Redigerer Norrøn litteratur (avsnitt)

== Sagalitteraturen ==
{{Sagalitteraturens sjangre}}
{{utdypende|Sagalitteratur}}
Det er flere grunner til at islendingene ble gode sagafortellere. På Island ble hver ætt et lite samfunn i seg selv. Samtidig var de utvandrede nordmenn som søkte å opprettholde slektsbåndene til gamlelandet. Det var viktig å vite hvor man kom fra, særlig når islendingene var på reise til Norge. Da en islending kom til [[Harald Hardråde]] hadde kongen spurt om hva han dugde til, og han sa at han kunne sagaer. Da sa kongen at han ville ta imot ham, og som vederlag måtte han muntre kongens hoff med sagafortellinger. Det gjorde han og hirdmennene likte ham godt.

[[Sagalitteratur]]en er et høydepunkt i verdenslitteraturen. På 1100-tallet begynte man å skrive ned prosatekster som ble kalt for sagaer, og særlig på 1200-tallet ble mange sagaer nedskrevne. Det norrøne begrepet saga kommer av «hva som er sagt», noe som har utviklet seg til å bety «fortelling» og «historie». Det kan skilles mellom [[kongesagaer]], ættesagaer eller [[islendingesaga]]er, [[fornaldersaga]]er og [[Liste over fornaldersagaer og lygesagaer|lygesagaer]], og siden ble det også forfattet [[kristne sagaer]] og [[Norsk hofflitteratur|hofflitteratur]], herunder også gjenfortalte europeiske [[ridderroman]]ser. Det meste ble skrevet på Island, men noe ble skrevet i Norge, antagelig langt mer enn hva som har overlevd til moderne tid. En nordmann som vi ikke vet navnet på skrev en kort oversikt over de norske kongene, ''[[Ågrip]]'' (''Ágrip af Nóregs konunga sögum'').

Ættesagaene forteller hovedsakelig om stridene mellom de store høvdingættene på Island i det første hundreåret etter [[landnåmstiden]]. Det var før den kristne tiden og disse menneskene var ikke preget av kristne ideal, de viste hverken anger eller tilgivelse. Følelsene for ære og skam var lett å såre, og det ble krevd oppreisning for den minste krenkelse. I et samfunn uten politi var blodhevn det eneste svaret og slekt og venner var skyldige i å hjelpe den som var krenket. Helst skulle det gis mer enn likt for like, noe som økte antallet drap på begge sider. Slik var situasjonen i ''[[Njåls saga]]'', den fremste av alle ættesagaene.

Kvinner var like harde og selvstendige som mennene, stundom mer. En av dem er Gudrun Osvivsdatter i ''[[Laksdøla saga]]''. Det er et trekantdrama mellom Gudrun, Kjartan og hans fetter Bolle, og minner mye om det tilsvarende trekantsdramaet mellom Helga, [[Gunnlaug Ormstunge|Gunnlaug]] og Ravn i ''[[Gunnlaug Ormstunges saga]]''. Hos Gudrun blandes elskov og hat seg i en slik grad at hun lar drepe den som hun elsket høyest, men som hun ikke kunne få. Det er logiske grunner for handlingsgangen i sagaene, men sentralt står [[skjebne]]n, [[drøm]]mer og varsel. Personene handler slik som de må gjøre. De har intet annet valg.

Mange av fortellingene enten siterer skaldekvad eller har en skald som hovedperson. En av de fremste er ''[[Egils saga]]'' om den tosidige [[Egil Skallagrimson]]. Ved siden av ''Njåls saga'' er denne den største og mest verdifulle av samtlige ættesagaer, både som historisk kilde og som litterært kunstverk. Den er åpenbart skrevet av en kunnskapsrik og kultivert forfatter, og Snorre er blitt fremmet som en kandidat uten at det er bevist.

Noen av sagaene har handling i Norge, eller i andre områder utenfor Island. I ''[[Eirik Raudes saga]]'' blir det fortalt om hvordan [[Grønland]] ble oppdaget og utbygd, og deretter om nytt land som ble kalt for [[Vinland]]. ''[[Færøyingesaga]]'' var en egen saga om [[Færøyene]] som fortalte om [[Sigmundur Brestisson|Sigmund Brestesson]] og [[Tróndur í Gøtu|Trond i Gata]] og stridene mellom dem.

=== Snorre Sturlason ===
[[Fil:Snorri Sturluson C. Krohg.jpg|thumb|left|[[Snorre Sturlason]] slik [[Chr. Krohg]] forestilte seg ham.]]
Av de som skrev norrøn litteratur er det et navn som ruver over de andre, islenderen [[Snorre Sturlason]] ([[1179]]–[[1241]]). Snorre var mer enn kun en historiker, han var også en dikter som dramatiserte sitt materiale. Både i fortellerkunst og menneskeskildring framstår han som en av de fremste forfatterne i [[middelalderen]]s [[Europa]]. Han var også en kunnskapsrik og lærd mann, velinformert om både [[norrøn mytologi]] og den tradisjonelle [[Skaldekvad|skaldekunsten]], foruten å være kyndig i lovene og var en driftig politiker. 36 år gammel ble han loveseiemann. 40 år gammel seilte han til [[Norge]], ikke bare for å bli kjent med høvdingene, men også for å bli kjent med gamlelandet. Han besøkte [[Vestlandet]], [[Østlandet]] og [[Trøndelag]], og en tid var han også i [[Sverige]].

