Redigerer Ole Paus (avsnitt)

===«Barndom på hybel i Wien»===
[[File:Hovseter Snippen IMG 0617 Flyveien 15 rk 164003.JPG|miniatyr|Ole bodde i 1950-årene hos farmoren i en av [[Luftforsvaret]]s byggelags leiligheter i [[Flyveien (Oslo)|Flyveien]] 15 på [[Hovseter]], et nytt, modernistisk bygg tegnet av [[Erling Viksjø]], der farmoren skapte et [[Wien]] i miniatyr]]

Etter morens død tok farmoren Ella og tanten [[Helvig Paus (maleri)|Helvig]] seg av barnebarna Ole og Peter, som kalte farmoren Mullerl. Fra 1953 var faren borte i tre år på grunn av sin tjeneste som Norges [[militærattaché]] i Stockholm og Helsingfors 1953–1956. Ole Paus har sagt om faren: «Min far ble veldig deprimert da mor døde. Han trengte nok å komme seg litt vekk. Alt i alt har vi hatt et godt forhold, og jeg var veldig glad i ham, men vi var også veldig ulike på mange områder, som om vi kom fra to ulike verdener».<ref name="vg-priv"/> Da faren var i Stockholm bodde Ole i Oslo med farmoren og tanten.<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.dagogtid.no/kultur/minneord/ole-paus-19472023-6.121.32229.77af5774f6|tittel=Ole Paus (1947–2023)|besøksdato=2023-12-25|forfattere=[[Håvard Rem]]|dato=2023-12-15|språk=nn|verk=www.dagogtid.no}}</ref><ref name="tankevekkeren"/>

I begynnelsen av 1950-årene solgte farfaren leiligheten i Oslo som Oles familie bodde i. I 1951 flyttet familien fra Frederik Stangs gate til en av [[Luftforsvaret]]s byggelags leiligheter i [[Flyveien (Oslo)|Flyveien]] på [[Hovseter]], et nytt, modernistisk bygg tegnet av [[Erling Viksjø]]. Moren rakk akkurat å flytte inn før hun døde. I begynnelsen bodde også farmoren og tanten i leiligheten; senere fikk de sin egen, mindre leilighet i det samme byggelaget i Flyveien 15. De fikk hentet møblene og eiendelene sine fra Wien, som utrolig nok hadde overlevd to tiår, et nazistisk diktatur og en verdenskrig på et lager: «Møbeltransporten fra Wien rykket inn med hele den habsburgske verden på slep».<ref name=Paus2024/> Farmorens leilighet ble det nærmeste han kom et barndomshjem. «Jeg tilbragte på en måte barndommen på hybel i Wien», har Ole Paus sagt om hjemmet som var fullt av wienerkultur og en bestemor som «orienterte seg kun etter værmeldingen i Wien».<ref name="tankevekkeren">[http://www.fvn.no/tema/godhelg/Tankevekkeren-2330519.html Tankevekkeren], fvn.no</ref>

Som barn hadde Ole Paus et snev av [[polio]] og var derfor dårlig til beins og satt derfor mye stille og hørte på radio:

{{Sitat|Min barndoms helt het [[Sigvart Fotland]]. Organist Sigvart Fotland. Han akkompagnerte hver eneste morgenandakt. Jeg satt pal hver eneste morgen foran radioen og ventet på å høre på Sigvart Fotland. For meg ble han en virkelig helt. Far var militærattaché i Stockholm, min mor var død, og såpass hadde jeg allerede skjønt av livet, at mødre og fedre de kommer og går, mens Sigvart Fotland, han sitter der altså!|Ole Paus<ref name="dagensperspektiv"/>}}

Paus sa at «jeg skrev salmer selv, jeg, som barn. Veldig ortodokse og gammeltestamentlige. Det fineste jeg visste å si, var 'Vår Herre Jesu Kristi nåde'».<ref name="dagensperspektiv" /> Som femåring fikk kristentroen en knekk da Paus hørte [[Ole Hallesby]]s [[Helvetesdebatten|helvetespreken]] i 1953. Hans nye helt ble [[Thorbjørn Egner]] fra ''[[Barnetimen for de minste]]''. 

