Redigerer Norsk film (avsnitt)

== 1980-årenes dårlige kår ==
1980-årene startet ikke godt for norsk film. Besøkstallet var svært lavt. [[Hollywood]] dominerte med sine «blockbustere». Derfor ble det satt i gang tiltak for å få norsk filmproduksjon på bena igjen. 
Allerede i [[1981]] kunne man merke et større offentlig engasjement i filmen. Arbeiderpartiregjeringen tok filmen inn i den generelle satsingen på kultur. 
Det ble opprettet filmsentra både i nord og vest.
[[1981]] var også året da landets kvinnelige regissører bemerket seg i det norske filmmiljøet. [[Anja Breien]] og [[Vibeke Løkkeberg]] sto for til sammen regi på 3 av 11 filmer produsert det året, og 2 utenom disse hadde kvinnelig manusforfatter.

[[Barnefilm]]en ble også viktig i 1980-årene. I [[1987]] ble det opprettet en egen stilling som barnefilmkonsulent, og i [[1988]] økte billettstøtten for barnefilm fra 55 % til dagens 100 %. Etter hvert fikk Norge en jevn barnefilmproduksjon, som fikk et godt omdømme internasjonalt.

Regjeringsskiftet i [[1981]] førte til oppretting av et eget kulturdepartement med [[Lars Roar Langslet]] som statsråd. Filmmeldingen fra 1981 ble trukket tilbake, og vi fikk en ny filmmelding i [[1983]]. Av den kom det frem at spillefilm fortsatt kom til å trenge støtte, men at kvalitet på filmene måtte appellere til et større publikum – og ved å gi mindre støtte ville kvaliteten stige. [[Filmgruppe 1]] ble nedlagt og erstattet av et felles produksjonsfond for film og fjernsyn med 10 millioner kroner til disposisjon årlig. 

I [[1984]] åpnet muligheten for [[kommandittselskap]]finansiering (KS) for film. Det vil si at en privat investor kunne sette penger i et risikabelt prosjekt og få skatteutsettelse. Dette førte til mange produksjoner, og samtidig mange fiaskoer. Kun 3–4 år senere var det slutt på KS-finansiering. En av kommandittfilmene som ikke ble en fiasko derimot var filmen [[Orions belte (film)|Orions belte]]. Denne ble en stor publikumssuksess og trakk mer enn 600.000 besøk. 

Ettersom Hollywood var dominerende, hadde de norske filmskaperne fått nye forbilder. Det ble krav om bedre manus i norske filmer, og det ble arrangert kurs for å lære å skrive film. Dette førte til filmer med miks av Hollywoods klassiske fortellerform, og norske temaer. Dette ses for eksempel i [[Veiviseren]] (Gaup, 1987) der et eksotisk miljø blir skildret gjennom en Hollywood-klassisk fortellerform.

I midten av 1980-årene kom en del halvgode filmer, og den norske filmøkonomien lå fortsatt langt nede. Noe som så ut til å skulle endre seg i 1990-årene.