Redigerer Odda–Tyssedal industriarv (avsnitt)

==Odda smelteverk==
===Karbidfabrikken i Odda===
Det første smelteverket i [[Odda]] ble bygd i 1906 av det britiske selskapet ''The Sun Gas Company''. Våren 1906 flyttet dr. Albert Petersson til Odda for å planlegge og bygge den nye fabrikken.
I september 1906 startet byggingen av karbidfabrikken i Odda. Ingeniør Frans Wilhelm Bruce fikk ansvar som disponent og byggeleder. 17. november 1906 forandret fabrikken navn til ''Alby United Carbide Factories Ltd.'' med Alfred Ernst Barton som formann og dr. Petersson som administrerende direktør og teknisk leder for alle fabrikkene i selskapets eie. Ingeniør Harald Rosengren ble noe senere også knyttet til anlegget. 
Karbidfabrikken sto ferdig i mai 1908 og etter noen startvansker gikk fabrikken i ordinær drift fra september 1908. Da produksjonen tok til i [[1908]] var dette verdens største karbidfabrikk. For god tilgang til råstoff fikk dr. Petersson sikret en rekke gode kalksteinsbrudd, Skaftå på [[Osterøy]], [[Mosterhamn]] på Bømlo, samt et brudd på [[Sunnmøre]] og Østborg i [[Levanger]]. [[Antrasitt]][[kull]] ble importert fra [[Wales]] og [[koks]]en ble hentet fra havnene på Englands østkyst.

På det samme fabrikkområde i Odda startet ''The North Western Cyanamide Company'' i [[1909]] videreforedling av karbid til [[kalsiumcyanamid]], et syntetisk nitrogengjødsel patentert i 1903.

===Cyanamidfabrikken i Odda===
[[Carl von Linde]] hadde i 1902 utviklet teknologi for kommersiell produksjon av nitrogen og oksygen fra luft. Dette ble gjort ved at luften først ble gjort flytende, og deretter ble oksygen og nitrogen skilt fra hverandre med sakte oppvarming ([[fraksjonell destillasjon]]). I 1903, samme året som en kommersiell prosess for framstilling av [[Cyanamidprosessen|cyanamid]] ble patentert, hadde dr. Petersson forhandlet med patentselskapet ''La Sociéta Generale per la Cianamide'' i [[Roma]] om anvendelsen av patentet, uten at dette førte fram. ''North Western Cyanamide Company Limited'' ble stiftet som eget selskap med Alfred Ernst Barton som formann og dr. Petersson som teknisk leder. 17. juli 1906 ble det inngått en avtale med ''Sociéta Generale per la Cianamide'' om bruk av cyanamidprosessen. Bakgrunnen for at cyanamidfabrikken måtte skilles ut fra ''Alby United'' var at lisensselskapet fikk sitt vederlag i form av friaksjer verdt £30 000 (av en samlet aksjekapital på £120 000), representasjon i styret og 5 % i royalty av fakturaverdien av salg fra selskapet. På grunn av konsesjonsloven fra 1906 ble datterselskapet ''A/S North Western Cyanamide Company'' stiftet 29. august 1907. Selskapets sete var i [[Ullensvang]] og 2/3 av styret var norske statsborgere.

I konsesjonssøknaden ble det søkt om å få leie kraft fra ''Alby United'' til cyanamidfabrikken. Etter kontrakt med ''Alby United'' skulle det årlig leveres 10- 15000 tonn karbid, og brukes 680 elektriske hk pr. 10 000 tonn karbid, maks 4 000 hk. Den svenske sivilingeniøren Carl-Hjalmar Halldin ble disponent og byggeleder for cyanamidfabrikken. Dr. Albert Petersson ble administrerende direktør og hadde ledelsen under anleggsarbeidet. Cyanamidfabrikken i Odda fikk en produksjonskapasitet på 120 00 tonn cyanamid og var i sin tid verdens største. I 1908 produserte fabrikken i Odda 1760 tonn, i toppåret 1918 produserte den 65700 tonn cyanamid.

Med Alfred Ernst Barton i spissen ble ''Nitrogen Fertilizers Ltd'' dannet i begynnelsen av 1912. Dette selskapet overtok ''North Western Cyanamide Company Ltd.'' Den 12. februar 1912 ble det skrevet en ny kontrakt med ''Alby United'' om levering av 57000 tonn karbid til cyanamidfabrikken. Det førte til at at både karbid- og cyanamidfabrikken måtte utvides. Cyanmidfabrikken var planlagt og konstruert for
utvidelser. Fabrikken var oppført med søylekonstruksjoner i [[armert betong]] og ikke-bærende veggfyllinger i murstein. Ved utvidelsen kunne fabrikken ekspandere i alle fire retninger. Ved utvidelsen av ovnshuset ble 604 Frank-Caro-ovner plassert i tre seksjoner.