{{sitat|Jeg hørte ikke mer på ''Morgenandakten''. I stedet samlet jeg meg om ''Barnetimen for de minste'', og snart hadde Thorbjørn Egner overtatt gururollen etter Sigvart Fotland. Som guruer flest hadde han riktignok lange fraværsperioder, men når han endelig vendte tilbake, var det med makeløse historier som var ufattelig gode å gjemme seg i. Og så sangene! Sanger som jeg brukte dager og uker på å herme etter for å få stemmen min til å ligne den jeg hadde hørt i radioen. Det var særlig én strofe fra en sang som ikke slapp taket i meg, bare en bitte liten strofe helt i begynnelsen av sangen. Den har forresten ikke sluppet taket i meg ennå. Jeg snakker om strofen i sangen om Ole Brumm, der Ole Brumm synger «Jeg heter Ole Brumm».|Ole Paus<ref name=Paus2024/>}}

Det året rømte han hjemmefra, fra bestemoren og tanten på Hovseter.

{{sitat|Jeg bestemte meg for å flytte til Thorbjørn Egner. Jeg visste ikke hvor i verden han bodde, men det kunne umulig være langt unna. Jeg antok at det måtte være i nærheten av Makrellbekken eller kanskje så langt som til Smestad. I hvert fall ikke lenger. Kanskje. Så gikk jeg av sted, det tok tid for meg å gå fra Hovseter til Makrellbekken med det dumme høyrebenet mitt, men på Makrellbekken stasjon måtte jeg spørre en snill dame som trillet på en sykkel. Jeg spurte henne om hun vær så snill kunne fortelle meg hvor Thorbjørn Egner bodde. Damen spurte hvor jeg kom fra, og jeg fortalte henne så gjerne om både hvor jeg kom fra og hva jeg het og hvor jeg skulle og formålet med reisen. Det endte med at hun satte meg på sykkelen sin og trillet meg helt hjem til Hovseter igjen. Flere år senere fikk jeg vite at det ikke var Ole Brumm som sang Ole Brumm-sangen, det var ikke Thorbjørn Egner engang. Det var [[Yukon Gjelseth]]. Verden er aldri helt som du tror, men det er kanskje like greit.|Ole Paus<ref name=Paus2024/>}}

Luftforsvarets byggelag ble bygget for å skaffe leiligheter til de norske flygerheltene som vendte hjem fra England, og bestod av seks lave blokker. Paus skrev at «alle flygerheltene hadde pene koner som het Wendy og Deborah, og de snakket norsk med tung engelsk aksent, den peneste av dem alle het Elisabeth, og hun var norsk, og hun var det peneste jeg visste, dessuten var hun moren til bestevennen min som het Johan. Faren til Johan het Werner, [[Werner Christie (1917–2004)|Werner Christie]] het han, og han var jagerflyger og den største flygerhelten av dem alle».<ref name=Paus2024/> 

Som barn ble Ole Paus venn med to krigsseilere som bodde i Hovseterskogen, Karsten og Henry. De bodde i en hytte de hadde laget selv, noe som var en kilde til konflikter med offiserene i nabolaget. En dag hadde noen av offiserene i Luftforsvarets byggelag satt fyr på hytta, og Karsten og Henry var borte:<ref name="retro">[https://tv.nrk.no/program/MKTV15000020 Ingenting å være redd for: Paus – retro], NRK, 15. august 2020</ref>

{{sitat|I skogen på den andre siden av veien bodde krigsseilerne. Rett som det var så vi dem komme langsomt og ustøtt oppover Per Degns vei før de forsvant inn under grantrærne. Vi visste hvor de holdt til. De bodde i skogen i en hytte som de hadde laget seg av bordbiter og plankerester og dekket med papp og granbar. Karsten og Henry het de. De gjorde ikke noe galt, de var snille mot oss barn, de bare gikk litt rart og luktet annerledes. De snakket vennlig til oss, og av og til sang de sanger som vi ikke forsto. Hos Karsten og Henry luktet verden sprit og kvae og urenslighet. Jeg elsket den lukten, i gode stunder kan jeg kjenne den fremdeles. Men en natt på Hovseter våknet jeg til lyden av brannbiler, det brant i skogen. Jeg kom meg bort til vinduet og sto der og så på røyken og flammene bak trærne mens Helfi løp ut. Etter en stund kom hun tilbake og fortalte meg at noen hadde satt fyr på hytten til Karsten og Henry. Jeg så dem aldri mer. (...) Mange år senere skrev jeg en sang om dem, en som heter 'Min barndoms fylliker'.»|''For en mann''<ref name=Paus2024/>}}

Farmoren ville at han skulle spille piano:

{{sitat|Mullerl ville at jeg skulle spille piano. Hver uke fikk jeg pianoundervisning hos fru Brandtseter i en av naboblokkene, og hver dag måtte jeg øve med Mullerl. Jeg likte lyden fra flygelet godt, men jeg syntes at noter var noe herk.

