Redigerer Norsk Jernverk (avsnitt)

=== Arbeiderpartiets industripolitikk etter andre verdenskrig ===
I 1946 ble i tillegg til Jernverket et annet stort industriforetak med staten som eier besluttet, nemlig [[Hydro Aluminium|A/S Årdal Verk]].{{sfn|Maurseth|Andersen|Børresen|2003|p=147–149}} Industrialisering var den langsiktige strategien for Arbeiderpartiets modernisering av landet, og industriinvesteringer fikk høyest prioritet. Importbehovet var stort både for innsats- og forbruksvarer, og dermed var valutapolitikken viktig. Nye eksportindustrier skulle skaffe varer og valuta fra utlandet, mens innenlands industri skulle redusere behovet for importvarer. Først da verdenshandelen etterhvert ble liberalisert, gikk en inn for sterkere eksportindustri.<ref name= Berge>{{ Kilde bok | forfatter = Furre, Berge | utgivelsesår = 1992 | tittel = Norsk historie 1905–1990  – Vårt århundre | isbn = 82-521-3487-4 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007110901039 | side = 218–220 }}</ref >

Et tilfredsstillende produksjonsgrunnlag var et formål med Jernverket, et annet var at det skulle være en viktig del av landets infrastruktur sammen med kraftverk, skoler, helsevesen, kommunikasjon og annet. Nasjonal selvforsyning av jern og stål var viktig, og erfaringen etter to verdenskriger var at industrien ble kritisk sårbar uten sikker tilførsel av disse basisvarene. Ved å oppfatte Jernverket som en del av infrastrukturen var ikke lønnsomhet og markedssituasjonen utenfor Norge spesielt viktig. Rett etter 1946 fikk opposisjonen på Stortinget en annen holdning enn Arbeiderpartiet når det gjaldt infrastrukturtanken. Etter dette var det bedriftsøkonomiske mål som gjaldt. Denne holdningen ble forsterket utover i 1950-årene, også blant Arbeiderpartiets representanter. Utover i 1960-årene ble infrastrukturtankegangen forlatt.{{sfn|Maurseth|Andersen|Børresen|2003|p=39–43}}

Vannkraften var landets komparative fortrinn, dermed lå det tilrette for kraftutbygging og kraftintensiv metallurgisk industri.<ref name= Berge/> I tillegg var norsk teknologi og vannkraft «rett inn i hjertet av den industripolitikken Arbeiderpartiet førte an i etter 1945.» I Arbeiderpartiet var en opptatt av storproduksjon, mens de teknologiske beslutningene overlot en til ingeniørene. At staten tok på seg oppgaven som det private næringslivet ikke kunne makte, ble et tegn på hvor viktig jern- og stålproduksjon var. Noen mente at det nærmest var en garanti for en vellykket industrireisning at staten stod bak. Slik ville også Jernverket bli et mønster for organisering av industri i «den nye arbeidsdagen.»{{sfn|Børresen|1995|p=98–100}}

Flere historikere har oppfattet Arbeiderpartiets nære samarbeid med næringslivsfolk som et uttrykk for at partiet var på vei til å avideologiseres. [[Rune Slagstad]] har ment det motsatte: at «Arbeiderpartistaten» (1945–1965) var en gjennomideologisert stat, og at det var Einar Gerhardsen selv som iscenesatte ideologien. Det foregikk et ideologisk hamskifte med sosialismens omforming til en «reformteknokratisk styringsideologi.»{{sfn|Børresen|1995|p=112–117}} 

Historikeren [[Tore Grønlie]] har forsket på norsk industripolitikk generelt og har ikke funnet noen konsistent strategi for det statlige industriengasjementet. Statens engasjement i industrien var aldri noe som ble gjennomgående drøftet i Arbeiderpartiet eller Stortinget. Ideologi var ikke viktigst, men at statsbedriftene skulle tjene penger, skaffe utenlands valuta, gi sysselsetning og drive ressursutnyttelse. Statsbedriftene skulle drives etter vanlige forretningsprinsipper omtrent som private bedrifter.<ref name= Berge/>