger og Milhaud. [[Francis Poulenc]] er en av de få etterkrigstidkomponistene av noen nasjonalitet hvis operaer (som inkluderer ''Dialogues des Carmélites'') har fått fotfeste i det internasjonale repertoaret. [[Olivier Messiaen]]s lange hellige drama ''Saint François d'Assise'' (1983) har også vakt stor oppmerksomhet.<ref>''The Oxford Illustrated History of Opera'', Chapters 1–4, 8 and 9; ''The Oxford Companion to Music'' (10th ed., 1968); ''The Viking Opera Guide''.</ref>