Men i Mullerls kolossale bokskap fantes det råd. En gang i tiden hadde hun hatt en onkel, onkel Wagner het han, og onkel Wagner hadde funnet opp et helt nytt notesystem for at pianister skulle slippe å plages av kryss og b-er i utide. Onkel Wagners noteverden besto av svarte og hvite små rundinger, svarte rundinger for de svarte tangentene og hvite rundinger for de hvite. En esperanto for notehatere. Rett og slett genialt! Onkel Wagner hadde tatt mål av seg til å oversette hele klaverlitteraturen til notespråket sitt. Jeg vet ikke hvor langt han kom, og jeg er redd for at den kommersielle suksessen lot vente på seg, men i bokskapet på Hovseter sto fem store skinninnbundne bøker med deler av onkel Wagners livsverk. Jeg lærte å spille «Minuttvalsen» etter onkel Wagner-metoden, det gikk som en lek, helt smertefritt, vil jeg si, men «Frühlingsrauschen» av Sinding hadde ennå ikke nådd frem til onkel Wagner, så der var jeg overlatt til primitiv prøving og feiling. Til slutt løste Mullerl problemet ved å sette seg på en stol ved siden av meg og peke på tangentene etter hvert som det var bruk for dem. På den måten gikk det på et vis. Fru Brandtseter sa at hun kunne merke framgang, men jeg lengtet etter en verden uten noter. Og jeg ble bønnhørt.

Den julen fikk Peter og jeg hver vår ukulele i julepresang av far. Det var egentlig en gitar jeg ønsket meg. Jeg hadde ikke sagt det til noen, jeg var redd for at Mullerl ville bli lei seg hvis hun fikk vite det, men jeg drømte om en gitar likevel. Drømmen om en gitar kom fra et forsidebilde på en barnebok, jeg tror det var en bok av Alf Prøysen.|Ole Paus<ref name=Paus2024/>}}

Senere kjøpte han sin første gitar for 110 kroner i Frelsesarmeens Musikkforretning på Majorstuen: «Jeg satt med gitaren på fanget og det kriblet i magen og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med noe så vakkert.»<ref name=Paus2024/>

I 1955 var Ole på åtte og Peter på ti på sommerferie på farfarens herregård Ejratal i Skåne.

{{sitat|Turene i skogen var utflukter til bestefars andre virkelighet. Han tok meg med til flere beverdammer, og han viste meg hvor tiuren hadde rede. En gang møtte vi en hel rådyrflokk, og en gang tok han meg med inn i skogen for å vise meg det som hadde vært et grevlinghi helt til en diger rev hadde kommet og pisset ned hele inngangen til hiet. Revepiss er det verste grevlingen vet, forklarte bestefar, så da grevlingen kjente stanken etter reven, løp den sin vei og kom aldri mer tilbake.

«Men reven da?» spurte jeg. «Hvordan gikk det med reven?»

«Den ble skutt,» sa bestefar.

Det var stille en liten stund.

«Av naboen min,» la han til. «Han driver med høns,» forklarte han.

Jeg syntes det var en dårlig historie, full av tapere.|Ole Paus<ref name=Paus2024/>}}

Da faren kom for å hente dem hadde han med en ung dansk dame og hennes far, som presenterte seg som onkel Max – den danske legen Max Petri. «Jeg heter Susanne. Men kall meg bare Susu», sa hun.<ref name=Paus2024/> 24 år gamle Susanne fra København skulle det året bli hans stemor; hun var 21 år yngre enn den daværende obersten Ole Otto Paus. «Far og Susu giftet seg i København den høsten», skrev Paus.<ref name=Paus2024/> I 1957 fikk Ole og Peter en lillebror: «et nyfødt barn som skulle hete Thorleif etter bestefar, og en hundevalp som var en fødselsgave fra bestefar. Hundevalpen var oppkalt etter bestefars yndlingshund gjennom alle tider og het Rikki Tiki Tavi og var antagelig den mest uønskede fødselsgaven i hele Hedmark fylke det året. Men bortsett fra Rikki Tiki Tavi tror jeg at far var en lykkelig mann».<ref name=Paus2024/> Thorleif skulle senere følge faren inn i offiserslivet og ble [[kaptein (grad)|kaptein]] og adjutant for forsvarssjef [[Fredrik Bull-Hansen]] i 1980-årene.