I [[Norge]] var det kommet nye moter og folket danset til [[visesang]]. Kunnskapen om den skaldekunsten var begynt å forvitre, og Snorre tok selv på seg oppgaven å få folk til å forstå den gamle diktningen. Som en rettledning til skaldene skrev han en lærebok i skaldeskap, ''[[Den yngre Edda]]''. Vesentlig for skaldekunsten er å kunne og forstå de hedenske gudelæren, som han beskrev i den første delen, ''[[Gylvaginning]]'', og noe av den andre delen, ''[[Skaldskaparmål]]'' (dikterspråket), mens den siste delen, ''[[Háttatal]]'', var en liste over versemål.

Det verket som Snorre er mest kjent for hans ''Sagaene om Norges konger'', eller ''[[Heimskringla]]'' (ca. 1220–1235) en historiebok som handler om Norges konger fra [[Halvdan Svarte]] (850), [[Olav Tryggvason]] og til kong [[Sverre Sigurdsson|Sverre]] ([[1177]]). Verket har sitt navn etter åpningsordene i verket, ''Kringla Heimsins'' (= den runde jordskiva). I midten ruver [[Olav den hellige]]s saga som fyller en tredjedel av verket. Som forfatter er det ikke løsrevne fortellinger om livene til kongene, heller ikke en [[krønike]], men han forsøkte å finne årsakene og sammenhengen mellom hendelsene. Han forsøkte også å være en rettferdig skribent som fortalte like fordomsfritt om begge sider, både om [[kristne]] som om [[Hedendom|hedninger]]. Han er også en kritisk gransker, som velger ut sitt materiale, tar med noe, men forkaster annet, og står i så måte langt over sin samtidige [[Danmark|danske]] kollega [[Saxo]] som skrev det mer eventyrlige historieverket ''[[Gesta danorum]]'' («Danenes bedrifter») på [[latin]]. I tillegg dramatiserte Snorre sin historie ved å bruke direkte tale og gjengi samtaler, noe som selvsagt ikke er historiske korrekt, men som ikke minsker hans litterære kraft. For sin tid skrev han meget etterrettelig. Det var mange andre som skrev sagaer, både før og etter Snorre, men knapt noen kommer opp mot hans kvalitet.

=== Historie og kongesagaer ===
[[Fil:A page of Heimskringla.jpg|thumb|En pergamentside fra ''Heimskringla'']]
Som nevnt over var Snorre den fremste forfatteren av [[kongesagaer]], eller historiske sagaer, men han var ikke den eneste. Allerede rundt 1180 skrev munken [[Theodoricus monachus|Theodoricus]] en [[krønike]] om de norske kongene kalt for ''[[Historien om de gamle norske kongene|Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium]]'' («Historien om de gamle norske kongene»), etter mønster av [[anglo-normannisk]]e forbilder. Det var ingen saga, men et lærd og fromt verk, så fromt at munken avslutter fortellingen da han nådde fram til den forferdelige [[Den norske borgerkrigen|borgerkrigen]]. Et annet verk, også på latin, er ''[[Historia Norvegiæ]]'' som risser opp historien om ynglingeætten og fram til [[Olav den hellige]]s ankomst til Norge, men resten av verket har gått tapt. Dens latin er ikke god, men inneholder en del informasjon som åpenbart ikke var kjent av islendinger, noe som tyder på at boken var skrevet av en nordmann, kanskje i [[Danmark]]. Den eldste av alle de norske kongesagaene som kjennes er ''[[Ågrip|Ágrip af Nóregs konunga sögum]]'', det vil den noe misvisende tittelen «Utdrag fra Norges kongesagaer», skrevet en gang rundt 1190 av en ukjent forfatter, sannsynlig også av en nordmann i Nidaros.

Den eldste historieforfatteren som er kjent etter [[Are Torgilsson Frode|Are Frode]] er [[Eirik Oddsson]]. Han skrev en gang rundt 1160 boken ''[[Ryggjastykke]]'', en saga om [[Harald Gille]] som har gått tapt, men innholdet er sitert og delvis opptatt i ''[[Morkinskinna]]'' («den morkne skinnboka») som forteller om de norske kongene fra rundt 1025 og til [[1157]]. Boka ble skrevet på Island en gang rundt 1220. Snorre brukte denne delvis som kilde for ''[[Heimskringla]]''. ''Morkinskinna'' har fått sitt navn på grunn av en annen kongesaga, ''[[Fagrskinna]]'' («den fagre skinnaboka»). Titlene gjenspeiler utelukkende manuskriptenes beskaffenhet da de mange hundre år senere ble funnet igjen. ''Fagrskinna'' er skrevet i samme tidsrom og forteller historien om Norge fra [[800-tallet]] og fram til [[1100-tallet]]. Som de øvrige inneholder den unike skaldekvad som historiske vitnemål. Historikeren [[Peter Andreas Munch]] mente at det var mulig at ''Fagrskinna'' ble skrevet i Norge. De senere kongesagaene, som ''[[Sverres saga]]'', skrevet av [[Karl Jonsson]], ble derimot gjort på kongens instruks, og det samme skjedde med ''[[Håkon Håkonssons saga]]'', som ble skrevet av [[Sturla Tordsson]], faktisk en nevø av Snorre, noe som viser at ordets makt var viktig, for ''ve'' den konge som ikke fikk en saga etter seg.

Til tross for de mange tekstene om norske konger ble det også gjort en om de danske. Det skjedde med ''[[Knytlinga saga]]'' helt i slutten av perioden. Den ble skrevet på Island ca. 1260 (eller mellom 1235 og 1300). Sagaen handler om de danske kongene fra [[Harald Blåtann]] på 800-tallet til år [[1187]] da kong [[Knut VI av Danmark|Knut Valdemarsson]] (død 1202) styrte. Slik Olav den hellige er sentral i ''Heimskringla'' får [[Knut den hellige]] en tilsvarende plass her.