Redigerer Norges skoger (avsnitt)

===Bjørkeskoger===
====Bjørkeskoger i låglandet====
Innafor barskogens utbredelsesområde fins det områder som er mer prega av [[lauvtrær]] enn av [[bartrær]]. Bjørk er det vanligste treslaget, men ofte med tydelige innslag av andre hardføre lauvtreslag som osp, rogn, [[Orer|gråor]] og [[hegg]]. Blandingsskog av lauv- og bartrær er også en utbredt skogtype. Det er vanlig å betrakte bjørkeskogene som et [[suksesjon]]sstadium på veg mot barskog som klimakssamfunn. Også innafor den varmekjære lauvskogens område fins det overgangstyper med stort innslag av bjørk og andre hardføre lauvtrær.

I kyst- og fjordstrøk fra Trøndelag og nordover fins det mye bjørkeskog. Denne kystskogen kan oppfattes som en overgangstype mellom låglandsbjørkeskogen inne i dalene og fjellbjørkeskogen

Låglandsbjørkeskogen kan ha både hengebjørk og vanlig bjørk. Disse krysser lett innbyrdes og danner utallige klimaraser, og de kan også krysse med fjellbjørk.

====Fjellbjørkeskoger====
[[Fil:Mountain-birch-Trollheimen.jpg|thumb|Fjellbjørkeskog i Trollheimen, 750 moh.]]
Fjellbjørkeskogen danner et belte mellom barskogen og [[skoggrense|skoggrensa]] i fjellet &ndash; den subalpine regionen. Det dominerende treslaget er fjellbjørka. Denne er genetisk ustabil og danner mange overgangsformer mot vanlig bjørk, men kan også krysse med hengebjørk og dvergbjørk. Den varierer mye i utseende, og kan på utsatte steder bli krokete og vindskjev og ikke mye over 2&nbsp;m høg, mens den andre steder kan være høg og rettstamma.

Fjellbjørkeskogen kan også ha innslag av andre hardføre lauvtrær som [[selje (tre)|selje]], rogn, gråor og hegg. Feltsjiktet kan variere mye fra sted til sted og fra landsdel til landsdel.

I de indre og mindre nedbørrike fjelltraktene dominerer dvergusker som dvergbjørk og krypende [[einer]], og lyngarter som blåbær, fjellkrekling og tyttebær. Gras og urter kan være de samme som i nærliggende barskog, men fjellplanter forekommer også i stort antall. Smyle, [[gulaks]], [[sauesvingel]], [[skogmarimjelle]], [[gullris]] og [[skogstjerne]] er vanlige arter. Bunnsjiktet kan enkelte steder være helt dominert av [[reinlav]] og andre busklaver.

En spesiell type fjellbjørkeskog er ''høgstaudefjellskogen'', som er karakterisert ved et uvanlig velutvikla feltsjikt med opptil mannshøge kratt av [[tyrihjelm]], [[turt]], [[mjødurt]], [[skogstorkenebb]], [[skogrørkvein]] og [[ballblom]]. Andre steder dominerer storbregner som [[strutseveng]], [[skogburkne]] og [[ormetelg]]. Det er et svært produktivt økosystem som  utvikles i sørvendte hellinger på kalkrik, næringsrik mark med tilgang på grunnvatn og med beskyttende snødekke om vinteren.

I de østlige fjelltraktene går barskogen høgere enn i de vestlige, og fjellbjørkeskogen har større innslag av bartrær enn i vest. En årsak kan være at grana i slike høgder kan formere seg ved rotskudd, og dermed konkurrerer bedre med bjørka. Mot vest synker barskoggrensa raskere enn bjørkeskoggrensa, slik at fjellbjørkeskogene i vest danner et breiere og mer homogent belte enn i øst.