Ole Paus bodde nesten tre år i [[Elverum]] fra 1956 etter at faren ble oberst og sjef for [[Oppland Regiment|Øst-Oppland kombinerte regiment nr. 5]]. Familien bodde da i et hus som het Majorboligen. Faren var svært mye borte i forbindelse med jobben, men forsøkte virkelig å skape en familie, skrev Paus.<ref name=Paus2024/> Etter å ha blitt «flasket opp på Goethe, Friedrich Schiller og Hermann Hesse» av bestemoren møtte Ole Paus første gang popmusikk, i en platebutikk i Elverum i 1956 eller 1957, da han hørte [[Little Richard]] og «Tutti Frutti» for første gang.<ref>{{Kilde www |url =https://www.vg.no/rampelys/i/Qoa8vq/ole-paus-rotloesheten-har-oedelagt-mye-for-livet-mitt |tittel =Ole Paus: –⁠ Rotløsheten har ødelagt mye for livet mitt |besøksdato = 2024-12-22 |verk =VG |sitat =De kom fra Østerrike, og det var som om et lite stykke Wien hadde drevet i land på Hovseter. Jeg ble flasket opp på Goethe, Friedrich Schiller og Hermann Hesse. Det var ingen popmusikk der. Den fant jeg i en platebutikk i Elverum i 1956 eller 1957, da jeg hørte Little Richard og «Tutti Frutti» for første gang. }}</ref>

Rundt 1959 flyttet Ole Paus tilbake til tanten Helvig i Oslo. I 1961 ble faren knyttet til Forsvarsstaben og flyttet til [[Fritzners gate (Oslo)|Fritzners gate]] 19 på Frogner, der Paus bodde de neste årene. Familien bodde i fjerde etasje, der de var naboer med [[Finn Hiorthøy]].<ref>{{ Kilde tidsskrift | utgivelsesår = 1964 | tittel = Oslo adressebok | utgivelsessted = Oslo | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2018013081088_001 | side = }}</ref>

[[Fil:Kommandantboligen, Trondhjem (cropped).jpg|miniatyr|[[Kommandantboligen (Trondheim)|Kommandantboligen]] (Øvre allé 12/14) på [[Singsaker]] i [[Trondheim]], der Paus bodde fra 1964 til han flyttet hjemmefra. Faren var da blitt general og [[Distriktskommando Trøndelag|øverstkommanderende i Midt-Norge]].]]
Da faren ble utnevnt til general og [[Distriktskommando Trøndelag|øverstkommanderende i Midt-Norge]] i 1964 flyttet familien til [[Trondheim]], der familien bodde i [[Kommandantboligen (Trondheim)|Kommandantboligen]] på [[Singsaker]]. De overtok huset etter general [[Herman Fredrik Zeiner-Gundersen]], som ble forsvarssjef og formann for NATOs militærkomité. Ole Paus sa at «det var et kolossalt hus. Mørkt og vakkert, med klassiske trepaneler, og peis i hallen. Det gikk en bratt trapp opp i annen etasje, og på toppen av trappa var det et digert maleri av [[Ole Paus (1846–1931)|min oldefar]]. Jeg var russ i Trondheim. Da jeg gikk opp den trappa seine kvelder og så bildet av oldefar, føltes det som å få en ørefik.»<ref name=dag2005>''[https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_20050611_137_156_1 Dagbladet]'', 11. juni 2005</ref>

Ole Paus flyttet tilbake til Oslo da han ble student i midten av 1960-årene. Faren flyttet tilbake til Oslo i 1971 da han ble Norges representant i [[NATOs nordkommando]] og dermed den nordmannen med høyest rang i [[NATO]].