Cyanamid fra Odda ble eksportert til [[Vilvorde]], [[Belgia]] (1913) og [[Dagenham]] Dock, [[England]] (1916-17) og hvor ''Nitrogen Products and Carbide Company''  hadde anlagt fabrikker som benyttet [[Ostwald-prosessen]] for produksjon av salpetersyre til krigsindustrien. På grunn av [[Uinnskrenket ubåtkrig|ubåtkrigen]] leverte fabrikken i Odda også cyanamid til [[Notodden]], hvor [[Norsk Hydro]] hadde fått oppført en [[ammoniumhydroksid|ammoniakkvann]]fabrikk (1914-1916) og utvidet [[ammoniumnitrat]]fabrikk (1915/1917). Toppåret for produksjonen kom i 1918, da fabrikken i Odda leverte 65 700 tonn cyanamid. I løpet av 1. verdenskrig hadde det blitt etablert en rekke nye cyanamidfabrikker og markedet kollapset etter 1919.

Frank-Caro-ovnene ble modernisert i 1934 og kapasiteten i hver enkelt ovn ble doblet. Siden den gang har det i ovnhus II og III på Cyanamiden stått 324 produksjonsovner og en prøveovn.

===Konkurs===
Den verdensomfattende [[Lavkonjunktur|økonomiske depresjon]]en på [[1920-tallet]] førte til konkurs for fabrikkene, og som stengte våren [[1921]] og gjorde tusen mennesker arbeidsledige. Drifta startet opp igjen i [[1924]] da ''Odda Smelteverk AS'' ble grunnlagt av kraftselskapet [[Tyssefaldene]] og ''Hafslund/Meraker-gruppa''.

===Oddaprosessen===
Etter [[1. verdenskrig]] innførte de fleste industriland selvforsyningspolitikk som resulterte i større konkurranse på eksportmarkedene. For å møte utfordringen søkte man etter alternative råstoffer, prosesser og framstillingsmåter. Ved Odda Smelteverk fikk sjefskjemiker [[Erling Johnson]] mulighet til å forske på nye gjødselstyper. Johnson var godt kjent med de internasjonale forsøkene med å framstille NPK-gjødsel. [[Nitrophoska]], [[IG Farben]]s første NPK-gjødsel fra 1927, var produsert etter en metode som anvendte kostbar [[svovelsyre]] og produserte [[gips]]avfall. I laboratoriet ved Odda Smelteverk utviklet Johnson i 1927 en metode for produksjon av gjødsel basert på oppløsning av råfosfat i salpetersyre. Patentsøknaden ble sendt i 1928. [[Norsk Hydro]] protesterte mot patentsøknaden de hevdet krenket deres samarbeidspartner IG Farben og deres patent. Denne klagen ble avvist både i Norge og i [[Tyskland]] da patentet ble anmeldt der. Oddaprosessen ga NPK-gjødsel av høy kvalitet og var mye enklere enn svovelsyreprosessen som ble benyttet av IG Farben. Det ble bygget et eget forsøksanlegg ved Odda Smelteverk og fram til 1930 ble det utviklet en rekke nye patenter knyttet til prosessen. Prosessen ble likevel ikke brukt i praktisk produksjon ved Odda Smelteverk. Den eneste aktuelle kandidaten til prosessen i Norge var den andre store gjødselsprodusenten, [[Norsk Hydro]].

I 1930 fikk Hydro anledning til å studere prosessen, inkludert Johnsons forsøksprotokoller. Det ble innledet forhandlinger om å lisensiere prosessen. I lisensforhandlingene krevde Hydro å få overdratt lisensrettigheten overfor utlandet, noe ledelsen i Odda ikke kunne godta. Samtidig som forhandlinger pågikk ble det satt igang forsøk på Hydros laboratorium på [[Rjukan]], hvor en systematisk arbeidet for å omgå Johnsons patenter. I november 1931 søkte Olaf Jensen og Hydro om å få patent på en lignende NPK-prosess som innbefattet tilsetting av [[ammoniumnitrat]] som dannet et dobbeltsalt. Oddapatentene hadde også anbefalt tilsetting av ammoniumnitrat i prosessen, men ikke beskrevet selve dannelsen av dobbeltsaltet. I 1934 ble Hydros patentsøknad først innvilget, men etter klage fra Odda Smelteverk ble vedtaket opphevet i 1935, og Hydro ble nektet patent. På tross av dette startet Hydro produksjonen av ''Fullgjødsel'' uten lisens ved en forsøksfabrikk på Herøya i 1936 og ved fullgjødselfabrikken som startet opp i 1938. Høsten 1945 ble Hydro stevnet for retten for patentinngrep av Odda Smelteverk og Erling Johnson. Saken ble forlikt i 1947 ved at Hydro betalte Odda 175 000 kr, samt inngikk en 10-årig samarbeidsavtale der en åpnet for å kunne benytte hverandres patenter og erfaringer med fullgjødsel. I 1951 gikk også Hydros fullgjødselfabrikk over til å bruke den umodifiserte [[Oddaprosessen]]. I 1955 fikk også Erling Johnson Norsk Hydros ærespris for arbeidet med Oddaprosessen.

