Redigerer Norsk erstatningsrett (avsnitt)

==== Ulovfestet objektivt ansvar ====
Ansvarsgrunnlag kan foreligge på bakgrunn av den ulovfestet læren om objektivt ansvar, utviklet gjennom rettspraksis og teori. 
Objektivt ansvar foreligger dersom «påstått ansvarlige» er nærmere til å bære risikoen for skaden enn skadelidte selv.

Utgangspunktet er at skadelidte selv er nærmest til å bære risikoen for egen ulykke. Objektivt ansvar er derfor betinget av at det foreligger særlige forhold som gjør det rimelig å velte ansvaret over på noen andre. Gjennom langvarig rettspraksis har [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] særlig lagt vekt på fire forhold i denne vurderingen.

Det første forholdet er i realiteten ansett som et vilkår, og går ut på at den påståtte ansvarlige må ha tilstrekkelig tilknytning til risikokilden. Eieren av innretningen/virksomheten som utgjør risikokilden har normalt tilstrekkelig tilknytning.

De andre forholdene er at virksomheten eller risikokilden må ha utgjort en stadig, typisk og ekstraordinær [[risiko]] for skade. Tanken er at dersom disse tre forholdene er til stede vil påstått ansvarlige ha større grunn til å forutse skadeinntreden enn skadelidte selv. I så fall vil påstått ansvarlig meget lett være nærmest til å bære risikoen for skaden. Det er en glidende overgang mellom disse tre momentene og også andre reelle hensyn kan trekkes inn, deriblant pulveriseringshensyn og driftkostandshensyn. I rettspraksis har det også vært vektlagt om risikoen skyldes manglende sikkerhetstiltak som enkelt kunne vært gjennomført av virksomheten. Tanken er da at selv om sikkerhetsmangelen eller den uforsvarlige ordningen ikke leder til culpaansvar eller arbeidsgiveransvar for virksomheten, vil dette forholdet uansett tale for at virksomheten er nærmest til å bære risikoen under vurderingen av objektivt ansvar. I det hele dreier det seg om en helhetlig vurdering bygd på risiko- og rimelighetsbetraktninger."

* ''Stadig''-momentet innebærer at risikoen må være vedvarende/permanent ved en slik virksomhet/innretning. Den bakenforliggende begrunnelsen for et slikt moment er at dersom skaden er et utslag av en stadig risiko ved en slik innretning/virksomhet, så kunne eieren lettere forutsett risikomomentet og gjort forebyggende tiltak. Det blir da aktuelt å se hen til hva statistikken sier om skadefrekvensen ved slike virksomheter/innretninger. Man kan også se hen til naturlover. Tyngdekraften tilsier for eksempel at det alltid vil være en reell fare for at istapper faller ned fra taket og kan spidde forbipasserende. Et annet moment i stadighetsvurderingen er om man etter alminnelig menneskelig fornuft kan si at en slik skade erfaringsmessig vil være uunngåelige på sikt ved slike virksomheter/innretninger. [[Knallperledom I]] er illustrerende. Høyesterett mente at skade ved [[dynamitt]]-[[Fenghette|knallperler]] som kom på avveie var en stadig fare ved [[Norges Statsbaner|NSBs]] jernbaneutbygging.
* ''Typisk''-momentet innebærer at risikoen må særprege den aktuelle virksomheten eller innretningen. Den bakenforliggende begrunnelsen er også her påregnelighetsbetraktninger. Dersom skaden er et typisk utslag av en slik innretning/virksomhet, så kunne eieren lettere forutsett risikomomentet og gjort avvergende tiltak. Det taler dermed for at eieren er nærmere til å bære risikoen for skaden.
* Momentet om ekstraordinær risiko, innebærer at virksomheten/innretningen må by på en risiko som overstiger det skadelidte må kunne forvente, sett i forhold til dagliglivets risiko. Dersom risikoen ved innretningen eller virksomheten ikke overstiger hva en normalt må regne med i dagliglivet, er risikoen like forutsigbar for skadlidte selv. Eieren av innretningen/virksomheten står da ikke nærmere til å bære risikoen for skaden. [[Floris-dommen]], ''[[Norsk Retstidende]]'' 1966, s. 1532 er illustrerende. En person hadde skadet hodet sitt i en vanlig svingdør (slik man har på [[kjøpesenter|kjøpesentrene]]). Risikoen for slik skade kunne ikke anses ekstraordinært.
** Dersom skaden har gjort seg utslag i en teknisk svikt/uforsvarlig ordning vil den avsluttende vurdering av hvem som er nærmest til å bære risikoen, lettere slå ut i skadelidtes favør. Dette er illustrert i [[Epileptiker-dommen]], ''Norsk Retstidende'' 1970, s. 1192. Her hadde en [[Epilepsi|epileptiker]] fått et anfall i en fengselscelle og han brant seg stygt på en radiator. Radiatoren var en uforsvarlig ordning, noe som pekte sterkt i retning av objektivt ansvar. Tanken er at selv om sikkerhetsmangelen eller den uforsvarlige ordningen ikke leder til culpaansvar eller arbeidsgiveransvar for virksomheten, vil dette forholdet uansett tale for at virksomheten er nærmest til å bære risikoen under vurderingen av objektivt ansvar.
** Ekspropriasjonstanken: Dersom en samfunnsnyttig virksomhet i sjeldne tilfeller har skadeevne, taler det for objektivt ansvar. Innkalkulere erstatningen i salgsprisen, jf. P-pilledom II. 
** Det at skadelidte er nærmere til å tegne forsikring enn en potensielle skadevoldere, kan være et moment mot å pålegge objektivt ansvar.
* I utgangspunktet vernes man ikke av det objektive ansvar, når man ved sin handlemåte må sies å ha akseptert den risiko som begrunner ansvaret. Det sentrale her er om den skadelidne kjente til risikomomentet, men likevel valgte å utsette seg for risikoen. I så fall taler det sterkt for at det ikke bør ilegges objektivt ansvar. En person som vel vitende velger å utsette seg for et faremoment står jo nærmere til å bære risikoen dersom skade inntreffer.