Internasjonalt ble Oddaprosessen først lisensiert til Bamag-Meguin AG i 1934 og [[IG Farben]] i 1938. Prosessen ble også lisensiert til [[BASF]], [[Hoechst]] og [[Koninklijke DSM NV|Staatsmijnen]].  Alle disse foretakene brukte prosessen, introduserte endringer, og lisensierte disse videre til andre foretak. Pr. 2004 bruker [[Yara]] ([[Norsk Hydro]]), [[BASF]], [[Borealis Agrolinz Melamine|Agrolinz]] og [[Gujarat Narmada Valley Fertilizers Company Limited]] prosessen.

===Britisk oppkjøp===
''British Oxygen Company (BOC)'' kjøpte i [[1937]] alle aksjene i Odda Smelteverk. BOC-konsernet var et stort internasjonalt konsern, og sikret Odda bedre salg og utvikling. Fabrikken ble modernisert på [[1950-tallet|1950-]] og [[1970-tallet]].

===Ovn III===
Etter at [[Tysso II kraftverk]] startet produksjonen i 1967 ble Odda tilknyttet sentralnettet, noe som ga tilgang til mer elektrisk kraft. I 1973 hadde Odda Smelteverk sitt første kontraktsmøte med [[Elkem]] Technology om å bygge verdens største karbidovn med en installert transformatorkapasitet på 75 [[MVA]]. Elkemovnen ble bygget fra mai 1976 til februar 1978. Ovnshuset har 5 etasjer og et areal på 1270m². Smelteovnen har tre tappetuter og hadde en årlig produksjonskapasitet på 133.000 tonn [[kalsiumkarbid]]. Ovn III løste også miljøproblemene som ovn I og ovn II tidligere slet med. Som første ovn utenfor Japan, ble ovn III utstyrt med tappemaskiner. Ovnen fikk betydelige oppstartsproblemer, bl.a. med ovnstransformatorene og gjennombrenning i ovnsbunnen. Ovn III kom i kontinuerlig produksjon fra 1982. Ovnen ble belastet med over 60 [[MW]] - noe som tilsvarte strømforbruket til en mellomstor, norsk by som [[Haugesund]]. Da Odda Smelteverk gikk konkurs i 2003 skal ovnen fremdeles ha vært en av de største og best utstyrte karbidovneene i verden.<ref>[http://www.nvim.no/odda-sin-industrihistorie/ovn-iii-article578-437.html Ovn III] {{Wayback|url=http://www.nvim.no/odda-sin-industrihistorie/ovn-iii-article578-437.html |date=20150724204104 }}, Besøkt 24. juli 2015</ref>

===Avvikling===
Fall i karbidetterspørselen og økende strømpriser gjorde det stadig mindre lønnsomt å drifte fabrikken. Smelteverket prøvde seg en tid med å framstille det mer miljøvennlige stoffet [[hydrogencyanamid]] (CY-50). I [[2002]] stoppet produksjonen av [[kalsiumkarbid]] i juni mens driften for hele verket fikk en «midlertidig» stopp i november det samme året.

Det amerikanske selskapet [[Philipp Brothers Chemicals Inc.]] hadde tatt over som eier av selskapet i [[1998]]. I virkeligheten fortsatte den gradvise avviklingen.<ref>[http://www.h-avis.no/nyheter/et-spill-om-smelteverket-i-odda-1.1597633 «Et spill om smelteverket i Odda»], Haugesunds avis 9. november 2002, besøkt 19. juni 2014</ref> Smelteverket tapte penger, og da eierselskapet ikke ville gi det et lån på 10 millioner kroner måtte det gi opp. Den [[27. februar]] [[2003]] ble Odda Smelteverk AS erklært konkurs, etter gradvis nedtrapping av produksjonen og nedkutting av arbeidskrafta.